Day 1. Take your least favourite character you've ever created. Put them in a scene that would drive them mad.
She wakes up with a start and opens her eyes. Her room is completely dark. She had felt something tickle her shoulder, so she tries to brush it away with her hand, thinking it is probably just her own hair. It isn't. Trying not to think about it, she closes her eyes again and tries to go back to sleep.
There it is again. There's something on her shoulder. As she tries to brush it off her shoulder her fingers connect with.. something, before it disappears as it falls from her shoulder. A shudder runs through her and she decides it's time to get up. She can't see whatever she is sharing her bed with at the moment anyway, so she won't be able to get any more sleep.
Her feet hit the freezing cold bedroom floor. Her hands search for her clothes in the darkness, and once again her fingers feel this something. Something moving. Something small and spindly. She pulls her hand back and groans. Not spiders, please don't be spiders. She hates spiders. She wants to crawl back under the covers, but she knows there's probably one in her bed too, so that's not an option. Gritting her teeth, she stands up and takes two hurried steps over to the wall to find the light switch. Her hand hits the wall. Running her hands back and forth across the wall, her fingers reach out to find the switch. If she turns the light on she'll at least be able to see the spiders so she can avoid them. Or squish them.
She can't find it. Where is it? She has lived in this house all her life, she knows perfectly well where the light switch should be. But it isn't there. Something scuttles across her feet. It's small, but she can feel it on her bare skin. She feels frantically for the switch, the door, anything that could be of help. The curtains. She can just pull them away from the window, and there should be enough light for her to see properly. Stepping away from the wall, she feels her foot stepping on something. Her feet crushing something. Something small and spindly. She smiles to herself in the darkness. Won't have to worry about that spider any more. She continues to make her way towards the window, reaching out in front of her so she won't crash into the wall.
As her fingers touch the wall, she can feel several small somethings move away, scuttling away in all directions. She pulls her hands back, before slowly reaching out again. Let's just get some light in here. She tries to ignore the occasional sense of small, spindly bodies moving whenever her fingers touch them in her search for the window. She can feel some of them fall onto her feet. How many of them can there be? Where is that stupid window?!
It's not there. This isn't happening. She punches the wall, feeling yet another spider being crushed by her. This time she freezes. What was that? What did she hear behind her? You can't hear spiders, they are too tiny to make that sort of sound when they run across the floor.. but there's something. With too many legs. Moving towards her. And she can't see it. She can't see anything. She spins around and pushes herself against the wall, trying to move away. If she can't see it, it can't see her either. Right? It races towards her. Is it more than one? She can't help herself. She feels the scream building up in her throat before she can stop it. It feels like there's thousands of tiny little legs running up her feet, her calves, her thighs, as she pushes harder against the wall, trying to push through it, running her hands up and down the wall in desperation for a way out. Something. Anything.
She feels them running up her arms now, towards her face as she screams. She frantically tries to brush them away from her mouth and nose, but she loses her balance and falls on her knees, tears streaming down her face as she howls in pure terror.
***
I've never really created a character before, so I ended up using myself. And being in a dark room full of spiders, with no means of escape, would definitely drive me mad. I got a bit carried away while writing, but I felt it was time to end her (my) nightmare at this point.
onsdag 14. oktober 2015
30 Day Creative Writing Challenge (by Life of Lu)
Last night I stumbled across this wonderful blog, and I was suddenly inspired to write again. Her writing is incredible, and I found myself reading for an hour, and I'm looking forward to reading more of her work. I also decided that I wanted to give writing another go.
I decided to find a 30 day creative writing challenge, and ended up on the list I found here. I'm already looking forward to writing some of these texts, as they seem hilarious. These are the instructions for the texts I will be writing over the next month (or for however long I manage to keep writing):
Day 1. Take your least favorite character you've ever created. Put them in a scene that would drive them mad.
Day 2. Write a short story/scene using the following words: luscious, debilitating, sunny and brick.
Day 3. Write about whatever tickles your fancy.
Day 4. Write a scene of someone running through the woods. You are not allowed to use adverbs.
Day 5. Pick a food you find repulsive and then write about eating it. Be descriptive.
Day 6. Envision a day with your perfect weather and describe what would ruin it.
Day 7. Write a scene of what your mornings are like from when you wake up. Write it in second person.
Day 8. You've just killed a man. Write why, how and what you'll do next.
Day 9. Write terrible smut like you see in the back of Cosmo. Feed off the clichés.
