1 år siden eventyret var over

For meg var allerede 22. Juli en dag med blandede følelser. Jeg hadde reist vekk fra en drømmelignende tilværelse i Namibia, men skulle nå endelig hjem til familie og kjæreste etter en måned med minimal kontakt.

I bilen hjem fra flyplassen viste jeg mamma alle bildene jeg hadde tatt og prøvde å fortelle alt jeg kom på fra måneden som hadde gått. Da vi hadde kommet hjem og jeg hadde begynt å pakke ut de skitne og illeluktende klærne mine ringte broren min meg og spurte om jeg var i Oslo. Han var bekymret ettersom han hadde hørt et enormt stort smell og trodde jeg kunne befinne meg i nærheten. Jeg satt vel mer eller mindre klistret til tvskjermen etter vi hadde lagt på, og plutselig ser jeg at en kompis av meg i AUF oppdaterer facebookstatusen sin til "ikke ring til folk som er ute på Utøya! En desperado skyter villt rundt seg og folk prøver å holde seg skjult for ham". Det måtte være tull. Sånne her ting skjer jo ikke i Norge. At en bombe hadde gått av var en ting, men folk gikk ikke rundt og skjøt uskyldige ungdommer på en øy..

Men det skjedde. Etterhvert som tv-en viste bilder fra Utøya hvor folk prøvde å svømme i sikkerhet og dødstallene begynte å tikke inn ble jeg mer og mer lamslått. Det kunne ikke være så omfattende, og dette skjedde ikke..

Det føltes som å gå fra en drøm til et mareritt, og det føltes som om jeg ble revet tilbake til den brutale virkeligheten etter eventyret i Afrika hvor jeg lærte om "unconditional love".. Det var en veldig skarp kontrast.

I ettertid har jeg lest absolutt alt jeg har kommet over av blogger og avisartikler om saken. Jeg har sugd til meg all informasjon og jeg følger fortsatt bloggene til tre av ofrene. På en måte er det godt å se at det roer seg litt rundt saken, og det er inspirerende å se hvor tapre overlevende og etterlatte er. Vi er på vei tilbake, kanskje sterkere og mer klar over hvor brutal verden er, selv i lille Norge. Vi har alltid trodd at vi alltid ville være trygge fra terroren og at vi var skjermet fra at noe sånt skulle skje. Så naive var vi, og så feil tok vi. Men jeg er stolt av hvor bra vi taklet det :)

Published with Blogger-droid v2.0.6

Harnas: 1 år siden eventyret startet

I dag er det akkurat 1 år siden jeg la ut på det store eventyret mitt i Afrika. Jeg møtte tre jenter på flyplassen og dro først til London, hvor vi nesten mistet flyet vårt, så gikk turen videre til Sør-Afrika og til slutt landet vi i Namibia. Jeg husker at jeg fulgte med på kartet i flyet for å se når vi fløy over Afrika. Det var en rar tanke "nå er vi på vei.. nå starter det! Nå er vi i Afrika!". Det var ganske sent på kvelden da vi begynte å fly over kontinentet, så jeg tror ikke jeg delte tankene med noen akkurat da, men det var helt spesielt likevel.

Dette ble en tur jeg aldri kommer til å glemme. En måned i den afrikanske bushen, en måned i en liten hytte hvor vi våknet til rundt 0 grader klokka 5, halv 6 om morgenen. Og hvor vi ikke minst la oss før 10 om kvelden, både fordi vi var slitne og fordi det var bekmørkt og iskaldt innen da. En måned med nye opplevelser hver dag, med grenser som ble tøyd og utvidet, og hvor jeg lærte at jeg kunne få til mer enn jeg trodde, bare jeg bestemte meg for å gjøre det. En måned med "expect the unexpected".

