Day 1. Take your least favourite character you've ever created. Put them in a scene that would drive them mad.
She wakes up with a start and opens her eyes. Her room is completely dark. She had felt something tickle her shoulder, so she tries to brush it away with her hand, thinking it is probably just her own hair. It isn't. Trying not to think about it, she closes her eyes again and tries to go back to sleep.
There it is again. There's something on her shoulder. As she tries to brush it off her shoulder her fingers connect with.. something, before it disappears as it falls from her shoulder. A shudder runs through her and she decides it's time to get up. She can't see whatever she is sharing her bed with at the moment anyway, so she won't be able to get any more sleep.
Her feet hit the freezing cold bedroom floor. Her hands search for her clothes in the darkness, and once again her fingers feel this something. Something moving. Something small and spindly. She pulls her hand back and groans. Not spiders, please don't be spiders. She hates spiders. She wants to crawl back under the covers, but she knows there's probably one in her bed too, so that's not an option. Gritting her teeth, she stands up and takes two hurried steps over to the wall to find the light switch. Her hand hits the wall. Running her hands back and forth across the wall, her fingers reach out to find the switch. If she turns the light on she'll at least be able to see the spiders so she can avoid them. Or squish them.
She can't find it. Where is it? She has lived in this house all her life, she knows perfectly well where the light switch should be. But it isn't there. Something scuttles across her feet. It's small, but she can feel it on her bare skin. She feels frantically for the switch, the door, anything that could be of help. The curtains. She can just pull them away from the window, and there should be enough light for her to see properly. Stepping away from the wall, she feels her foot stepping on something. Her feet crushing something. Something small and spindly. She smiles to herself in the darkness. Won't have to worry about that spider any more. She continues to make her way towards the window, reaching out in front of her so she won't crash into the wall.
As her fingers touch the wall, she can feel several small somethings move away, scuttling away in all directions. She pulls her hands back, before slowly reaching out again. Let's just get some light in here. She tries to ignore the occasional sense of small, spindly bodies moving whenever her fingers touch them in her search for the window. She can feel some of them fall onto her feet. How many of them can there be? Where is that stupid window?!
It's not there. This isn't happening. She punches the wall, feeling yet another spider being crushed by her. This time she freezes. What was that? What did she hear behind her? You can't hear spiders, they are too tiny to make that sort of sound when they run across the floor.. but there's something. With too many legs. Moving towards her. And she can't see it. She can't see anything. She spins around and pushes herself against the wall, trying to move away. If she can't see it, it can't see her either. Right? It races towards her. Is it more than one? She can't help herself. She feels the scream building up in her throat before she can stop it. It feels like there's thousands of tiny little legs running up her feet, her calves, her thighs, as she pushes harder against the wall, trying to push through it, running her hands up and down the wall in desperation for a way out. Something. Anything.
She feels them running up her arms now, towards her face as she screams. She frantically tries to brush them away from her mouth and nose, but she loses her balance and falls on her knees, tears streaming down her face as she howls in pure terror.
***
I've never really created a character before, so I ended up using myself. And being in a dark room full of spiders, with no means of escape, would definitely drive me mad. I got a bit carried away while writing, but I felt it was time to end her (my) nightmare at this point.
onsdag 14. oktober 2015
30 Day Creative Writing Challenge (by Life of Lu)
Last night I stumbled across this wonderful blog, and I was suddenly inspired to write again. Her writing is incredible, and I found myself reading for an hour, and I'm looking forward to reading more of her work. I also decided that I wanted to give writing another go.
I decided to find a 30 day creative writing challenge, and ended up on the list I found here. I'm already looking forward to writing some of these texts, as they seem hilarious. These are the instructions for the texts I will be writing over the next month (or for however long I manage to keep writing):
Day 1. Take your least favorite character you've ever created. Put them in a scene that would drive them mad.
Day 2. Write a short story/scene using the following words: luscious, debilitating, sunny and brick.
Day 3. Write about whatever tickles your fancy.
Day 4. Write a scene of someone running through the woods. You are not allowed to use adverbs.
Day 5. Pick a food you find repulsive and then write about eating it. Be descriptive.
Day 6. Envision a day with your perfect weather and describe what would ruin it.
Day 7. Write a scene of what your mornings are like from when you wake up. Write it in second person.