Day 10. Describe in as much detail as possible your most recent dream. Stay as true to it as you can. Let it be as confusing as real dreams often are.
Day 11. You are traveling through time. Pick a destination and describe what happens when a strange person (you) interacts with the people of the time.
Day 12. Create a new race. Where do they live, what are they like, what are their customs, beliefs and habits?
Day 13. Write a scene with someone with a mental illness. Put it in their perspective if you like.
Day 14. Write about what music does to you and what songs do it.
Day 15. You have two people. Make them make love or have sex or fuck like animals.
Day 16. Write a scene from an animal's point of view. Either in a zoo, caged, running free or lounging on your carpet. Any animal and any place.
Day 17. It's the end of the world (as we know it). What has caused it and what are you going to do?
Day 18. Pick a sport. Pick another sport. Combine the two and play. See if this can be humorous. Add fire.
Day 19. Imagine if you had wings. Are you the only one or does everybody have them? Why?
Day 20. Write a hypothetical conversation you could have with your cup of coffee/tea/vodka.
Day 21. Write about anything that floats your boat.
Day 22. You are being hunted. Why?
Day 23. Start off a short story with this sentence: "For the first month our town remained untouched..."
Day 24. Write a scene where your character suffers from your greatest fear.
Day 25. You are dead. Figure out why.
Day 26. Write the most clichéd thing you can think of.
Day 27. Pick your favorite song and then write a story around it.
Day 28. Write a story that is purely conversation.
Day 29. Write a children's tale about a missing sock.
Day 30. You are on a quest. For what and why? It can be a quest for food or a quest to save the day. Your choice.
Oh, and yes, I will be doing this in English :D
I decided to find a 30 day creative writing challenge, and ended up on the list I found here. I'm already looking forward to writing some of these texts, as they seem hilarious. These are the instructions for the texts I will be writing over the next month (or for however long I manage to keep writing):
Day 1. Take your least favorite character you've ever created. Put them in a scene that would drive them mad.
Day 2. Write a short story/scene using the following words: luscious, debilitating, sunny and brick.
Day 3. Write about whatever tickles your fancy.
Day 4. Write a scene of someone running through the woods. You are not allowed to use adverbs.
Day 5. Pick a food you find repulsive and then write about eating it. Be descriptive.
Day 6. Envision a day with your perfect weather and describe what would ruin it.
Day 7. Write a scene of what your mornings are like from when you wake up. Write it in second person.
Day 8. You've just killed a man. Write why, how and what you'll do next.
Day 9. Write terrible smut like you see in the back of Cosmo. Feed off the clichés.
Day 10. Describe in as much detail as possible your most recent dream. Stay as true to it as you can. Let it be as confusing as real dreams often are.
Day 11. You are traveling through time. Pick a destination and describe what happens when a strange person (you) interacts with the people of the time.
Day 12. Create a new race. Where do they live, what are they like, what are their customs, beliefs and habits?
Day 13. Write a scene with someone with a mental illness. Put it in their perspective if you like.
Day 14. Write about what music does to you and what songs do it.
Day 15. You have two people. Make them make love or have sex or fuck like animals.
Day 16. Write a scene from an animal's point of view. Either in a zoo, caged, running free or lounging on your carpet. Any animal and any place.
Day 17. It's the end of the world (as we know it). What has caused it and what are you going to do?
Day 18. Pick a sport. Pick another sport. Combine the two and play. See if this can be humorous. Add fire.
Day 19. Imagine if you had wings. Are you the only one or does everybody have them? Why?
Day 20. Write a hypothetical conversation you could have with your cup of coffee/tea/vodka.
Day 21. Write about anything that floats your boat.
Day 22. You are being hunted. Why?
Day 23. Start off a short story with this sentence: "For the first month our town remained untouched..."
Day 24. Write a scene where your character suffers from your greatest fear.
Day 25. You are dead. Figure out why.
Day 26. Write the most clichéd thing you can think of.
Day 27. Pick your favorite song and then write a story around it.
Day 28. Write a story that is purely conversation.
Day 29. Write a children's tale about a missing sock.
Day 30. You are on a quest. For what and why? It can be a quest for food or a quest to save the day. Your choice.
Oh, and yes, I will be doing this in English :D
onsdag 12. februar 2014
Praksisperiode, uke 1
Dag 3 i praksisperioden er overstått, og jeg kjenner allerede på den velkjente "jeg er sliten og drittlei folk"-følelsen jeg hadde under forrige praksisperiode.