Savnet er stort. Jeg savner å stå opp klokka 5 om morgenen, før sola har stått opp, for å snuble meg gjennom bushen bort til kjøkkenet, fyre opp gassovnen og sette på vann til kaffe før Herman kommer med bilen sin. Å stå i det mørke kjøkkenet med hodelykt, lue og tykk jakke. Så kommer Herman med den kondenserte melken sin som er det eneste som gjør kaffen drikkbar, og det er det beste jeg får servert gjennom hele dagen. Så er det å stå utenfor kjøkkenet og se på soloppgangen mens man varmer seg på koppen og bare nyter stillheten og det gode selskapet før vi legger ut på gjerdepatruljering. Den består i å kjøre rolig rundt i bilen til Herman mens han røyker pipe og drikker kaffe, tømmer pipa, fyller den på nytt og røyker konstant gjennom hele den 30-45min lange kjøreturen. Vi kjører langs de viktigste gjerdene, hilser på løvene som gnir seg mot gjerdet for å få litt kos av Herman. Noen ganger fikk også vi lov til å gå bort til gjerdet for å kanskje få ta på det majestetiske dyret, men det å få se samspillet mellom dyr og menneske er så spesielt at det er stort nok å få se det i det hele tatt. Den helt spesielle lyden løvene lager når de hilse på noen de er glad i, og Herman som imiterer dem - nå er det er kjært minne. Selv om det var iskaldt så var dette den aller beste tiden på dagen for min del. Jeg var sikkert den som dro på flest gjerdepatruljeringer mens jeg var der, fordi jeg virkelig elsket det. Kaffelukten, pipelukten, lukten av dyrene, stillheten i morgengryet og den fantastiske afrikanske soloppgangen er ting jeg aldri kommer til å glemme.

Jeg har drømt om å være tilbake på Harnas utallige ganger. Det har vært både gode og vonde drømmer, men det er litt morsomt å se hvor mye oppholdet der fortsatt preger meg. Det er også godt å se at de jeg tilbrakte tiden der sammen med også føler det samme som meg, siden de som er rundt meg ikke aner hvordan det var å være der, og hvordan det er å ikke være der lenger. For all del, det er godt å være nærme venner, kjæreste og familie, dette var noe av det som var vondest der nede, men det var helt spesielt å se hvordan prioriteringene mine endret seg når alt arbeidet jeg gjorde var for dyrene. Det var ikke for at jeg skulle tjene penger, eller for at jeg nødvendigvis skulle få kose med dem, men for å gjøre livene deres bedre, om det så var snakk om en ørn, små mus som snart skulle bli mat, en marekatt som hadde bitt meg eller en blind apefrøken.

I ettertid er det fortsatt Herman, kaffen med den kondenserte melken og geparden Pride som opptar tankene mine mest. Å få demonstrert kjærlighet fra både et dyr og et menneske er helt fantastisk. Både Pride og Herman tok i mot alle de møtte med gode klemmer og masse kjærlighet, og jeg håper jeg har lært litt av det. Om jeg kan få folk til å føle seg slik de gjorde så hadde jeg vært så stolt av meg selv. Verden trenger mer kjærlighet.

Bildespesial: Leilighet pyntet til jul

Kyllingen prøver seg på interiørblogging igjen. Om jeg liker tente lys? Litt, kanskje?

Klikk på bildene for større versjon

Vi har fått et fint nattbord av K og J, og det satte vi passende nok i gangen. Merk løperen jeg fikk av Tante K i fjor, og den fine kurven vi bruker til å ha nøkler og sånn i.



På stua skiftet jeg i dag til den mest julete løperen min, altså den med lillafarge. Det må sies at jeg bare har to løpere - en lilla og en grønn. Orkiéen fikk jeg av Tante I da hun, mamma, pappa, 2xonkler og Tante K var på besøk tidligere i høst, og den blomstrer fremdeles :)


Adventslysene mine. Merk den veldig fine.. greia de står på. Da jeg ikke hadde noe annet enn middagstallerkener som var store nok måtte man bli litt kreativ.


Dette er absolutt favorittdelen min i hele leiligheten. Synes det hjørnet her er så fint, spesielt når telysene er tent og det er mørkt ute, slik at man kan se Trondheim i kveldsdrakt. Telysholderne, som forøvrig er av samme type som de som stod på bordet i gangen, ble kjøpt på Tapir for 5kr stykket ellerså - ganske fornøyd med det!