Day 8. You've just killed a man. Write why, how and what you'll do next.
Day 9. Write terrible smut like you see in the back of Cosmo. Feed off the clichés.
Day 10. Describe in as much detail as possible your most recent dream. Stay as true to it as you can. Let it be as confusing as real dreams often are.
Day 11. You are traveling through time. Pick a destination and describe what happens when a strange person (you) interacts with the people of the time.
Day 12. Create a new race. Where do they live, what are they like, what are their customs, beliefs and habits?
Day 13. Write a scene with someone with a mental illness. Put it in their perspective if you like.
Day 14. Write about what music does to you and what songs do it.
Day 15. You have two people. Make them make love or have sex or fuck like animals.
Day 16. Write a scene from an animal's point of view. Either in a zoo, caged, running free or lounging on your carpet. Any animal and any place.
Day 17. It's the end of the world (as we know it). What has caused it and what are you going to do?
Day 18. Pick a sport. Pick another sport. Combine the two and play. See if this can be humorous. Add fire.
Day 19. Imagine if you had wings. Are you the only one or does everybody have them? Why?
Day 20. Write a hypothetical conversation you could have with your cup of coffee/tea/vodka.
Day 21. Write about anything that floats your boat.
Day 22. You are being hunted. Why?
Day 23. Start off a short story with this sentence: "For the first month our town remained untouched..."
Day 24. Write a scene where your character suffers from your greatest fear.
Day 25. You are dead. Figure out why.
Day 26. Write the most clichéd thing you can think of.
Day 27. Pick your favorite song and then write a story around it.
Day 28. Write a story that is purely conversation.
Day 29. Write a children's tale about a missing sock.
Day 30. You are on a quest. For what and why? It can be a quest for food or a quest to save the day. Your choice.
Oh, and yes, I will be doing this in English :D
I decided to find a 30 day creative writing challenge, and ended up on the list I found here. I'm already looking forward to writing some of these texts, as they seem hilarious. These are the instructions for the texts I will be writing over the next month (or for however long I manage to keep writing):
Day 1. Take your least favorite character you've ever created. Put them in a scene that would drive them mad.
Day 2. Write a short story/scene using the following words: luscious, debilitating, sunny and brick.
Day 3. Write about whatever tickles your fancy.
Day 4. Write a scene of someone running through the woods. You are not allowed to use adverbs.
Day 5. Pick a food you find repulsive and then write about eating it. Be descriptive.
Day 6. Envision a day with your perfect weather and describe what would ruin it.
Day 7. Write a scene of what your mornings are like from when you wake up. Write it in second person.
Day 8. You've just killed a man. Write why, how and what you'll do next.
Day 9. Write terrible smut like you see in the back of Cosmo. Feed off the clichés.
Day 10. Describe in as much detail as possible your most recent dream. Stay as true to it as you can. Let it be as confusing as real dreams often are.
Day 11. You are traveling through time. Pick a destination and describe what happens when a strange person (you) interacts with the people of the time.
Day 12. Create a new race. Where do they live, what are they like, what are their customs, beliefs and habits?
Day 13. Write a scene with someone with a mental illness. Put it in their perspective if you like.
Day 14. Write about what music does to you and what songs do it.
Day 15. You have two people. Make them make love or have sex or fuck like animals.
Day 16. Write a scene from an animal's point of view. Either in a zoo, caged, running free or lounging on your carpet. Any animal and any place.
Day 17. It's the end of the world (as we know it). What has caused it and what are you going to do?
Day 18. Pick a sport. Pick another sport. Combine the two and play. See if this can be humorous. Add fire.
Day 19. Imagine if you had wings. Are you the only one or does everybody have them? Why?
Day 20. Write a hypothetical conversation you could have with your cup of coffee/tea/vodka.
Day 21. Write about anything that floats your boat.
Day 22. You are being hunted. Why?
Day 23. Start off a short story with this sentence: "For the first month our town remained untouched..."
Day 24. Write a scene where your character suffers from your greatest fear.
Day 25. You are dead. Figure out why.
Day 26. Write the most clichéd thing you can think of.
Day 27. Pick your favorite song and then write a story around it.
Day 28. Write a story that is purely conversation.
Day 29. Write a children's tale about a missing sock.
Day 30. You are on a quest. For what and why? It can be a quest for food or a quest to save the day. Your choice.