Misforstå meg rett; jeg er utrolig glad i de jeg har rundt meg, jeg savner de som er langt unna, og jeg skulle gjerne brukt mer energi på å opprettholde kontakt med alle, og prioritere sosiale sammenkomster med de jeg kan møte. Jeg er ikke lei noen spesifikke folk, og absolutt ikke de jeg har rundt meg på praksisplassen. Men når arbeidsdagen er over kjenner jeg at jeg nærmest blir mannevond og helst bør komme meg hjem til middag og avkobling.
Jeg skulle gjerne vært mer sosial. Problemet er at energien ikke er der. Jeg får lite søvn hver natt fordi det, så langt, har skjedd så mye hver dag. Det vil si at hver dag starter jeg allerede med underskudd av energi, og hver dag denne uka har jeg hatt dager på 10-12 timer. Når jeg da omsider kommer hjem skulle jeg helst jobbet med en av de tre-fire oppgavene jeg skulle ferdigstilt snart, men jeg har rett og slett ikke orket. Når jeg i tillegg til lange dager og lite søvn også har vært syk så har jeg som regel sovnet på sofaen rimelig kjapt etter middag. Jeg kjenner at det skal bli godt med en uke fri nå, og samtidig kjenner jeg at det skal bli hardt med 7 uker uten pause.
Jeg har allerede lovt meg selv at jeg ikke skal avtale noe som gjør at jeg må dra fra skolen før 16, ihvertfall så godt det lar seg gjøre. Jeg ser at siden jeg har en så fantastisk bra arbeidsplass på praksisplassen min er det mye lettere å få gjort en del arbeid mens jeg sitter der, i tillegg til at jeg sparer meg for arbeid når jeg er hjemme. Jeg vet at jeg skal jobbe nesten hver helg i mars, så da må jeg ta vare på de frikveldene jeg har ellers.
En annen ting jeg vurderer er å avinstallere Facebook-appen på mobilen min. Jeg foretrekker å ha tilgang på nett på mobilen i tilfelle jeg får en mail fra veileder e.l., men jeg merker at notifications og pm's fra Facebook bare er irritasjonsmomenter som suger energi, tid og oppmerksomhet. Med tanke på at jeg har Facebookgrupper både for jobb, koret (hvor jeg har styreverv) og andre sosiale grupper, er det litt viktig at jeg holder meg oppdatert, men jeg tror jeg med fordel kan lage meg vinduer i løpet av dagen hvor jeg sjekker slike ting, i stedet for å være tilgjengelig absolutt hele tiden. Samtidig tenker jeg at jeg vil unngå å bruke Facebook mens jeg er i Paris. Både for å spare penger ved å unngå å bruke nett på mobilen, og fordi jeg kjenner at jeg trenger en skikkelig pause.
Jeg skulle ønske jeg kunne legge igjen alt av skolearbeid når jeg reiser til Paris på fredag, men det ser ikke ut til at jeg kan det, men heldigvis har jeg allerede planlagt en del i noen av fagene mine, så jeg har allerede spart meg for en del "feriearbeid".
Når det er nevnt så har de første dagene i praksis vært veldig positive. Klassene virker kjempefine, jeg elsker arbeidsplassen min, jeg deler arbeidsrom med veldig hyggelige og bra folk, og jeg er foreløpig veldig fornøyd med veilederne mine og at de har gitt meg så frie tøyler. Jeg gleder meg til å ta skikkelig tak på undervisningen, og jeg tror jeg får prøvd meg litt mer ordentlig denne perioden enn sist, da den ene veilederen dikterte litt mer hva jeg skulle gjøre, noe som åpner for lite utvikling og læring for min del.