Julestjerna har kommet opp i kjøkkenvinduet.


Til sist har bordet i grenselandet kjøkken/stue blitt pyntet med en spisebrikke jeg fikk til jul i forifjor av Tante I (?).

Harnas: utsatt retrospektive innlegg

Nå er jeg vel hjemme fra Harnas, og det er som å ha våknet fra en drøm. Spesielt når man kommer hjem til terrorhandlingene i Oslo og på Utøya føles det som å ha blitt revet ut av en drøm og kastet rett inn i et mareritt. Nå, en uke etter jeg igjen satte føttene på norsk jord, er jeg tilbake i en nokså travel feriehverdag, og jeg har ikke hatt tid til å skrive oppsummerende innlegg om Harnas, slik jeg hadde planer om. Det får komme når jeg er ferdig med kontinuasjonseksamen jeg skal ta 10.august.

Nå har jeg hatt noen herlige dager sammen med familien, og da spesielt Lille. På torsdag blir det en snartur opp til Trondheim, og så er det ned igjen for å være med i bryllup på lørdag, før jeg drar opp igjen på mandag for å lese til eksamen, og så begynner vel det nye skoleåret ikke lenge etterpå. Det skal bli deilig å komme opp til mitt andre hjem, til samboeren, komiteen, nye fag og den fine leiligheten vår. Jeg gleder meg til å komme inn i skikkelige rutiner igjen (ok, kanskje ikke skikkelige rutiner, men noe rutinelignende) og det skal bli godt å se nye og gamle venner igjen :)

Allerede i gang med andre uken her på Harnas

Jeg kan nesten ikke fatte at vi allerede er godt i gang med uke nummer to her nede. Tiden har gått veldig fort, og det ser ut til at det kommer til å gå like fort fremover.

Jeg har ikke så mye tid eller ork til å skrive innlegg i bloggen, så det får heller bli når jeg kommer tilbake, men jeg tenkte at jeg i det minste skulle skrive et kjapt innlegg igjen.

Status så langt er at jeg har fått mitt første bitt, og det måtte selvfølgelig bli Hakuna, vår djevelske surikat. Siden jeg ble bitt har enda to blitt bitt, og vi fortventer at det skal bli flere nå som det har kommet flere "noobies". Det er litt rart å allerede være "oldie" og skulle være den som instruerer alle de nye. Vi skal liksom kunne alt nå, og selv om jeg føler at jeg har kontroll på det meste så er det fortsatt mye jeg er usikker på - men jeg vet ihvertfall stort sett hvem jeg kan spørre.

I natt skal jeg sove ute med de fire gepardene. I går hadde de visst ikke kommet bort til de som sov ute, så vi får se hvordan det blir i natt. Jeg har sittet utenfor eller vært innom innhegningen deres nesten daglig, og i dag har jeg vel tilbrakt gode deler av to timer inne i buret deres, så jeg håper de er såpass vant med lukten og stemmen min nå at de føler at det er trygt å sove sammen med meg.

Det må forresten nevnes at jeg aldri har sett en blåere himmel enn den vi har her i Namibia, ei heller har jeg sett vakrere stjernehimmel. Den er helt fantastisk, og man kan se alle stjernene helt klart fordi det ikke er noen skyer eller lysforurensning her. Man kan også se opptil flere stjerneskudd daglig!

I dag har vi hatt fridag, så da har jeg som sagt tilbrakt mye tid hos gepardene. Den ene kom faktisk så fort jeg ropte, noe som tyder bra til i kveld. De andre orket ikke stå opp før Riki, hun som er gepard- og foodprep-ansvarlig, ropte på dem. Det er så absurd at det å klappe og kose med en gepard er helt normalt her. De maler så voldsomt at hele brystkassen og halsen vibrerer helt tydelig, og det er tydelig at de koser seg veldig. Dersom de ikke liker at vi klapper dem sier de tydelig ifra ved at de 1) slutter å male, 2) veiver med halen, 3) går unna eller 4) veiver til deg med en labb. De fire vi kan gå inn til vil, i følge Riki, aldri angripe mennesker, men de sier tydelig i fra når nok er nok, noe som er veldig godt å vite.

