Så var det vel på tide med et nytt innlegg..

Dette blir et litt oppdaterende innlegg ettersom det er så lenge siden jeg sist skrev her.



Som en liten kommentar til forrige innlegg så har det da altså blitt til at jeg drar til Åre. Først meldte jeg meg på og "glemte" å melde meg av, men så viste det seg at turen kom til å koste 1.500kr mer enn forventet, og med tanke på noen litt uforutsette regninger denne måneden så følte jeg ikke at jeg hadde råd til det. Jeg ble litt irritert, ettersom jeg hadde brukt lang tid på å bestemme meg, og når jeg endelig tar en avgjørelse så skjer dette.

Vi fikk selvfølgelig muligheten til å melde oss av igjen, noe jeg vurderte sterkt inntil det plutselig kom noen jenter fra klassen og spurte om jeg skulle dra eller ikke. Jeg sa at jeg antageligvis ikke kom til å dra pga prisen, og da lurte de jammen meg på om jeg ikke ville bo i en leilighet i Åre sammen med dem, ettersom de hadde plass til en til. Nå kommer turen til å koste meg maks 600kr ellerno, og dette er en mer overkommelig pris, i tillegg til at jeg allerede nå vet at jeg får bo sammen med noen veldig koselig jenter, og vi skal bo svært sentralt. Jeg gleder meg!

Og ellers..
- Nå har jeg bodd sammen med Kjære i litt over to måneder, og det går over all forventning. Han har faktisk vasket opp og ordnet mer i leiligheten enn meg, og jeg synes det er utrolig deilig at han selv klarer å se at søpla må tømmes, og lignende.

- Jeg har kommet igang med trening, mer nøyaktig svømming, og jeg svømte faktisk 1000m forrige trening. Stolt!

- Skolen går greit. Jeg føler at det fortsatt humper og går, men at jeg klarer meg. Jeg hadde nylig midtsemesterprøve i matematikk (samme matematikken hvor jeg strøk på midtsemesteren i fjor, og som man kan lese om her). Denne gangen fikk jeg B! Er strålende fornøyd og føler at jeg faktisk KAN dette, noe som er motiverende.

Det er vel de viktigste punktene jeg kom på sånn i farta..

Men det er en ting jeg har tenkt mye på i det siste: Til tross for at dette visstnok er den verste høsten i Trondheim på lenge, og det er mye jobb på skolen, så kunne jeg ikke tenke meg å være noe annet sted. Jeg stortrives her oppe, både som samboeren til Kjære og som student i et miljø hvor jeg har så mange fine folk rundt meg. Jeg setter enormt stor pris på de jeg har rundt meg, og jeg gleder meg til jeg ser kjentfolk på skolen, eller hvor det skal være. Takk skal dere ha for at dere er her! Det hadde ikke vært det samme uten dere :)

Sommerferie

Og så var det over..

Enda et semester er unnagjort, og mitt første år på universitetet er offisielt over. 1 down, 2 to go!

Dette vil altså si at eksamensperioden er over, noe som føles utrolig godt. Jeg har riktignok ikke lagt det helt bak meg, ettersom jeg fortsatt venter på karakterene på tre av eksamene, men det er ubeskrivelig deilig å ikke måtte lese skolebøker eller gjøre oppgaver før langt ute i august!

Kjæresten min og jeg har ennå ikke fått noen beskjed om at vi har fått hybel, så vi må bare fortsette å smøre oss med tålmodighet. Jeg fant forresten en skohylle ved containerne utenfor den gamle hybelen min (som jeg nå har flyttet ut av - hurra!) som jeg tok med hjem, det vil si til kjæresten min sin hybel (hihi). Ikke verst å finne både klesstativ og skohylle ved en container!