Og! Jeg har snart fullført 30 day ab challenge hos Hasfit.com! Jeg har igjen i kveld og i morgen, og så har jeg fullført alle 30 dagene. Jeg merker at jeg har blitt betydelig sterkere i magemuskulaturen, selv om det ikke synes så godt utad ennå. Jeg gir meg selv fri over vinterferien, og så starter jeg opp med en ny challenge når jeg er hjemme igjen. Det har fungert veldig fint for meg med korte økter 5 ganger i uka, og jeg liker øvelsene. Det fungerer ihvertfall mye bedre enn å dra på treningssenteret en gang annenhver måned! :)
Jeg vil prøve å være litt sosial en dag i blant etter vinterferien, men jeg må prøve å velge kvelder med omhu, slik at det ikke koster mer enn det smaker. Jeg håper ihvertfall jeg blir frisk og får litt kontroll på oppgavene mine før jeg gir meg i kast med praksisarbeidet igjen. Kanskje jeg ser at jeg har tid og energi til å være mer sosial enn forventet :)
Misforstå meg rett; jeg er utrolig glad i de jeg har rundt meg, jeg savner de som er langt unna, og jeg skulle gjerne brukt mer energi på å opprettholde kontakt med alle, og prioritere sosiale sammenkomster med de jeg kan møte. Jeg er ikke lei noen spesifikke folk, og absolutt ikke de jeg har rundt meg på praksisplassen. Men når arbeidsdagen er over kjenner jeg at jeg nærmest blir mannevond og helst bør komme meg hjem til middag og avkobling.
Jeg skulle gjerne vært mer sosial. Problemet er at energien ikke er der. Jeg får lite søvn hver natt fordi det, så langt, har skjedd så mye hver dag. Det vil si at hver dag starter jeg allerede med underskudd av energi, og hver dag denne uka har jeg hatt dager på 10-12 timer. Når jeg da omsider kommer hjem skulle jeg helst jobbet med en av de tre-fire oppgavene jeg skulle ferdigstilt snart, men jeg har rett og slett ikke orket. Når jeg i tillegg til lange dager og lite søvn også har vært syk så har jeg som regel sovnet på sofaen rimelig kjapt etter middag. Jeg kjenner at det skal bli godt med en uke fri nå, og samtidig kjenner jeg at det skal bli hardt med 7 uker uten pause.
Jeg har allerede lovt meg selv at jeg ikke skal avtale noe som gjør at jeg må dra fra skolen før 16, ihvertfall så godt det lar seg gjøre. Jeg ser at siden jeg har en så fantastisk bra arbeidsplass på praksisplassen min er det mye lettere å få gjort en del arbeid mens jeg sitter der, i tillegg til at jeg sparer meg for arbeid når jeg er hjemme. Jeg vet at jeg skal jobbe nesten hver helg i mars, så da må jeg ta vare på de frikveldene jeg har ellers.
En annen ting jeg vurderer er å avinstallere Facebook-appen på mobilen min. Jeg foretrekker å ha tilgang på nett på mobilen i tilfelle jeg får en mail fra veileder e.l., men jeg merker at notifications og pm's fra Facebook bare er irritasjonsmomenter som suger energi, tid og oppmerksomhet. Med tanke på at jeg har Facebookgrupper både for jobb, koret (hvor jeg har styreverv) og andre sosiale grupper, er det litt viktig at jeg holder meg oppdatert, men jeg tror jeg med fordel kan lage meg vinduer i løpet av dagen hvor jeg sjekker slike ting, i stedet for å være tilgjengelig absolutt hele tiden. Samtidig tenker jeg at jeg vil unngå å bruke Facebook mens jeg er i Paris. Både for å spare penger ved å unngå å bruke nett på mobilen, og fordi jeg kjenner at jeg trenger en skikkelig pause.
Jeg skulle ønske jeg kunne legge igjen alt av skolearbeid når jeg reiser til Paris på fredag, men det ser ikke ut til at jeg kan det, men heldigvis har jeg allerede planlagt en del i noen av fagene mine, så jeg har allerede spart meg for en del "feriearbeid".
Når det er nevnt så har de første dagene i praksis vært veldig positive. Klassene virker kjempefine, jeg elsker arbeidsplassen min, jeg deler arbeidsrom med veldig hyggelige og bra folk, og jeg er foreløpig veldig fornøyd med veilederne mine og at de har gitt meg så frie tøyler. Jeg gleder meg til å ta skikkelig tak på undervisningen, og jeg tror jeg får prøvd meg litt mer ordentlig denne perioden enn sist, da den ene veilederen dikterte litt mer hva jeg skulle gjøre, noe som åpner for lite utvikling og læring for min del.