Nå må jeg løpe tilbake til farmen, for vi skal nemlig spille paintball med spretterter ute i bushen. Tror det kan bli ganske interessant^^

Kjapt innlegg fra Harnas

Her kommer et veldig kjapt innlegg fra Harnas mens strømmen fortsatt er oppe og går.

Jeg har det veldig, veldig bra. Folkene her er utrolig hyggelige, alle er veldig positive, noe som bidrar til å gjøre opplevelsen enda mer positiv.

Maten er veldig god, så jeg tror ikke det er noe fare for at jeg går ned i vekt mens jeg er her ;)

Så langt har jeg sett en del forskjellige typer bukker (antiloper, gnuer osv), men det er mange jeg ikke kan navnet på ennå, og de jeg kan navnet på er det ikke alltid jeg kan det norske navnet på. Jeg har også sett giraffer, vortesvin, villhester i det fri, for ikke å snakke om alle de forskjellige dyrene de har inne på Harnas. Det er en ganske pussig samling som inneholder mange typer fugler, deriblant påfugler, kalkuner, ørner og høner, samt mange søte og kosete esler, geiter og sauer. Det er også et uvisst antall katter og hunder, i tillegg til mus, rotter, meercats, mongoose, løver, geparder, leoparder, caracaler, afrikanske villhunder, en brun hyene, krokodiller og forskjellige typer aper. Det er helt utrolig å være her, omgitt av alle disse dyrene og så mange hyggelige mennesker som er like glad i dyr som meg, om ikke mer :)

I dag fikk vi endelig lov til å gå inn i innhegningene til dyrene, med noen forholdsregler. Først dro jeg ut på en to timers ridetur på en tre år gammel og veldig søt hest (og du kan tro jeg er øm i baken nå!), riktignok etter å ha hjulpet til på foodprep først. Så fikk jeg og en liten gjeng frivillige være med på "outside feeding", som vil si at vi fôrer dyrene som er delvis sluppet "fri" i egne innhegninger. Jeg må innrømme at det var litt morsomt å bære rundt på en bøtte med et halvt eselhode oppi..

I pausen min benyttet jeg sjansen til å besøke Goethers, verdens eldste gepard, Audrey, en blind vervet-ape, gepardene og caracalbabyene (hvis du ikke vet hva slags dyr dette er - google it!). Etterhvert kan det hende jeg tør å gå inn til vervet-apene og bavianbabyene, men jeg ville ikke presse grensene mine for langt i dag. Det var uansett helt utrolig å høre en gepard male, for ikke å snakke om hvor sykt det var å se dem på nært hold. De er så digre, men likevel er de så like huskatter, ettersom de kommer bort til deg for kos og maler og mjauer. På søndag skal jeg sove ute med dem, så da er det bare å krysse fingre for at de har lyst til å sove sammen med oss.

Vi legger oss veldig tidliger her - kl 22 anses som sent på kvelden, og da er som regel alle veldig slitne og trøtte. Vi står opp til frokost klokka 0630, og jobber to tretimers-skift, så det er kanskje ikke så rart. Foreløpig har jeg ikke gjort så mye tungt arbeid, og matpreparering var overraskende greit. Det var ikke så blodig som jeg hadde trodd, og det er faktisk litt morsomt å hamre løs på en frossen kylling for å knuse alle knoklene slik at caracalene kan spise dem.