Min kjære og jeg har lagt noen vage planer for ferien:
Hove - det viser seg at min kjæres kusine er litt høyt på strå når det kommer til Hovefestivalen, så hun har ordnet ham betalt jobb og meg ubetalt jobb, men gratis festivalpass og teltplass. Da blir det Prodigy, Slipknot, Faith No More og Disturbed likevel! Gratis!
Jobb - har fortsatt ikke hørt noe fra Manpower, hvor jeg registrerte meg i februar, men regner med å få noe i juli.
Hyttetur - Vi kommer til å prøve å få reist på en liten hyttetur med otring og hele pakka i august ellerno.
Øytur - Årets fest, kan ikke gå glipp av den.
Seiltur - Vi har blitt bedt med på seiltur av kjæreste-venneparet vårt, noe jeg håper vi får til.

Rent bortsett fra det har familien til kjæresten min skaffet seg en utrolig søt kattunge - og du kan tro jeg gleder meg til å møte den senere i "dag"!



Nå som jeg endelig har tid til å la tankene flyte fritt uten å få dårlig samvittighet for at jeg ikke leser, kan jeg ikke unngå å reflektere over skoleåret som har gått. Jeg har blitt kjent med så mange fantastiske og fascinerende linjeforeningsfolk, samt folk i vennegjengen til kjæresten min, og opplevd mye moro sammen med disse. Dette er for det meste folk jeg har blitt veldig glad i og liker å være sammen med, og jeg gleder meg allerede til å begynne på mitt andre år sammen med dem.

Året har gått litt over forventning med tanke på fester, mitt tilsynelatende stadig forbedrende forhold til Martin, og det antallet venner jeg har fått. Jeg føler meg ønsket og at jeg blir satt pris på for den jeg er, noe som er utrolig deilig, spesielt etter fjoråret. Jeg får lyst til å vise folkene fra i fjor at "sånn er jeg! Dette er meg når jeg er avslappet, trygg på meg selv og ikke føler at jeg blir kritisert for alt jeg gjør og sier! Se hvor mye dere påvirket meg og hvor mye det ødela for meg!" - men på en annen side er dette et kapittel jeg egentlig bare har lyst til å glemme. Vi får se om jeg tør å dra på gjenforeningen til høsten eller ikke..

Men det er ihvertfall med en god følelse av velvære og seier at jeg går inn i en to måneder lang sommerferie. Jeg fullførte mitt første år på universitetet, og dette semesteret fullførte jeg alle mine eksamener (selv om jeg nå har fått vite at jeg strøk på en - matten.. igjen..). Jeg er egentlig veldig stolt av meg selv og føler at denne ferien antageligvis er den mest fortjente ferien min noensinne. Nå får jeg forhåpentligvis tid til å blogge litt mer også :)

God sommer, folkens!

Stressmomenter

Skulle, måtte, ville, burde...

Nå nærmer det seg eksamenstid og jeg begynner å kjenne hvordan alle stressmomentene tærer på meg. Når det kommer til visse ting er jeg svært problemorientert og ser for meg de verst tenkelige utfallene, og lar dette stjele tid, ro og søvn fra meg.

De tingene som stresser meg for tiden er:

Eksamensperioden - eksamensperioden starter neste uke, og jeg har 5 eksamener å se frem til.

Konteeksamen i matte - jeg har allerede en dårlig selvfølelse i dette faget etter jeg ga opp under eksamen før jul, prøver å forberede meg bedre nå, men er veldig nervøs.

Diskret matte-eksamen - har slitt med dette faget hele semesteret og eksamen er uten hverken bok eller notatark.

Øvrige eksamener - da jeg er så forferdelig nervøs mtp de to matteeksamene mine så vet jeg ikke hvordan jeg skal få tid eller energi til å lese til de andre 3 eksamene jeg har.. Jeg er absolutt ikke sikker på om jeg kan stoffet.

Leiligheten - da vi sist sjekket ventelisten var vi plutselig 10-15 plasser lenger bak, noe som minsker sjansen til å få et sted å bo før vi drar hjem. Det er ikke sikkert vi får det før vi begynner på skolen igjen. Dette stresser meg veldig.

