Harnas: 1 år siden eventyret startet

I dag er det akkurat 1 år siden jeg la ut på det store eventyret mitt i Afrika. Jeg møtte tre jenter på flyplassen og dro først til London, hvor vi nesten mistet flyet vårt, så gikk turen videre til Sør-Afrika og til slutt landet vi i Namibia. Jeg husker at jeg fulgte med på kartet i flyet for å se når vi fløy over Afrika. Det var en rar tanke "nå er vi på vei.. nå starter det! Nå er vi i Afrika!". Det var ganske sent på kvelden da vi begynte å fly over kontinentet, så jeg tror ikke jeg delte tankene med noen akkurat da, men det var helt spesielt likevel.

Dette ble en tur jeg aldri kommer til å glemme. En måned i den afrikanske bushen, en måned i en liten hytte hvor vi våknet til rundt 0 grader klokka 5, halv 6 om morgenen. Og hvor vi ikke minst la oss før 10 om kvelden, både fordi vi var slitne og fordi det var bekmørkt og iskaldt innen da. En måned med nye opplevelser hver dag, med grenser som ble tøyd og utvidet, og hvor jeg lærte at jeg kunne få til mer enn jeg trodde, bare jeg bestemte meg for å gjøre det. En måned med "expect the unexpected".

Savnet er stort. Jeg savner å stå opp klokka 5 om morgenen, før sola har stått opp, for å snuble meg gjennom bushen bort til kjøkkenet, fyre opp gassovnen og sette på vann til kaffe før Herman kommer med bilen sin. Å stå i det mørke kjøkkenet med hodelykt, lue og tykk jakke. Så kommer Herman med den kondenserte melken sin som er det eneste som gjør kaffen drikkbar, og det er det beste jeg får servert gjennom hele dagen. Så er det å stå utenfor kjøkkenet og se på soloppgangen mens man varmer seg på koppen og bare nyter stillheten og det gode selskapet før vi legger ut på gjerdepatruljering. Den består i å kjøre rolig rundt i bilen til Herman mens han røyker pipe og drikker kaffe, tømmer pipa, fyller den på nytt og røyker konstant gjennom hele den 30-45min lange kjøreturen. Vi kjører langs de viktigste gjerdene, hilser på løvene som gnir seg mot gjerdet for å få litt kos av Herman. Noen ganger fikk også vi lov til å gå bort til gjerdet for å kanskje få ta på det majestetiske dyret, men det å få se samspillet mellom dyr og menneske er så spesielt at det er stort nok å få se det i det hele tatt. Den helt spesielle lyden løvene lager når de hilse på noen de er glad i, og Herman som imiterer dem - nå er det er kjært minne. Selv om det var iskaldt så var dette den aller beste tiden på dagen for min del. Jeg var sikkert den som dro på flest gjerdepatruljeringer mens jeg var der, fordi jeg virkelig elsket det. Kaffelukten, pipelukten, lukten av dyrene, stillheten i morgengryet og den fantastiske afrikanske soloppgangen er ting jeg aldri kommer til å glemme.

Jeg har drømt om å være tilbake på Harnas utallige ganger. Det har vært både gode og vonde drømmer, men det er litt morsomt å se hvor mye oppholdet der fortsatt preger meg. Det er også godt å se at de jeg tilbrakte tiden der sammen med også føler det samme som meg, siden de som er rundt meg ikke aner hvordan det var å være der, og hvordan det er å ikke være der lenger. For all del, det er godt å være nærme venner, kjæreste og familie, dette var noe av det som var vondest der nede, men det var helt spesielt å se hvordan prioriteringene mine endret seg når alt arbeidet jeg gjorde var for dyrene. Det var ikke for at jeg skulle tjene penger, eller for at jeg nødvendigvis skulle få kose med dem, men for å gjøre livene deres bedre, om det så var snakk om en ørn, små mus som snart skulle bli mat, en marekatt som hadde bitt meg eller en blind apefrøken.

I ettertid er det fortsatt Herman, kaffen med den kondenserte melken og geparden Pride som opptar tankene mine mest. Å få demonstrert kjærlighet fra både et dyr og et menneske er helt fantastisk. Både Pride og Herman tok i mot alle de møtte med gode klemmer og masse kjærlighet, og jeg håper jeg har lært litt av det. Om jeg kan få folk til å føle seg slik de gjorde så hadde jeg vært så stolt av meg selv. Verden trenger mer kjærlighet.

Kjapt innlegg fra Harnas

Her kommer et veldig kjapt innlegg fra Harnas mens strømmen fortsatt er oppe og går.

Jeg har det veldig, veldig bra. Folkene her er utrolig hyggelige, alle er veldig positive, noe som bidrar til å gjøre opplevelsen enda mer positiv.