Håper på å få skrevet mer senere, men er som sagt veldig opptatt hele dagen, og sliten om kvelden (da det forøvrig også er mørkt og iskaldt innen klokka 19). Men jeg har det ihvertfall veldig bra her nede og koser meg veldig. Det er litt deprimerende å tenke på at en halv uke har gått så ufattelig fort. I morgen er det tirsdag, på torsdag drar mange av folkene jeg har blitt kjent med, og på fredag kommer det 18 nye, og da er det bare tre uker igjen av oppholdet mitt her. Jeg prøver å gjøre det meste ut av det. Jeg har forresten ikke tatt så mange bilder ennå. I dag og i går fikk vi ikke lov til å ta med kamera fordi vi skulle fokusere på å lære matprepareringen skikkelig, ettersom vi må klare å gjøre det alene innen torsdag.

Håper alle kjente i Norge har det bra - vi snakkes snart :)

Tusen takk!

Tusen takk for all hjelp frem mot turen min til Harnas Wildlife Foundation i Namibia!

Spesielt takk til mamma og pappa!
Uten dere hadde jeg sittet med en overfull og kaotisk koffert. Pappa klarte å trylle alle tingene mine ned i kofferten, som nå veier omtrent 22,8kg. Mamma har hjulpet med å finne kremer, velge ut fornuftige klær og bidratt mye økonomisk når jeg har handlet utstyr.

Mamma og Tante lagde også en ekstra veske til meg med bandasjer, kompress, sårrens og alt som kan være nyttig når man skal jobbe med dyr med skarpe klør og spisse tenner. Og ja, Tante, jeg skal passe meg for råtne tømmerstokker hvor slangene liker å oppholde seg, og jeg skal ikke snu ryggen til apeburene slik at de får nappet tak i meg ;)

Største storebror har lånt meg tursekk, dagsekk, linse, belte og sovepose. Nå viste det seg imidlertid at jeg ikke trenger tursekken, og soveposen ble valgt bort, men jeg setter stor pris på lån av belte, linse og dagsekk :) I tillegg har jeg fått en del utstyr som lommelykt, lommekniv og vakuumposer av han og hans familie, i tillegg til en del penger, noe som alltid kommer godt med! Denne turen har ikke akkurat vært billig.

Ikke-største storebror har lånt meg den soveposen jeg valgte å ta med nedover, etter flere netters testing av begge soveposene, og stiller med soveplass i natt og bilskyss i morgen - noe jeg setter veldig stor pris på. Han skal også ha en stor takk for økonomisk hjelp i form av øremerkede julegaver og bursdagsgaver :)

Lillesøster må få en takk for lånet av hodelykt og klær. Det kommer veldig godt med :) Og tusen takk for den koselige lappen du la igjen før du dro til Mallorca - Glad i deg også <3

En takk rettes også til M som ga meg en haug med klær jeg kunne bruke der nede. Klærne skulle egentlig leveres til Fretex, men jeg fikk ta for meg av disse før de ble sendt bort :)

Venninna til mamma må også få en takk for bidrag i form av klær. Jeg kunne også fått et minnekort til kameraet, men det passet dessverre ikke.

Sist men ikke minst må T få en stor takk for gode råd om hva jeg bør og ikke bør pakke. Uten deg hadde jeg vaklet forvirret rundt på flyplassen med en 23kg tung ryggsekk!

Tusen hjertelig takk til alle øvrige familiemedlemmer som har bidratt økonomisk i form av julegaver og bursdagsgaver. Alle monner drar, og som sagt har dette ikke vært noen billig tur, så det har vært gull verdt for en "fattig student" å få litt økonomisk hjelp underveis!

Snart klar for mitt livs største reise

Nå er det bare få dager igjen før jeg drar til Namibia. Sammen med mamma og pappa har brukt de siste dagene på å testpakke, og det kan se ut til at det blir akkurat innenfor grensen for hvor mange kilo jeg får lov til å ha med meg. Jeg kan sikkert ta ut et plagg eller to til, og jeg vurderer om jeg må ta med myggnettingen eller ikke. Det er så mange ting man lurer på, så mange ting man ikke finner ut av før man faktisk er der. Jeg har vært så heldig å komme i kontakt med ei jente som har vært der før, og som skal reise nedover igjen med samme fly som meg, C og S. Hun har kunnet gi meg svar på det meste av det jeg lurer på. Det har kommet godt med!