Penger - jeg ser at det blir mindre og mindre penger på kontoen, og når jeg har igjen tre husleier og ett stipend igjen, blir jeg litt skeptisk.

Studiet - jeg glemte å søke meg over til Bachelor, og systemet er visst ganske strengt, noe som vil si at det er ingen sikkerhet for at jeg får fortsatt på studiet mitt til høsten. Jeg KAN søke meg over på noe annet når Resttorget åpner, men er likevel stresset.

T-skjorter til faddderperioden - Jeg har, sammen med fire andre jenter, fått ansvaret for å ordne t-skjortene fadderne skal ha på seg i fadderperioden, men dette viser seg å være mer problematisk enn vi hadde forventet.

Sponsorer til fadderperioden - Jeg venter på svar fra Avenir om de vil sponse oss, men også disse er forferdelig treige, og jeg føler at jeg bør gjøre mer for å få dem på kroken.

Immball - jeg har fått delansvaret for å arrangeret immatrikuleringsballet for høstens nye informatikkstudenter, og dette ligger i bakhodet mitt hele tiden.

Mat - dette høres sikkert teit ut, men jeg lar mat stresse meg. Jeg vet at jeg må spise ihvertfall tre ganger daglig, men synes det er mye stress å ordne mat hver eneste dag. Jeg vet det høres latterlig ut, men for tiden er mat mer "må" enn "vil". I tillegg har jeg lite lyst til å kjøpe lunsj på skolen når jeg føler at jeg har lite penger. Skulle ønske jeg bare kunne få mat intravenøst, så jeg slapp å tenke på at jeg må kjøpe inn, tilbrede, spise og så vaske opp.

Hybelen min - jeg vil ut av hybelen min og få den ut av hodet, men lederen av studentbyen ser ikke ut til å kunne gi meg noen skikkelige svar på om jeg kan slippe å betale leie for juli eller ikke, når jeg har tenkt til å flytte ut i juni. Teite ettårsbindende leiekontrakt..

Pc'en min - den stasjonære pc'en min bestemte seg for å streike, noe som er litt upraktisk, og som jeg gjerne skulle ordnet billigst mulig.

Knærne mine - de er fortsatt vonde, men jeg føler ikke at jeg har tid til å trene.

Familie og venner - Jeg føler at jeg skulle ringt, skrevet brev og tatt mer kontakt med disse, men har enten for dårlig tid, eller så orker jeg rett og slett ikke.

Tid - Jeg skulle ønske at jeg kunne sette tiden på pause mens jeg slapper av, spiser og sover, slik at jeg har nok tid til å lese til eksamen osv.

Sommerjobb - Kommer jeg til å få en sommerjobb sånn at jeg slipper å tenke så mye på økonomien til høsten?

Prosjekt på skolen - Jeg har ikke gjort noenting, og har egentlig veldig dårlig samvittighet for det, men jeg orker rett og slett ikke..

En annen ting er at jeg frykter at jeg kommer til å få et migreneanfall enten under eller etter eksamensperioden pga alt stresset rundt det. Jeg gleder meg ikke til det.

Nå har jeg egentlig mest lyst til å bare krølle meg sammen og sove med ansiktet gjemt i nakkegropen på kjæresten min. Jeg prøver å tenke at jeg skal holde ut, stå på og fullføre alle eksamene mine, men tidvis har jeg mest lyst til å gi opp alt og finne meg en drittjobb, evt bli hjemmeværende.

Det skal ikke mye motstand til nå, før jeg føler at alt kommer til å gå til helvete, men kjæresten min er utrolig tålmodig og muntrer meg opp gang på gang. Han pusher meg også til å stå på og jobbe med matten min, og det setter jeg utrolig stor pris på. Når jeg, etter flere timer med matteoppgaver, føler at jeg klart meg ganske bra, er han der for å rose meg og det motiverer meg veldig til å jobbe mer. Så han skal ha en stor takk for det :)

Men man kan trygt si at jeg gleder meg til sommerferien.