Og! Jeg har snart fullført 30 day ab challenge hos Hasfit.com! Jeg har igjen i kveld og i morgen, og så har jeg fullført alle 30 dagene. Jeg merker at jeg har blitt betydelig sterkere i magemuskulaturen, selv om det ikke synes så godt utad ennå. Jeg gir meg selv fri over vinterferien, og så starter jeg opp med en ny challenge når jeg er hjemme igjen. Det har fungert veldig fint for meg med korte økter 5 ganger i uka, og jeg liker øvelsene. Det fungerer ihvertfall mye bedre enn å dra på treningssenteret en gang annenhver måned! :)
Jeg vil prøve å være litt sosial en dag i blant etter vinterferien, men jeg må prøve å velge kvelder med omhu, slik at det ikke koster mer enn det smaker. Jeg håper ihvertfall jeg blir frisk og får litt kontroll på oppgavene mine før jeg gir meg i kast med praksisarbeidet igjen. Kanskje jeg ser at jeg har tid og energi til å være mer sosial enn forventet :)
onsdag 22. januar 2014
Failet challenge og sosiale dilemmaer
Vel, det er vel ikke å komme bort fra at min svært så enkle 5 day challenge viste seg å bli for vanskelig for det b-mennesket jeg er. Jeg klarte ikke å stå opp tidlig nok til å gjøre yoga og skrive før forelesninger kl 08 om morgenen, og da falt det andre også litt i fisk. Men jeg har likevel tatt til meg tipsene om å skrive litt jevnlig, og å ta meg tid til ro og lesing før jeg legger meg. Jeg har også kommet til dag 9 i en 30 day ab-challenge hos Hasfit.com, og det er jeg veldig fornøyd med! (Bildet ble tatt i går, jeg har altså trent i dag, men det ble krysset av etter bildet ble tatt ;) )
Men så var det det jeg egentlig hadde tenkt til å skrive om i dag:
Hvor sosialt akseptert er det å isolere seg fra kjentfolk på bussen?
Jeg er rundt mange folk hele dagen, og synes derfor det er godt med litt tid for meg selv når jeg kjører buss til og fra forskjellige ting som forelesninger og korøvelser. Det er langt ifra det at jeg ikke trives rundt folk, men det å måtte gi mye av seg selv tærer på meg, og jeg vet at spesielt under den kommende praksisperioden kommer det til å bli slitsomt. De 10-15 minuttene jeg har på bussen er da gull verdt for å rydde litt i tankene, lese eller bare høre på musikk. Det er hele tiden mange ting jeg må huske på, samtidig som jeg fortsatt tenker alt for mye.
Når jeg da sitter på bussen og ser at det kommer kjentfolk på, eller jeg selv kommer på bussen hvor det allerede sitter noen som jeg kjenner, er det da sosialt akseptert å unngå dem? Jeg hilser selvfølgelig, men noen ganger har jeg mest lyst til å gå lenger bak i bussen og sette meg ved noen jeg ikke kjenner, fordi jeg på bussturen hadde tenkt til å ha litt tid for meg selv. Noen ganger gjør jeg nettopp det, og får selvfølgelig dårlig samvittighet for å være så overlegen. Når situasjonen er snudd, og det er jeg som allerede sitter på bussen og min bekjente vil sette seg ved meg, mens jeg egentlig vil sitte alene - hva gjør man da? Er det lov å si at man helst vil sitte i fred? Det er selvfølgelig hyggelig å se folk jeg kjenner, men er det lov å si at det er nok etter man har utvekslet høflighetsfraser? Nå virker jeg kanskje som jeg ikke setter pris på de vennene jeg har, noe som absolutt ikke er tilfelle, men når man skal være sosial, utadvent og by på seg selv både på skole, jobb og fritid, samtidig som jeg vil være sosial når jeg er hjemme med kjæresten, så må det vel være lov til å ha lyst til å nyte de små stundene man har for seg selv også?
Jeg tar en buss som går mellom de største studentbyene og campusene, og møter dermed svært ofte på kjentfolk på bussen. Under min 7 uker lange praksisperioden kommer jeg til å være enda mer utsultet på alenetid, siden behovet vil bli større, og da skal jeg også kjøre en del buss. Selve praksisperioden er noe jeg ser frem til, men jeg gruer meg til å være konstant sliten og for sent ute til ting, fordi jeg er sliten når jeg kommer hjem og trenger noen ekstra minutter til å hente meg inn før jeg drar hjemmefra igjen. Det kan hende at bussturene vil bli bedre enn forventet, men det kan være jeg må se om jeg finner en annen måte å ta igjen tapt alenetid på. Jeg vet at det vil bli få muligheter for alenetid på kveldene, til tross for at jeg allerede nå sier ifra til folk at jeg ikke kommer til å orke å være med på noe den perioden, så kanskje det blir mulighet for å finne seg et stille rom/kontor på praksisplassen hvor jeg og kaffekoppen kan være litt i fred. Kanskje. Jeg krysser i det minste fingre for at vi får en liten arbeidsplass, for det hadde vært gull verdt.