Oh, and yes, I will be doing this in English :D
onsdag 12. februar 2014
Praksisperiode, uke 1
Dag 3 i praksisperioden er overstått, og jeg kjenner allerede på den velkjente "jeg er sliten og drittlei folk"-følelsen jeg hadde under forrige praksisperiode.
Misforstå meg rett; jeg er utrolig glad i de jeg har rundt meg, jeg savner de som er langt unna, og jeg skulle gjerne brukt mer energi på å opprettholde kontakt med alle, og prioritere sosiale sammenkomster med de jeg kan møte. Jeg er ikke lei noen spesifikke folk, og absolutt ikke de jeg har rundt meg på praksisplassen. Men når arbeidsdagen er over kjenner jeg at jeg nærmest blir mannevond og helst bør komme meg hjem til middag og avkobling.
Jeg skulle gjerne vært mer sosial. Problemet er at energien ikke er der. Jeg får lite søvn hver natt fordi det, så langt, har skjedd så mye hver dag. Det vil si at hver dag starter jeg allerede med underskudd av energi, og hver dag denne uka har jeg hatt dager på 10-12 timer. Når jeg da omsider kommer hjem skulle jeg helst jobbet med en av de tre-fire oppgavene jeg skulle ferdigstilt snart, men jeg har rett og slett ikke orket. Når jeg i tillegg til lange dager og lite søvn også har vært syk så har jeg som regel sovnet på sofaen rimelig kjapt etter middag. Jeg kjenner at det skal bli godt med en uke fri nå, og samtidig kjenner jeg at det skal bli hardt med 7 uker uten pause.
Jeg har allerede lovt meg selv at jeg ikke skal avtale noe som gjør at jeg må dra fra skolen før 16, ihvertfall så godt det lar seg gjøre. Jeg ser at siden jeg har en så fantastisk bra arbeidsplass på praksisplassen min er det mye lettere å få gjort en del arbeid mens jeg sitter der, i tillegg til at jeg sparer meg for arbeid når jeg er hjemme. Jeg vet at jeg skal jobbe nesten hver helg i mars, så da må jeg ta vare på de frikveldene jeg har ellers.
En annen ting jeg vurderer er å avinstallere Facebook-appen på mobilen min. Jeg foretrekker å ha tilgang på nett på mobilen i tilfelle jeg får en mail fra veileder e.l., men jeg merker at notifications og pm's fra Facebook bare er irritasjonsmomenter som suger energi, tid og oppmerksomhet. Med tanke på at jeg har Facebookgrupper både for jobb, koret (hvor jeg har styreverv) og andre sosiale grupper, er det litt viktig at jeg holder meg oppdatert, men jeg tror jeg med fordel kan lage meg vinduer i løpet av dagen hvor jeg sjekker slike ting, i stedet for å være tilgjengelig absolutt hele tiden. Samtidig tenker jeg at jeg vil unngå å bruke Facebook mens jeg er i Paris. Både for å spare penger ved å unngå å bruke nett på mobilen, og fordi jeg kjenner at jeg trenger en skikkelig pause.
Jeg skulle ønske jeg kunne legge igjen alt av skolearbeid når jeg reiser til Paris på fredag, men det ser ikke ut til at jeg kan det, men heldigvis har jeg allerede planlagt en del i noen av fagene mine, så jeg har allerede spart meg for en del "feriearbeid".
Når det er nevnt så har de første dagene i praksis vært veldig positive. Klassene virker kjempefine, jeg elsker arbeidsplassen min, jeg deler arbeidsrom med veldig hyggelige og bra folk, og jeg er foreløpig veldig fornøyd med veilederne mine og at de har gitt meg så frie tøyler. Jeg gleder meg til å ta skikkelig tak på undervisningen, og jeg tror jeg får prøvd meg litt mer ordentlig denne perioden enn sist, da den ene veilederen dikterte litt mer hva jeg skulle gjøre, noe som åpner for lite utvikling og læring for min del.