STOP

Som vanlig tar jeg sorgene på forskudd og bekymrer meg alt for mye... Men noen ganger er det kanskje ikke uten grunn.



Som en del kanskje har fått med seg så har jeg fått påvist at jeg har såkalt migrene med aura. Dette vil si at jeg får synsforstyrrelser som et slags forvarsel på at det er noe på gang. En lege forklarte dette med at det var blodkar i hjernen som trakk seg sammen, og det er når disse utvider seg igjen at smertene kommer.

Migrener i seg selv er ikke så ille om man har medisiner å ta for det. Det har jeg. Det hadde riktignok vært en fordel om disse hadde funket, og når de lar være å funke to ganger på rad så er det vel forståelig at jeg blir bekymret. På bursdagen min fikk jeg et anfall, men tok pillen min i håp om at den skulle fungere og så dro jeg på skolen for å få hjelp med matten, som vanlig.

Jeg merket etterhvert at dette ikke kom til å fungere. Jeg kunne knapt se pga synsforstyrrelsene - det er veldig vanskelig å fokusere når det er et "lyn" som er foran alt du prøver å fokusere på - og jeg klarte ikke å få med meg noe av hva studentassistenten min sa. Etter en halvtime pakket jeg sammen og gikk bort på legesenteret som ligger på universitetet. Smertene begynte å melde seg på baksiden av hodet, men jeg håpet at jeg kom til å bli fort ferdig der inne.

Fastlegen min, som jeg ennå ikke har møtt, var sykemeldt denne uka, men jeg fikk snakke med en annen lege. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor han snakket så høyt når han visste at jeg var lyd- og lyssky da, men han plantet ihvertfall en tanke hos meg: dersom jeg fikk et nytt anfall så ville han at jeg skulle kontakte fastlegen min og snakke med henne om jeg kanskje burde skifte prevensjonsmiddel. Ellers kunne jeg knaske nesten så mye naproxen jeg bare orket, noe jeg gjorde, og det hjalp! Hurra! Resten av dagen ble tilbrakt sammen med kjæresten min, først i senga til jeg følte meg bedre, og så måtte man ordne istand til bursdagsfesten min som skulle være dagen etterpå. Bursdagen min ble absolutt ikke så ille som jeg hadde fryktet.

Siden besøket hos legen tenkte jeg veldig mye på om p-pillene kunne hatt noe å gjøre med migrenen. Jeg googlet det, og fant ut at andre jenter/kvinner har blitt anbefalt å slutte med p-piller. Jeg gjorde ikke så veldig mye mer med det før i går, da jeg etterhvert hadde begynt å bekymre meg mer og mer. Jeg fant pakkevedlegget til p-pillene mine, og der stod det jammen meg spesifisert at kvinner med migrene med aura ikke skulle ta p-piller. Dette hjalp ikke på mine bekymrede tanker.

Jeg orket ikke å sitte med matte mer da jeg hadde lest dette, så jeg ringte først for å bestille time hos fastlegen min, men fikk ikke noe før 17.april. En time senere hadde tankene mine fått gnage såpass mye på meg at jeg måtte gå til legesenteret for å spørre om jeg burde slutte med pillene på dagen, eller om det kunne gå bra. Damen i resepsjonen virket overrasket over pakkevedlegget jeg snakket om, og sa "njaa.. det går sikkert bra..". Jeg var ikke beroliget.

Litt desperat ringte jeg det gamle legesenteret mitt og spurte om råd der. Takk og lov var resepsjonisten delvis informert om dette med p-piller og migrene og sa at en lege skulle ringe meg i morgen - altså i dag. Så i dag fikk jeg det altså bekreftet: Jeg må slutte med p-piller nå med en gang, for dette var visst ikke bra i det hele tatt. Legen snakket om nyoppdaget migrene, noe som skremte meg litt da jeg har hatt anfall i over to år, det er bare dette siste året at de har kommet så ofte.

