My extreme make-over

Da var det gjort, og her er før- og etter-bildene ;) Need I say more?



Her følger noen bilder som viser litt mer detaljer:

Før


Etter

My heart it beats, beats for only you

Lite ante jeg om at dette semesteret skulle bli så stressende og krevende...

Nå har jeg bare 15 undervisningstimer i uka og to fridager, men likevel må jeg bruke veldig mye tid på skolearbeid. Det eneste som holder meg gående er at jeg faktisk klarer å henge med, samt at det snart er påskeferie. Jeg gleder meg til å se familien min igjen - når jeg reiser hjem til påske har jeg ikke sett dem siden desember - og til å slappe av skikkelig.

På tirsdag, klokka 12:30 skal det altså skje.. da skal mer enn halvparten av håret mitt av. Jeg føler meg litt rebelsk når jeg tar et så stort skritt. For noen er det kanskje vanskelig å forstå hvordan det kan være et så stort skritt for meg, men håret mitt betyr mye for meg, og det er litt skummelt å gjøre noe som blir en så stor forandring. Men jeg skal ikke trekke meg nå.

Men saken er at jeg plutselig har fått veldig lyst på en tatovering også. Jeg fant nemlig to fine tatoveringer da jeg googlet litt rundt en dag, og jeg synes at det kunne vært noe som jeg ville ha på kroppen. De som kjenner meg best ville nok sagt seg enig. Men jeg aner ikke hvor på kroppen jeg vil ha den, så jeg skaffer meg nok ikke noe sånt med det første. Her er bildene av de to jeg vil velge mellom:














Jeg vil selvfølgelig bare ha én av dem, og foreløpig heller jeg mest mot ulven, selv om det er geparden jeg har mest lyst på. Om jeg kunne funnet en litt finere versjon av geparden, kanskje mer lik ulven, så ville jeg tatt den. Vi får se hva som skjer..

Jeg oppdaget et nytt band forrige helg, Paramore, og hører nesten kun på det for tiden. Det er fra My Heart av Paramore at tittelen på innlegget kommer fra, men det var kjæresten min jeg hadde i tankene da jeg bestemte meg for den.

På fredag var det fest igjen, og jeg ble overrasket over hvor avslappet jeg var, og hvor bra jeg hadde det. Det er lenge siden jeg har følt det sånn på en fest med den gjengen (no offense til noen av dere). Men så måtte det jo skje noe for å ødelegge kvelden, uten at jeg skal nevne hva det var. Jeg ble ihvertfall opprørt og hadde mest lyst til å dra hjem, men jeg visste at det var litt viktig for kjæresten min at jeg var der, så jeg ble. Jeg ville uansett ikke starte noe drama ved å plutselig dra, og jeg hadde ikke lyst til å snakke med drita folk om hvorfor jeg var opprørt. Festen dabbet etterhvert av, folk holdt på å sovne og jeg ville egentlig legge meg. Så kommer kjæresten min bort og sier at det er noe han vil si meg etter festen. Som vanlig tenker jeg meg det aller verste, men er takknemlig for å få dra fra festen.

Så står vi der i snøvær og vind og snakker i sikkert tre kvarter. For det meste er det Martin som snakker og jeg som gråter. Jeg har ikke tenkt til å sitere hele samtalen her, men det var en samtale vi begge trengte, og det var godt å snakke om det, selv om det på samme tid var vondt. De få gangene Martin åpner seg ordentlig for meg er øyeblikk jeg setter enormt stor pris på, selv om det noen ganger gjør vondt å høre hvordan han har det. Etterhvert ble vi såpass kalde begge to at jeg ble med ham hjem hvor samtalen gikk inn på koseligere ting som jeg heller ikke har tenkt til å sitere her, men jeg får fortsatt deilige sommerfugler i magen når jeg tenker på det vi snakket om. Begge hadde et positivt syn på fremtiden, og begge så for seg en fremtid sammen med hverandre. Vi gleder oss veldig til å flytte sammen, og jeg kjenner at det blir mer og mer virkelig. Det skal faktisk skje. Jeg har vært redd for at det kanskje har vært litt "jinxet" for oss, ettersom det ble slutt forrige gang vi bestemte oss for noe sånt. Ja, jeg vet at jeg er teit..

Uansett så er sånne samtaler gull verdt for meg, og jeg kan leve lenge på dem. Jeg føler meg trygg i min posisjon som kjæresten hans, at han vil være sammen med meg og kun meg, at vi har det bra, og at vi er på vei mot noe enda bedre. Jeg elsker deg, gutten min.


