Det er jo litt ironisk at jeg skrivet et innlegg om studier nå som jeg egentlig burde sitte og lese til eksamen på mandag og fredag, men det er vel sånn prokrastinering fungerer.
Som vanlig når jeg er i eksamensperioden så blir jeg stresset, og når jeg er stresset kommer det opp alle mulige slags negative tanker. Jeg kommer ikke til å få noen sommerjobb, jeg passer ikke til å jobbe med noe av det jeg studerer, jeg har brukt for lang tid på studiene mine.. Jeg merker mer og mer av presset fra folk som mener at jeg burde bli ferdig med studiene snart, at jeg burde skaffe meg en jobb og komme meg videre. "Du vil jo ikke bli en sånn derre evig student!". Neida, jeg vil ikke det. Og ja, jeg har snart studert så lenge at jeg ikke for stipend lenger, og det er jeg smertelig klar over..
Men hva sitter jeg med av utdanning nå? Hvorfor har jeg brukt så lang tid?
Først og fremst klarte jeg ikke å fullføre min siste eksamen på videregående og måtte dermed ta opp faget som privatist. Jeg fikk dermed ikke vitnemål til den sommeren da jeg gikk ut av videregående og kunne med det ikke begynne på universitetet. Jeg var knust.
Så ble jeg tipset om folkehøgskolene og søkte meg inn på en som så fin ut. Jeg kom umiddelbart inn, og jeg har ikke angret et sekund. Jeg er faktisk glad jeg ikke klarte å fullføre den eksamenen da det resulterte i at jeg fikk en 5 på eksamen og jeg tilbrakte mitt livs beste år på folkehøgskolen. Jeg har flere ganger angret på at jeg tilbrakte enda et år på en folkehøgskole, men sånn ble det bare, og jeg kunne ikke avslutte det året halvveis, slik jeg ønsket, for da hadde jeg endt opp med at ingenting av lånet mitt det året hadde blitt gjort om til stipend, noe som hadde gitt meg et enda større lån.
Da jeg begynte på informatikk var jeg gira på å studere og alt gikk relativt greit det første året. Fagene var utfordrende, men jeg klarte meg greit. Det andre semesteret ble selvfølgelig fagene enda litt vanskeligere, men det gikk fortsatt greit. Så begynte det for alvor. Fagene ble enda vanskeligere og i tillegg fikk vi prosjektfag som krevde mye tid og arbeid. Jeg begynte å slite med fagene og jeg følte ikke at jeg strakk til i noe av det jeg jobbet med. Jeg tenkte at kanskje dette ikke var studiet for meg, men tenkte samtidig at dette sikkert bare var naturlige tanker som alle tenker, for det er det jo. At jeg strøk i ett eller to fag hvert semester gjorde ikke noe, for det gjorde jo alle andre også..
Det tredje året mitt begynte jeg vel egentlig å gi opp. Heldigvis kunne jeg ta flere valgfag, så i stedet for å ta billige, tilfeldige fag så tok jeg fag jeg interessert meg for: engelsk litteratur og språkvitenskap. Jeg elsket det. Jeg gledet meg til å dra i forelesninger, selv om det var klokka 8 om morgenen. For første gang på lenge så hang jeg med på hva foreleser snakket om, i stedet for å håpe at jeg skulle klare å forstå det ut ifra bøkene som jeg skulle presse meg gjennom før eksamenstiden. Jeg følte meg ikke dum lenger, jeg følte at "hei, dette klarer jeg jo!" og det ble ikke helt det samme eksamensstresset da jeg følte at jeg i det minste forstod basisbegrepene i fagene jeg tok, i motsetning til Informatikkfagene jeg hadde tatt hvor jeg ikke skjønte hvordan noenting fungerte eller husket hva forskjellige ting het.