Så i kveld er det altså første kvelden på fem år at jeg ikke skal ta en p-pille, med vilje. Av en eller annen grunn skremmer dette meg, og jeg har prøvd å snakke med flere personer om det i dag, uten at jeg har klart å sette ord på følelsene mine, eller følt at de har forstått hvor redd jeg faktisk er. Det er skummelt. Det føles som om jeg gir fra meg kontrollen over noe, noe jeg forsåvidt gjør. Jeg aner ikke hva som kommer til å skje nå, og jeg vet ikke helt akkurat hvorfor jeg er så redd, men jeg vet at jeg ikke kommer til å få sove så godt i natt. Jeg har lyst til å ringe kjæresten min, men på samme tid vil jeg ikke vekke ham, for da er det ikke sikkert at han kommer seg på skolen i morgen. Jeg må vel holde ut til i morgen med å snakke med ham...

Åh, som jeg gleder meg til vi skal flytte sammen, så slipper jeg å være alene med sånne tanker. Jeg er redd, og jeg er redd for å måtte være alene i hele natt med et hode som jobber mot meg. I morgen vet jeg at jeg må ta på meg "skolepike"-mentaliteten min, ettersom jeg har så mye å gjøre, men jeg tror kjæresten min kan forvente seg en kjæreste som trenger en stor klem og mye omtanke i morgen...

Nytt år, nye muligheter

Nå er det visst gått en stund siden forrige innlegg, og det har faktisk vært litt etterspørsel etter nye innlegg. Moro!

Jula
Etter en rolig og kjempekoselig juleferie begynner jeg nå å føle meg klar til dyst igjen. Jeg føler meg klar for å jobbe med skole igjen, og for å gi meg i kast med fire nye fag. Jeg ser tilbake på det forrige semesteret med en følelse av triumf. Jeg klarte det! Jeg møtte opp på alle forelesninger, leverte alle øvinger og fullførte alle eksamener (bortsett fra matte) med en god magefølelse. I tillegg har jeg lagt på meg to kilo i jula, noe som er bra!

Å levere blankt på matteeksamen var selvfølgelig en nedtur, og jeg følte meg mislykket. Men jeg skal ta opp igjen eksamen i mai, og håper det skal gå bedre da. Det blir uansett en god test på om jeg har selvdisiplin nok til å jobbe med faget - en utfordring jeg føler meg klar til å ta.

Jeg fikk mindre julegaver i år enn jeg har fått før, men det gjorde egentlig ingenting. En del av dem var pengegaver (godt over 2000kr) som går rett til Namibiasparekontoen. Nå har jeg 15000kr der som er øremerket til Namibiaturen.
Når jeg er inne på julegaver så må jeg også nevne julegaven jeg fikk av kjæresten min: en tegning av oss to hvor han hadde skrevet opp en liste over hva han liker best ved meg, en kalender med bilder av oss to på, og en genial t-skjorte, samt en symbolsk gave til Leger uten grenser. Jeg ble så rørt! Jeg følte at dette virkelig var en julegave hvor det lå mye tanke og jobb bak, og jeg setter utrolig stor pris på det.

2009
Nå er det altså et nytt år, og jeg har mange forhåpninger og planer for dette året. Som nyttårsforsett har jeg å ikke kjøpe klær, og hovedtanken er å unngå impulskjøp generelt. Jeg har mer enn nok klær, så jeg trenger strengt tatt ikke enda en genser eller topp eller hva det nå skal være. Jeg vil lære meg selv å bli litt mer kritisk, og dermed bli mer økonomisk.

Når det kommer til skole så tenker jeg at jeg skal gjøre en like god innsats som på høstsemesteret, og kanskje litt bedre. I tillegg tenker jeg å se litt halvhjertet etter en jobb. Jeg trenger egentlig ikke en jobb, men jeg tror det er greit å ha mindre dødtid, så kanskje jeg lærer meg å bruke tiden min litt mer effektivt.