Det er helt absurd at det snart skal skje. Turen jeg har drømt om og planlagt i to år skal faktisk gjennomføres, og på torsdag lander vi i Windhoek og har bare én etappe igjen på turen vår til Harnas.

Akkurat nå, når turen fortsatt er litt fjern og jeg sitter hjemme i sofaen, er det mange tanker som svirrer rundt i hodet mitt. Jeg savner kjæresten, og jeg tenker mye på det faktum at jeg skal være langt borte fra ham i hele fire uker, selv om fire uker kommer til å fly avsted. Jeg tenker også på at det jeg gleder meg mest til akkurat nå er å møte igjen de jentene jeg skal reise sammen med. Det å møte løver og geparder er liksom så alt for absurd til at jeg gleder meg til det ennå. Litt rart, men sånn fungerer hodet mitt.

Jeg prøver å forberede meg mentalt på fire uker med Africa Time, kaldt dusjvann, sand, dyreekskrementer, hardt arbeid og vel.. Afrika generelt. Jeg forbereder meg på å ha lite kontakt med familie og kjæreste en hel måned. Jeg skal prøve å ikke ringe eller sende så mange meldiger - jeg skal heller benytte meg av internett så godt jeg kan. Jeg håper nettet holder til å oppdatere blogg og fb, og jeg krysser fingre og alt som kan krysses for at jeg får lastet opp noen bilder også.

Det er egentlig helt sykt å tenke på hvor godt jeg egentlig har det nå. Jeg skal snart legge ut på mitt livs største og mest minneverdige reise, jeg har blitt samboer med den herlige kjæresten min, jeg er veldig fornøyd med leiligheten vi har flyttet inn i, jeg skal studere (nesten) bare engelskfag til høsten og ja, det er generelt mye å se frem til. Jeg gleder meg også til å komme igang igjen med komitéarbeid og spilling av både WoW, Magic og D&D. Som Tigerfrøkenen pleier å si: Livet leker!

Bildespesial: Ny leilighet.. igjen

Som seg hør og bør når det er vår: Jeg har flyttet igjen. Dette er 6. gangen jeg flytter på 6 år, og nå begynner jeg å bli grundig lei av det, selv om det nesten har blitt en vanesak. Nå håper jeg virkelig at jeg slipper å flytte igjen med det første.

Her er altså den nye(ste) leiligheten, som jeg nylig flyttet inn i sammen med K.R. Vi brukte vel omtrent 4-5 dager på å få flyttet over alt fra våre gamle leiligheter til den nye, og nå er nesten alt på plass. Mamma og pappa skal bli med meg oppover igjen i august, og da skal vi få hjelp med å montere det fine hjørneskapet mitt i stua. Har gledet meg lenge til å få det opp igjen :)

Trykk på bildene for større versjon

Kjøkkenet


Kjøkkenhyllene


Stua


Fine hjørnet med sofa i front





I hjørnet til venstre skal det mørkebrune/svarte hjørneskapet mitt stå :) Det vil fungere som 'kontor' for min del.


Soverommet. Legg merke til den fine kurven for å ha klesvask i :)


Bokhyllene våre på soverommet. Her skal vi gjemme unna kjipe bøker som pensumbøker og lignende.


Siste del av soverommet. Pulten til venstre er for å ha muligheten til å lese/arbeide på et stille rom. Pc'en min skal flyttes inn i hjørneskapet når det settes opp, noe som vil frigjøre mye plass på og rundt pulten.


Utsikten fra soveromsvinduet vårt. Vi har antageligvis studentbyens fineste utsikt :)


Badet vårt. Her har vi fått på plass og vatret opp vaskemaskinen helt selv :) Det er utrolig deilig å ha så mange skap på badet, så vi får ryddet unna alt av håndkler og ting som hører til på badet.


Toalettet. Veldig hendig med den fine hyllen til å ha dopapir og oppbevaringsbokser for truseinnlegg og lignende oppå.