Og! Jeg har snart fullført 30 day ab challenge hos Hasfit.com! Jeg har igjen i kveld og i morgen, og så har jeg fullført alle 30 dagene. Jeg merker at jeg har blitt betydelig sterkere i magemuskulaturen, selv om det ikke synes så godt utad ennå. Jeg gir meg selv fri over vinterferien, og så starter jeg opp med en ny challenge når jeg er hjemme igjen. Det har fungert veldig fint for meg med korte økter 5 ganger i uka, og jeg liker øvelsene. Det fungerer ihvertfall mye bedre enn å dra på treningssenteret en gang annenhver måned! :)
Jeg vil prøve å være litt sosial en dag i blant etter vinterferien, men jeg må prøve å velge kvelder med omhu, slik at det ikke koster mer enn det smaker. Jeg håper ihvertfall jeg blir frisk og får litt kontroll på oppgavene mine før jeg gir meg i kast med praksisarbeidet igjen. Kanskje jeg ser at jeg har tid og energi til å være mer sosial enn forventet :)
Misforstå meg rett; jeg er utrolig glad i de jeg har rundt meg, jeg savner de som er langt unna, og jeg skulle gjerne brukt mer energi på å opprettholde kontakt med alle, og prioritere sosiale sammenkomster med de jeg kan møte. Jeg er ikke lei noen spesifikke folk, og absolutt ikke de jeg har rundt meg på praksisplassen. Men når arbeidsdagen er over kjenner jeg at jeg nærmest blir mannevond og helst bør komme meg hjem til middag og avkobling.
Jeg skulle gjerne vært mer sosial. Problemet er at energien ikke er der. Jeg får lite søvn hver natt fordi det, så langt, har skjedd så mye hver dag. Det vil si at hver dag starter jeg allerede med underskudd av energi, og hver dag denne uka har jeg hatt dager på 10-12 timer. Når jeg da omsider kommer hjem skulle jeg helst jobbet med en av de tre-fire oppgavene jeg skulle ferdigstilt snart, men jeg har rett og slett ikke orket. Når jeg i tillegg til lange dager og lite søvn også har vært syk så har jeg som regel sovnet på sofaen rimelig kjapt etter middag. Jeg kjenner at det skal bli godt med en uke fri nå, og samtidig kjenner jeg at det skal bli hardt med 7 uker uten pause.
Jeg har allerede lovt meg selv at jeg ikke skal avtale noe som gjør at jeg må dra fra skolen før 16, ihvertfall så godt det lar seg gjøre. Jeg ser at siden jeg har en så fantastisk bra arbeidsplass på praksisplassen min er det mye lettere å få gjort en del arbeid mens jeg sitter der, i tillegg til at jeg sparer meg for arbeid når jeg er hjemme. Jeg vet at jeg skal jobbe nesten hver helg i mars, så da må jeg ta vare på de frikveldene jeg har ellers.
En annen ting jeg vurderer er å avinstallere Facebook-appen på mobilen min. Jeg foretrekker å ha tilgang på nett på mobilen i tilfelle jeg får en mail fra veileder e.l., men jeg merker at notifications og pm's fra Facebook bare er irritasjonsmomenter som suger energi, tid og oppmerksomhet. Med tanke på at jeg har Facebookgrupper både for jobb, koret (hvor jeg har styreverv) og andre sosiale grupper, er det litt viktig at jeg holder meg oppdatert, men jeg tror jeg med fordel kan lage meg vinduer i løpet av dagen hvor jeg sjekker slike ting, i stedet for å være tilgjengelig absolutt hele tiden. Samtidig tenker jeg at jeg vil unngå å bruke Facebook mens jeg er i Paris. Både for å spare penger ved å unngå å bruke nett på mobilen, og fordi jeg kjenner at jeg trenger en skikkelig pause.
Jeg skulle ønske jeg kunne legge igjen alt av skolearbeid når jeg reiser til Paris på fredag, men det ser ikke ut til at jeg kan det, men heldigvis har jeg allerede planlagt en del i noen av fagene mine, så jeg har allerede spart meg for en del "feriearbeid".
Når det er nevnt så har de første dagene i praksis vært veldig positive. Klassene virker kjempefine, jeg elsker arbeidsplassen min, jeg deler arbeidsrom med veldig hyggelige og bra folk, og jeg er foreløpig veldig fornøyd med veilederne mine og at de har gitt meg så frie tøyler. Jeg gleder meg til å ta skikkelig tak på undervisningen, og jeg tror jeg får prøvd meg litt mer ordentlig denne perioden enn sist, da den ene veilederen dikterte litt mer hva jeg skulle gjøre, noe som åpner for lite utvikling og læring for min del.