Jeg får altså fem eksamener i mai og begynnelsen av juni, men akkurat nå ser jeg veldig positivt på det. Jeg har matte først, og det tror jeg kommer til å være en enorm fordel. Da er jeg ennå ikke sliten av å lese, og så blir jeg ferdig med det verste først. Jeg skal også ha to eksamener to dager på rad, men jeg tror at også dette kommer til å gå helt fint. Det føles i det hele tatt godt at jeg ikke bekymrer meg i forkant av det nye året, og at jeg føler at jeg har krefter til å gjennomføre det.

Jeg har fått høre at det første studieåret er det verste, og om det er et faktum så ser jo ting absolutt lyse ut fremover! Dette halvåret har jo egentlig gått greit, og jeg vet jeg kan yte enda mer enn det jeg har gjort så langt.

Kjæresten min og jeg har søkt om å få en familiehybel så fort det blir en ledig. Dette gleder jeg meg veldig til, og jeg ble mildt sagt overrasket da kjæresten min plutselig sa at han følte seg klar til å gjøre dette. Jeg er utrolig spent, og føler jeg slapper av litt mer nå som jeg ikke trenger å bekymre meg så mye for ny hybel til sommeren. Så nå må vi bare krysse fingrene og håpe på at det blir en ledig hybel rundt mai.

Jeg føler at ting bare blir bedre og bedre mellom oss, mye fordi vi snakker mye sammen. Forholdet vårt har jo ikke vært uten problemer, men jeg føler at vi finner løsninger som fungerer for oss begge, og at vi kommer fram til disse på en forholdsvis fredelig måte. Jeg tror vi kan få det veldig bra sammen.

Jeg har også tenkt litt på sommerjobb, men aner ikke hva jeg egentlig vil. Jeg får ikke noen ny jobb i fabrikken, og det er generelt vanskelig å komme seg til og fra jobb om jeg skal være i hjembygda. Så jeg vurderer å søke litt på Ås, og da kanskje bo noen uker hjemme hos foreldrene til kjæresten min (selvfølgelig sammen med ham). Det er jo greit om jeg kan gå til jobb.

Det føles nesten rart å være så positiv, men jeg klager absolutt ikke! Dette ble visst et litt mer oppramsende innlegg, men sånn må det nok bare bli. Håper på å få skrevet mer i løpet av uka.

Akkurat nå er jeg hjemme og holder søstra mi med selskap mens mamma og pappa er i Gran Canaria. Savner selvfølgelig kjæresten min litt, og det er litt uvant å ikke være i umiddelbar nærhet av ham, men det skal jeg tåle å holde ut noen dager, hehe.

Og så kom jeg over et fint sitat i dag, som jeg vil dele med dere:

Alle disse dager som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet
- Stig Johansson

Jeg ønsker alle et godt nytt år med vinden i ryggen og sola i ansiktet.

Update

Diktet i forrige blogginnlegg var noe jeg ble inspirert til å skrive mens jeg lå og prøvde å sove ved siden av kjæresten min. Hendig nok var dette natten før midtsemesterprøven jeg har vært så nervøs for de siste månedene, og ikke overraskende gikk det ikke så bra.

Eller.. det er akkurat det. Jeg følte at denne gangen hadde jeg jobbet skikkelig i forkant av prøven. Jeg gjorde en god innsats for å komme gjennom alt stoffet, gjøre en del repetisjonsoppgaver og skrive et godt notatark. Jeg fikk til og med sove hos kjæresten min, noe jeg er svært takknemlig for. Jeg hadde neppe fått noe søvn om jeg hadde vært hjemme, alene.

Så satt jeg plutselig der, i forelesningssalen. Jeg hadde jobbet masse med stoffet, spist en god lunsj, børstet bort pussegummi-puss fra pulten (pussegummi er totning for viskelær), funnet frem kalkulator, studentbevis, vannflaske, kaffe, penn, nykvesset blyant, linjal og alt som skulle til. Jeg var klar.

Feil.

Jeg kikker på oppgavearket og ser at det bare er sju oppgaver. Litt blandede følelser. Dette kan jo svinge begge veier. Bare sju oppgaver vil si at de antageligvis er utfordrende, og store, men jeg har to timer på meg, så det bør vel gå greit.