K.R. i full gang med middagen på kjøkkenet vårt :)


En av de syv gigangedderkoppene som har nettene sine i hjørnene på hvert av vinduene våre. Vi skal nok bli kvitt dem etterhvert, ettersom vi tross alt må åpne vinduene en gang i blant, og jeg ønsker så absolutt ikke å få besøk av en av disse!

Bildespesial: Livet i Eilert

Nå har jeg tømt minnekortene på begge kameraene mine, samt mobilen, slik at jeg har mest mulig plass til jeg reiser til Namibia neste onsdag. Nå som jeg har ferie og er hjemme på Toten, hvor jeg ikke lenger kan ordne og styre i den nye leiligheten, har jeg endelig tid til å sette meg ned med en nogent utsultet blogg. Det blir antageligvis mer enn ett blogginnlegg i dag, men det må man bare tåle :)

Det aller første er en bildespesial fra livet i Eilert, den koselige leiligheten jeg nettopp har flyttet fra.

Klikk på bildene for større versjon
Høstsemesterets pensum - litt mer overkommelig når man har en kopp te ved siden av


Et koselig hjerte Tante hadde sydd til meg før jul :)


Stuevinduet vårt, pyntet for julen





Pepperkakehuset vårt












Kommer nok til å savne den fine stua vår, selv om stua i den nye leiligheten absolutt har blitt koselig den også :)

Ønskelitse - Julen 2010

Her kommer listen over hva jeg ønsker meg til jul. Den er kun ment som hjelp til familie og K.R., og den er i tilfeldig rekkefølge. Det er lagt ved en link til de ønskene hvor det kan være greit å se hvordan de ser ut, hva de koster og hvor man kan få tak i dem, men det er ikke dermed sagt at de må bli kjøpt der. Det er riktignok lurt å kjøpe det et sted hvor jeg evt kan bytte den, dersom det skjer i år som i fjor at jeg f.eks får to utgaver av samme film ;)

• Tingeling og feenes hemmelighet (Klikk på linken for å se hvordan den ser ut. Pass på at det er akkurat denne filmen, ikke en av de to andre da jeg har de fra før. Og ja, jeg er seriøs.)
• The Brothel-albumet til Susanne Sundfør.
• Take One-albumet til Susanne Sundfør (evt det som bare heter Susanne Sundfør, da dette strengt tatt er samme albumet).
• Yogamatte (type tynn)
• Penger til Namibiaturen (som du forøvrig kan lese om her)
• Sosiale eller symbolske gaver - jeg setter veldig stor pris på slike! :) Et eksempel på en sosial gave kan være kafétur eller middag, mens en symbolsk gave kan være en pengegave gitt til et godt formål i mitt navn eller lignende.
• Kalender, gjerne Nemi (slik jeg alltid ønsker meg, men pussig nok aldri får :p)
• Narum-albumet "Samma Hen Du Fær"
• Pysjbukse og singlet/t-skjorte (ikke skjorte!)

Jeg kommer til å legge til flere poster dersom jeg kommer på noe mer jeg ønsker meg.

Studier og mestringsfølelse

Jeg har hatt en interesse for it og data siden vi først fikk en datamaskin i hus da jeg var lita jente. Jeg har også interessert meg for språk så lenge jeg kan huske, men kunne ikke finne noen utdannelse innen dette som jeg hadde lyst til å satse på, jeg ville ihvertfall ikke bli lærer. For meg virket det ihvertfall urealistisk å få seg en jobb hvor man bare kunne kose seg med bøker og studiet av språk. Det virket derfor mest naturlig for meg å gå it-veien, ettersom veterinærdrømmen ble lagt på hylla da jeg innså at jeg ikke hadde innstillingen til å få gode nok karakterer til dette. 