Det føles godt å ha luftet tankene litt :) Hvis noen har noen tips til hvordan man kan lure til seg mer alenetid vil jeg gjerne høre dem!
Og! hvis noen føler seg truffet fordi de har møtt meg på bussen i det siste, så er dette absolutt ikke rettet mot dere. Dette er noe jeg har tenkt på det siste halvannet året, men da spesielt i høst. Det er hyggelig å møte kjentfolk på bussen, spesielt hvis jeg ikke har sett dem på lenge :)
Men så var det det jeg egentlig hadde tenkt til å skrive om i dag:
Hvor sosialt akseptert er det å isolere seg fra kjentfolk på bussen?
Jeg er rundt mange folk hele dagen, og synes derfor det er godt med litt tid for meg selv når jeg kjører buss til og fra forskjellige ting som forelesninger og korøvelser. Det er langt ifra det at jeg ikke trives rundt folk, men det å måtte gi mye av seg selv tærer på meg, og jeg vet at spesielt under den kommende praksisperioden kommer det til å bli slitsomt. De 10-15 minuttene jeg har på bussen er da gull verdt for å rydde litt i tankene, lese eller bare høre på musikk. Det er hele tiden mange ting jeg må huske på, samtidig som jeg fortsatt tenker alt for mye.
Når jeg da sitter på bussen og ser at det kommer kjentfolk på, eller jeg selv kommer på bussen hvor det allerede sitter noen som jeg kjenner, er det da sosialt akseptert å unngå dem? Jeg hilser selvfølgelig, men noen ganger har jeg mest lyst til å gå lenger bak i bussen og sette meg ved noen jeg ikke kjenner, fordi jeg på bussturen hadde tenkt til å ha litt tid for meg selv. Noen ganger gjør jeg nettopp det, og får selvfølgelig dårlig samvittighet for å være så overlegen. Når situasjonen er snudd, og det er jeg som allerede sitter på bussen og min bekjente vil sette seg ved meg, mens jeg egentlig vil sitte alene - hva gjør man da? Er det lov å si at man helst vil sitte i fred? Det er selvfølgelig hyggelig å se folk jeg kjenner, men er det lov å si at det er nok etter man har utvekslet høflighetsfraser? Nå virker jeg kanskje som jeg ikke setter pris på de vennene jeg har, noe som absolutt ikke er tilfelle, men når man skal være sosial, utadvent og by på seg selv både på skole, jobb og fritid, samtidig som jeg vil være sosial når jeg er hjemme med kjæresten, så må det vel være lov til å ha lyst til å nyte de små stundene man har for seg selv også?
Jeg tar en buss som går mellom de største studentbyene og campusene, og møter dermed svært ofte på kjentfolk på bussen. Under min 7 uker lange praksisperioden kommer jeg til å være enda mer utsultet på alenetid, siden behovet vil bli større, og da skal jeg også kjøre en del buss. Selve praksisperioden er noe jeg ser frem til, men jeg gruer meg til å være konstant sliten og for sent ute til ting, fordi jeg er sliten når jeg kommer hjem og trenger noen ekstra minutter til å hente meg inn før jeg drar hjemmefra igjen. Det kan hende at bussturene vil bli bedre enn forventet, men det kan være jeg må se om jeg finner en annen måte å ta igjen tapt alenetid på. Jeg vet at det vil bli få muligheter for alenetid på kveldene, til tross for at jeg allerede nå sier ifra til folk at jeg ikke kommer til å orke å være med på noe den perioden, så kanskje det blir mulighet for å finne seg et stille rom/kontor på praksisplassen hvor jeg og kaffekoppen kan være litt i fred. Kanskje. Jeg krysser i det minste fingre for at vi får en liten arbeidsplass, for det hadde vært gull verdt.
Det føles godt å ha luftet tankene litt :) Hvis noen har noen tips til hvordan man kan lure til seg mer alenetid vil jeg gjerne høre dem!
Og! hvis noen føler seg truffet fordi de har møtt meg på bussen i det siste, så er dette absolutt ikke rettet mot dere. Dette er noe jeg har tenkt på det siste halvannet året, men da spesielt i høst. Det er hyggelig å møte kjentfolk på bussen, spesielt hvis jeg ikke har sett dem på lenge :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)