Nå har nok interesse enormt mye å si her, men som jeg har skrevet om tidligere så er terskelen så mye høyere for å jobbe mer med fag man har vanskelig for å forstå. Når det kommer til Informatikkfag så tror jeg at jeg nå har en liten forståelse for hvordan barn med lese- og skrivevansker har det på skolen. Man har ikke lyst til å jobbe med fagene, for man skjønner jo ingenting uansett, og man blir bare frustrert når man skal testes i ting og folk prøver å hjelpe. "Dette er jo så lett, du gjør bare sånn!" er kanskje det aller, aller verste noen kan si til meg når de skal hjelpe meg med informatikkfag. Hadde det bare vært å "gjøre sånn" så hadde jeg ikke slitt så mye med visse fag, og da hadde jeg ikke strøket tre ganger i samme faget. Jeg tror nådestøtet for informatikk for min del kom da jeg fikk nok en strykkarakter i et av informatikkfagene mine. Jeg har strøket i faget to ganger før, og jeg har lagt mye arbeid og energi i faget, spesielt nå i høst. Jeg hadde lært mer denne høsten enn noengang før, og jeg følte at jeg forstod mer av pensum, men da jeg åpnet eksamensoppgavene så kunne jeg ikke koble noen av oppgavene med noe av det jeg kjente fra pensum. Fint. Stryk igjen.
Nå skal det sies at jeg hadde denne eksamen på en ettermiddag hvor jeg hadde hatt en annen eksamen tidligere på dagen, så dette påvirket sikkert resultatet til en viss grad, men det var fortsatt enormt frustrerende å måtte innse nok en gang at dette klarte jeg ikke. Nok en gang må jeg ta opp bøkene og lese meg gjennom faget for å se om jeg kan klare å forstå litt mer, slik at jeg kanskje kan klare å stå en dag. Dette problemet har jeg ikke hatt i noen fag i engelsk. Jeg har klart å jobbe jevnt fordi jeg har klart å henge med på det foreleser snakker om, og eksamenskarakterene har vært rundt C og B.
Hadde det ikke vært for Engelskfagene så hadde jeg fortsatt følt meg dum og fullstendig håpløs, at universitetet ikke var et sted for meg og at jeg kanskje burde vurdere kassajobb eller å bli hjemmeværende husmor. Husarbeid klarer jeg jo fint, men informatikk-greier klarer jeg åpenbart ikke. Det er selvfølgelig flere som har tilbudt seg å hjelpe meg, men det er vanskelig å be om hjelp når det føles som at jeg må be dem om å lære meg selv de mest grunnlegende begreper, og det er vondt å føle at jeg er på nivå med en førsteårsstudent etter fire år på universitetet med slike fag.
Og så kommer folk og mener at jeg burde være ferdig og at jeg bare burde søke jobb innenfor det jeg har utdannet meg for allerede. Jeg føler meg totalt udugelig innen informatikk og jeg har helt mistet interessen for alt som heter programmering og it. Jeg kan ikke tenke meg å halvhjertet søke på en jobb som sikkert har titalls søkere som er mer interessert og har bedre grunnlag enn hva jeg har. Hvis jeg skulle møtt opp på intervju og fått spørsmål om hvorfor jeg søker på den spesifikke jobben så er jo svaret at det er fordi jeg må ha en jobb, ikke fordi jeg er liker bedriften eller arbeidet de gjør.
Nå som jeg har valgt å skifte utdanningen min mer over på engelsk så må jeg også se ann hvilke jobber som jeg kan sikte meg inn på. Læreryrket virker som det mest logiske valget, og jeg tror det kan fungere. Jeg har mer eller mindre en bachelorgrad i engelsk nå når jeg blir ferdig med vårens eksamener, så da mangler jeg visstnok to og et halvt år før jeg kan bli ferdigutdannet lektor. Så jeg tror jeg skal satse på det.. jeg tror jeg bare må gå for det jeg føler jeg mestrer og interesserer meg for, i stedet for å prøve å late som at jeg er informatiker, for det er jeg åpenbart ikke. Jeg har utviklet et slags hat for fagene som får meg til å føle meg så dum og utilstrekkelig, fag som andre ikke kan forstå at jeg stryker i, men som jeg ikke kan forstå hvordan jeg skal bestå.
Så jeg må vel bare tåle å bli mast på av folk som mener jeg er treg, ting må vel bare ta den tiden den tar, med mindre jeg vil sitte igjen med bachelorgrad i et fag jeg ikke har interesse av, og en bachelorgrad i et fag jeg liker, men som det ikke finnes jobber for, med mindre man har lærerutdanning.. Men frustrerende er det likevel.