Datamaskiner har alltid vært noe jeg har følt at jeg har mestret og interessert meg for. I tillegg blir jenter alltid godt mottatt i spillmiljøet, noe som for meg var et stort pluss. At jeg skulle studere informatikk ble derfor mer og mer logisk. Nå er jeg på tredjeåret på bachelorgraden min, jeg er altså snart ferdig, men jeg merker at studievalget mitt har gått litt utover interessen min. Dette kan selvfølgelig også ha sammenheng med at jeg har fått andre interesser i tillegg, eller at jeg har fått mer tid og ork til andre interesser, noe som gjør at jeg ikke kan bruke så mye tid på spilling og generell nerding.

Mestring er nok et stort nøkkelord her. Etter jeg begynte å jobbe med datamaskiner og it-relaterte fag på universitetsnivå mestrer jeg ikke ting like lett som før, noe som gjør at jeg blir demotivert og uinteressert. Jeg burde jo ta meg selv i nakkeskinnet og jobbe litt hardere, ettersom det høyst sannsynligvis vil øke forståelse, som igjen vil øke mestring og dermed gjøre fagene lettere og morsommere. Men det er vanskelig..

I vår begynte jeg å ta engelskfag for moro skyld, men også litt fordi jeg trengte studiepoeng i fag som ikke var it-rettet. Her kjente jeg endelig at jeg virkelig brant for faget, og jeg mestret det greit. Det var lettere å sette seg ned med øvinger og lesing ettersom jeg mye lettere forstod hva jeg jobbet med og mot. I høst tar jeg enda to språkfag, deriblant et som er delvis språkvitenskapelig, og jeg trives veldig godt med det. Jeg gleder meg til forelesningene, tar gode notater, og føler det er lett å lese pensum og jobbe med øvinger. Det vil ikke dermed si at stoffet og øvingene er enkle, men at det er lett å motivere meg til å jobbe med det.

Det er ikke med dette sagt at jeg ikke har tenkt til å hoppe av bachelorgraden min i informatikk - jeg har aldri likt å 'gi opp'- men det er mer en liten vekker for meg selv at jeg endelig ser ut til å ha funnet et fagfelt jeg virkelig brenner for. Jeg ser at jeg ikke er så håpløs som jeg trodde, men at forelesere og liten interesse for fag har hatt mye å si for innsatsen min. Dette kan jo høres veldig åpenbart og logisk ut, men når man er midt oppe i et studium er det ikke alltid like lett å se, og det er lettere å klandre seg selv.. ihvertfall for meg.

Denne vekkeren gjør at jeg faktisk er litt mer motivert til å gjøre en innsats, og til å fullføre bachelorgraden min i informatikk, og å faktisk kanskje ta en bachelorgrad i engelsk i tillegg. Kanskje jeg ender opp med å bli lærer likevel? Eller kanskje jeg faktisk finner meg en jobb som språkforsker ellerno, hvor jeg kan kose meg med bøker og språklige morsomheter. Jeg ser ihvertfall litt lysere på tilværelsen enn jeg gjorde da jeg bare hadde it-fag å se frem til, og jeg har fått litt mer tro på meg selv igjen. God følelse.

Lacey Schwimmer

Lacey Schwimmer er en av de få danserne jeg kan navnet på, og det var i So You Think You Can Dance S3 jeg fikk se hva denne jenta er god for. Her er de tre mine tre favorittnummer:

Solo.
Shiny Toy Guns - Le Disko
(04:44)


Samba med Danny
Club Des Belugas - Hip hip chin chin


Og sist men ikke minst nummeret som fortsatt gir meg gåsehud og tårer i øynene:
Contemporary med Danny
Elisa - Dancing


Enjoy :)

Bildespesial: Rommet mitt

Endelig har jeg fått litt ro på stumpen til å legge ut bildene som jeg vet at ihvertfall moren min har ventet på. Så, her er de.. Slik ser det nye rommet mitt ut:

Klikk på bildene for større versjon
Mine improviserte gardiner. Funket svært dårlig med tanke på at sola står opp på min side av huset, men det var bedre enn ingenting, hehe.

Resultatet etter jeg ble sluppet løs med drillen, hehe. Jeg må mao lære meg å sparkle også :P

De nye gardinene mine :)













Den nye laptopen min må også få bli med