Maten er veldig god, så jeg tror ikke det er noe fare for at jeg går ned i vekt mens jeg er her ;)

Så langt har jeg sett en del forskjellige typer bukker (antiloper, gnuer osv), men det er mange jeg ikke kan navnet på ennå, og de jeg kan navnet på er det ikke alltid jeg kan det norske navnet på. Jeg har også sett giraffer, vortesvin, villhester i det fri, for ikke å snakke om alle de forskjellige dyrene de har inne på Harnas. Det er en ganske pussig samling som inneholder mange typer fugler, deriblant påfugler, kalkuner, ørner og høner, samt mange søte og kosete esler, geiter og sauer. Det er også et uvisst antall katter og hunder, i tillegg til mus, rotter, meercats, mongoose, løver, geparder, leoparder, caracaler, afrikanske villhunder, en brun hyene, krokodiller og forskjellige typer aper. Det er helt utrolig å være her, omgitt av alle disse dyrene og så mange hyggelige mennesker som er like glad i dyr som meg, om ikke mer :)

I dag fikk vi endelig lov til å gå inn i innhegningene til dyrene, med noen forholdsregler. Først dro jeg ut på en to timers ridetur på en tre år gammel og veldig søt hest (og du kan tro jeg er øm i baken nå!), riktignok etter å ha hjulpet til på foodprep først. Så fikk jeg og en liten gjeng frivillige være med på "outside feeding", som vil si at vi fôrer dyrene som er delvis sluppet "fri" i egne innhegninger. Jeg må innrømme at det var litt morsomt å bære rundt på en bøtte med et halvt eselhode oppi..

I pausen min benyttet jeg sjansen til å besøke Goethers, verdens eldste gepard, Audrey, en blind vervet-ape, gepardene og caracalbabyene (hvis du ikke vet hva slags dyr dette er - google it!). Etterhvert kan det hende jeg tør å gå inn til vervet-apene og bavianbabyene, men jeg ville ikke presse grensene mine for langt i dag. Det var uansett helt utrolig å høre en gepard male, for ikke å snakke om hvor sykt det var å se dem på nært hold. De er så digre, men likevel er de så like huskatter, ettersom de kommer bort til deg for kos og maler og mjauer. På søndag skal jeg sove ute med dem, så da er det bare å krysse fingre for at de har lyst til å sove sammen med oss.

Vi legger oss veldig tidliger her - kl 22 anses som sent på kvelden, og da er som regel alle veldig slitne og trøtte. Vi står opp til frokost klokka 0630, og jobber to tretimers-skift, så det er kanskje ikke så rart. Foreløpig har jeg ikke gjort så mye tungt arbeid, og matpreparering var overraskende greit. Det var ikke så blodig som jeg hadde trodd, og det er faktisk litt morsomt å hamre løs på en frossen kylling for å knuse alle knoklene slik at caracalene kan spise dem.

Håper på å få skrevet mer senere, men er som sagt veldig opptatt hele dagen, og sliten om kvelden (da det forøvrig også er mørkt og iskaldt innen klokka 19). Men jeg har det ihvertfall veldig bra her nede og koser meg veldig. Det er litt deprimerende å tenke på at en halv uke har gått så ufattelig fort. I morgen er det tirsdag, på torsdag drar mange av folkene jeg har blitt kjent med, og på fredag kommer det 18 nye, og da er det bare tre uker igjen av oppholdet mitt her. Jeg prøver å gjøre det meste ut av det. Jeg har forresten ikke tatt så mange bilder ennå. I dag og i går fikk vi ikke lov til å ta med kamera fordi vi skulle fokusere på å lære matprepareringen skikkelig, ettersom vi må klare å gjøre det alene innen torsdag.

Håper alle kjente i Norge har det bra - vi snakkes snart :)

Tusen takk!

Tusen takk for all hjelp frem mot turen min til Harnas Wildlife Foundation i Namibia!

Spesielt takk til mamma og pappa!
Uten dere hadde jeg sittet med en overfull og kaotisk koffert. Pappa klarte å trylle alle tingene mine ned i kofferten, som nå veier omtrent 22,8kg. Mamma har hjulpet med å finne kremer, velge ut fornuftige klær og bidratt mye økonomisk når jeg har handlet utstyr.

Mamma og Tante lagde også en ekstra veske til meg med bandasjer, kompress, sårrens og alt som kan være nyttig når man skal jobbe med dyr med skarpe klør og spisse tenner. Og ja, Tante, jeg skal passe meg for råtne tømmerstokker hvor slangene liker å oppholde seg, og jeg skal ikke snu ryggen til apeburene slik at de får nappet tak i meg ;)

Største storebror har lånt meg tursekk, dagsekk, linse, belte og sovepose. Nå viste det seg imidlertid at jeg ikke trenger tursekken, og soveposen ble valgt bort, men jeg setter stor pris på lån av belte, linse og dagsekk :) I tillegg har jeg fått en del utstyr som lommelykt, lommekniv og vakuumposer av han og hans familie, i tillegg til en del penger, noe som alltid kommer godt med! Denne turen har ikke akkurat vært billig.