Så vil jeg nevne at jeg har fått en ny helt. Jeg begynte å se på Frustrerte Fruer i januar sammen med noen venninner, og jeg raser nå gjennom de tidligere sesongene for å komme ajour med den som går på tv nå. Ser at det er mye jeg har gått glipp av. Eva Longoria er ihvertfall min nye heltinne. Jeg synes det er så godt å se at det går ann å være tynn, ha små bryster, men likevel være sexy. Det er ikke akkurat den oppfatningen jeg har fått av at folk har av tynne folk - "Æsj! Åh, herregud, så tynn hun er!" - Spesielt likte jeg da Carlos dengte en fyr fordi han sa at Gabrielle (hun Eva Longoria spiller) ikke var Internettmateriale fordi hun ikke hadde store nok bryster osv. Thank you!

Nå håper jeg på noen litt roligere uker enn hva det har vært siste måneden, men jeg har ikke alt for store forhåpninger. Ettersom jeg er ganske engasjert i Arrangementkomitéen så går det bort en del tid der. Jaja, jeg skal holde ut til april, ihvertfall.

Jeg må vel forresten også nevne at jeg prøver et nytt utseende på bloggen, og at jeg har lagt til en lenke til søstra mi sin blogg.

Nå har det skjedd en del siden sist..

Bestemor har flyttet inn på gamlehjem og begynner å slå seg til ro der, og jeg føler at jeg slapper mye mer av nå. Skrev brev til henne i dag, så da blir hun vel glad når hun får det.

Jeg måtte innom postkontoret for å poste brevet og en pakke, og på veien dit gikk jeg forbi et skilt hvor det stod at en frisørsalong trengte hårmodeller. "Hvorfor ikke?" tenkte jeg og gikk innom. Lærlingen virket glad for at jeg kom innom og fortalte at hun skulle klippe ganske mye av håret, og ba meg komme innom igjen senere. Jeg forberedte meg på å få svært, svært kort hår i løpet av den dagen.

Etter en halvhjertet økt på skolen drar jeg hjennom for å dusje og spise lunsj (kjeks og sjokolademelk) før jeg drar til frisøren. Jeg rekker ikke å bli nervøs før jeg kommer frem, men det viser seg at det uansett ikke var noe å være nervøs for. Hun skulle bare kikke på håret mitt og høre hva jeg var villig til å gjøre. Hun ville klippe håret mitt i en bob og ta permament på "kronen", som hun sa. Jeg lurer på om jeg kommer til å angre på at jeg sa at jeg var med på det meste. Jeg får vite at selve klippen ikke skal skje før 3.mars, og at vi skal møtes en gang før da for å planlegge klippen enda litt mer. På vei ut spør lærlingen en annen frisør ang luggen min, og hun mente at jeg måtte ha rett lugg. Akkurat dét er jeg ikke så sikker på om jeg vil ha, men... hvem vet, kanskje jeg kler det?

Nå prøver jeg å tenke at jeg trenger en klipp, jeg har hatt samme frisyre i mange år og det hadde vært gøy å prøve noe helt annet. For meg er dette et ganske stort steg å ta, ettersom jeg er fryktelig glad i håret mitt. Innen 3.mars er jeg nok rimelig nervøs, og angrer kanskje litt, men i verste fall har jeg en caps, hehe. Håret mitt vokser ganske fort, så det er vel tilbake til det same old, same old innen neste vinter, om jeg finner ut at det er den beste frisyren for meg.

Jeg har aldri googlet hår så mye som i dag. Har etter en del googling funnet ut at frisyren er en inverted bob, med lugg. Jeg er veldig skeptisk til den luggen, men det skal jeg fortelle frisøren, så får vi se hva hun sier. Kanskje jeg ikke skal få en sånn Heidi Klum-lugg, og kanskje jeg slipper en sånn superkort lugg. Kanskje jeg får en som er dødsstilig!

Nå er det nesten en måned til, og jeg synes det er alt for lenge. Alt, alt for lenge. Alt for lang tid å undre og grue seg på, men nå har jeg sagt ja, og dette er tross alt en prøve for en frisørlærling, så det er litt viktig (såvidt jeg vet), så jeg synes ikke jeg kan trekke meg nå. Men det er skummelt, og det kommer til å bli veldig annerledes. *Klemme håret sitt*

Men det er på tide :)