Feil.

Litt over en time senere og jeg kjemper mot tårene. Jeg føler ikke at jeg får til noenting. Jeg skjønner ikke hva oppgavene ber om. Jeg har fått til tre små oppgaver som hver er verdt noen få, lusne poeng, og jeg er ikke engang sikker på om de er riktige.

"15 minutter igjen!"

Hæ?! Det viser seg at prøven bare skal holde på i 90 minutter. Flotte saker. Tårene presser på og pulsen stiger mens hånden min skjelver der den klamrer seg fast til blyanten. Jeg har gjort tre lusne oppgaver! Jeg hiver meg på en oppgave jeg allerede har prøvd meg på to ganger tidligere. Får det ikke til denne gangen heller, og må gi opp. Jeg må føre inn og levere det lille jeg har.

To sider.

"Var det alt?" spør inspektøren.

Det var alt..

Jeg strøk.

Javel, jeg fikk 16 av 50 poeng. Det er bedre enn ingenting, men det tilsvarer bare en F, som er den laveste karakteren man kan få. Greit, noen fikk dårligere enn meg, men dette var mitt sikkerhetsnett.

Nå gruer jeg meg til eksamen.

And l like when your hand.. is in mine

Så var det oktober og jeg har klart å være på samtlige forelesninger frem til nå, i tillegg til at jeg har levert alle øvinger. Jeg er litt stolt av meg selv. Det er en god start, ihvertfall!

Nå er det bare gode ting som skjer fremover: i helgen er det ny RAMP-forestilling, samt kaffe med Krannapusa på fredag, så kommer brødrene mine neste helg og så skal jeg ta en kaffe med læreren min fra i fjor. Jeg ser frem til det, til tross for midtsemesterprøve midt oppi dette her, hehe. Og så er det det at jeg faktisk endelig kan ta meg tid til å møte litt venninner!


Jeg er veldig, veldig bekymret for å stryke i matte, og jeg er ganske sikker på at dersom jeg klarer å stå så vil det neppe være med noen god karakter. Jeg ser hvor mye jeg sliter med oppgaver allerede nå, og her har jeg kjæresten min til å hjelpe meg.. han kommer jo ikke til å være der hverken på midtsemesterprøven eller eksamen, og da kommer jeg nok til å bli veldig usikker igjen. Jeg har så mange slurvefeil at det er helt flaut. Er jeg virkelig så vimsete?

Det er nesten litt latterlig at selv om jeg bare har fire fag og jobber hardere enn noensinne så sliter jeg fortsatt like mye med å henge med nå som på videregående. Antageligvis er det pga at det er mye større press her, i tillegg til at jeg føler at jeg vil klare dette, og så er det jo tross alt på universitetsnivå. Men fortsatt.. skulle ønske jeg klarte å komme litt i forkant en uke sånn at jeg kunne få litt pusterom.
Hva ville jeg ikke gitt for en høstferie nå!

Jeg snakket med ei venninne om nettopp dette i dag, og det var så godt at hun også følte det samme. Jeg har alltid fått inntrykk av at hun var en som hadde full kontroll og sikkert var i forkant og greier, men hun var vel kanskje mer lik meg enn jeg hadde trodd. Det var så godt å vite at det ikke bare er jeg som tror jeg er håpløs, men at det faktisk er flere som ikke bare kan surfe med.

Jeg kan ihvertfall være sikker på at jeg ikke kommer til å få sove natten før midtsemesterprøva. Kanskje jeg skal spørre kjæresten min veldig pent om jeg får sove hos ham, så er jeg ihvertfall ikke alene. Jeg gruer meg...

Her er den ene Kate Nash-sangen jeg har hørt en del på i det siste. Jeg synes den er så søt...

Kate Nash - I hate seagulls...

Note to self: *Norsklærerstemme* Slutt å avslutte setninger med "..." og husk at utropstegn svekker en setning*/Norsklærerstemme*