Ikke-største storebror har lånt meg den soveposen jeg valgte å ta med nedover, etter flere netters testing av begge soveposene, og stiller med soveplass i natt og bilskyss i morgen - noe jeg setter veldig stor pris på. Han skal også ha en stor takk for økonomisk hjelp i form av øremerkede julegaver og bursdagsgaver :)

Lillesøster må få en takk for lånet av hodelykt og klær. Det kommer veldig godt med :) Og tusen takk for den koselige lappen du la igjen før du dro til Mallorca - Glad i deg også <3

En takk rettes også til M som ga meg en haug med klær jeg kunne bruke der nede. Klærne skulle egentlig leveres til Fretex, men jeg fikk ta for meg av disse før de ble sendt bort :)

Venninna til mamma må også få en takk for bidrag i form av klær. Jeg kunne også fått et minnekort til kameraet, men det passet dessverre ikke.

Sist men ikke minst må T få en stor takk for gode råd om hva jeg bør og ikke bør pakke. Uten deg hadde jeg vaklet forvirret rundt på flyplassen med en 23kg tung ryggsekk!

Tusen hjertelig takk til alle øvrige familiemedlemmer som har bidratt økonomisk i form av julegaver og bursdagsgaver. Alle monner drar, og som sagt har dette ikke vært noen billig tur, så det har vært gull verdt for en "fattig student" å få litt økonomisk hjelp underveis!

Snart klar for mitt livs største reise

Nå er det bare få dager igjen før jeg drar til Namibia. Sammen med mamma og pappa har brukt de siste dagene på å testpakke, og det kan se ut til at det blir akkurat innenfor grensen for hvor mange kilo jeg får lov til å ha med meg. Jeg kan sikkert ta ut et plagg eller to til, og jeg vurderer om jeg må ta med myggnettingen eller ikke. Det er så mange ting man lurer på, så mange ting man ikke finner ut av før man faktisk er der. Jeg har vært så heldig å komme i kontakt med ei jente som har vært der før, og som skal reise nedover igjen med samme fly som meg, C og S. Hun har kunnet gi meg svar på det meste av det jeg lurer på. Det har kommet godt med!

Det er helt absurd at det snart skal skje. Turen jeg har drømt om og planlagt i to år skal faktisk gjennomføres, og på torsdag lander vi i Windhoek og har bare én etappe igjen på turen vår til Harnas.

Akkurat nå, når turen fortsatt er litt fjern og jeg sitter hjemme i sofaen, er det mange tanker som svirrer rundt i hodet mitt. Jeg savner kjæresten, og jeg tenker mye på det faktum at jeg skal være langt borte fra ham i hele fire uker, selv om fire uker kommer til å fly avsted. Jeg tenker også på at det jeg gleder meg mest til akkurat nå er å møte igjen de jentene jeg skal reise sammen med. Det å møte løver og geparder er liksom så alt for absurd til at jeg gleder meg til det ennå. Litt rart, men sånn fungerer hodet mitt.

Jeg prøver å forberede meg mentalt på fire uker med Africa Time, kaldt dusjvann, sand, dyreekskrementer, hardt arbeid og vel.. Afrika generelt. Jeg forbereder meg på å ha lite kontakt med familie og kjæreste en hel måned. Jeg skal prøve å ikke ringe eller sende så mange meldiger - jeg skal heller benytte meg av internett så godt jeg kan. Jeg håper nettet holder til å oppdatere blogg og fb, og jeg krysser fingre og alt som kan krysses for at jeg får lastet opp noen bilder også.

Det er egentlig helt sykt å tenke på hvor godt jeg egentlig har det nå. Jeg skal snart legge ut på mitt livs største og mest minneverdige reise, jeg har blitt samboer med den herlige kjæresten min, jeg er veldig fornøyd med leiligheten vi har flyttet inn i, jeg skal studere (nesten) bare engelskfag til høsten og ja, det er generelt mye å se frem til. Jeg gleder meg også til å komme igang igjen med komitéarbeid og spilling av både WoW, Magic og D&D. Som Tigerfrøkenen pleier å si: Livet leker!

Jorunns reiseblogg

I dag (torsdag) reiser Jorunn til Sør-Afrika, som er det første reisemålet på hennes 5 måneder lange reise verden rundt.

Jorunn er en av mine venninner fra Trondheim. Hun skal skrive om reisen sin i en reiseblogg (trykk på linken for å se bloggen), og det skal bli spennende å følge med på den. Jeg er nok litt misunnelig, ettersom hun får reise bort fra sprengkulden som ligger over oss, men jeg tror hun kommer til å få minner for livet på denne turen.

God tur, Jorunn! Håper du får mulighet til å oppdatere bloggen din nå og da, og at alt går bra på turen :)