Og! Jeg har snart fullført 30 day ab challenge hos Hasfit.com! Jeg har igjen i kveld og i morgen, og så har jeg fullført alle 30 dagene. Jeg merker at jeg har blitt betydelig sterkere i magemuskulaturen, selv om det ikke synes så godt utad ennå. Jeg gir meg selv fri over vinterferien, og så starter jeg opp med en ny challenge når jeg er hjemme igjen. Det har fungert veldig fint for meg med korte økter 5 ganger i uka, og jeg liker øvelsene. Det fungerer ihvertfall mye bedre enn å dra på treningssenteret en gang annenhver måned! :)
Jeg vil prøve å være litt sosial en dag i blant etter vinterferien, men jeg må prøve å velge kvelder med omhu, slik at det ikke koster mer enn det smaker. Jeg håper ihvertfall jeg blir frisk og får litt kontroll på oppgavene mine før jeg gir meg i kast med praksisarbeidet igjen. Kanskje jeg ser at jeg har tid og energi til å være mer sosial enn forventet :)
onsdag 22. januar 2014
Failet challenge og sosiale dilemmaer
Vel, det er vel ikke å komme bort fra at min svært så enkle 5 day challenge viste seg å bli for vanskelig for det b-mennesket jeg er. Jeg klarte ikke å stå opp tidlig nok til å gjøre yoga og skrive før forelesninger kl 08 om morgenen, og da falt det andre også litt i fisk. Men jeg har likevel tatt til meg tipsene om å skrive litt jevnlig, og å ta meg tid til ro og lesing før jeg legger meg. Jeg har også kommet til dag 9 i en 30 day ab-challenge hos Hasfit.com, og det er jeg veldig fornøyd med! (Bildet ble tatt i går, jeg har altså trent i dag, men det ble krysset av etter bildet ble tatt ;) )
Men så var det det jeg egentlig hadde tenkt til å skrive om i dag:
Hvor sosialt akseptert er det å isolere seg fra kjentfolk på bussen?
Jeg er rundt mange folk hele dagen, og synes derfor det er godt med litt tid for meg selv når jeg kjører buss til og fra forskjellige ting som forelesninger og korøvelser. Det er langt ifra det at jeg ikke trives rundt folk, men det å måtte gi mye av seg selv tærer på meg, og jeg vet at spesielt under den kommende praksisperioden kommer det til å bli slitsomt. De 10-15 minuttene jeg har på bussen er da gull verdt for å rydde litt i tankene, lese eller bare høre på musikk. Det er hele tiden mange ting jeg må huske på, samtidig som jeg fortsatt tenker alt for mye.
Når jeg da sitter på bussen og ser at det kommer kjentfolk på, eller jeg selv kommer på bussen hvor det allerede sitter noen som jeg kjenner, er det da sosialt akseptert å unngå dem? Jeg hilser selvfølgelig, men noen ganger har jeg mest lyst til å gå lenger bak i bussen og sette meg ved noen jeg ikke kjenner, fordi jeg på bussturen hadde tenkt til å ha litt tid for meg selv. Noen ganger gjør jeg nettopp det, og får selvfølgelig dårlig samvittighet for å være så overlegen. Når situasjonen er snudd, og det er jeg som allerede sitter på bussen og min bekjente vil sette seg ved meg, mens jeg egentlig vil sitte alene - hva gjør man da? Er det lov å si at man helst vil sitte i fred? Det er selvfølgelig hyggelig å se folk jeg kjenner, men er det lov å si at det er nok etter man har utvekslet høflighetsfraser? Nå virker jeg kanskje som jeg ikke setter pris på de vennene jeg har, noe som absolutt ikke er tilfelle, men når man skal være sosial, utadvent og by på seg selv både på skole, jobb og fritid, samtidig som jeg vil være sosial når jeg er hjemme med kjæresten, så må det vel være lov til å ha lyst til å nyte de små stundene man har for seg selv også?
Jeg tar en buss som går mellom de største studentbyene og campusene, og møter dermed svært ofte på kjentfolk på bussen. Under min 7 uker lange praksisperioden kommer jeg til å være enda mer utsultet på alenetid, siden behovet vil bli større, og da skal jeg også kjøre en del buss. Selve praksisperioden er noe jeg ser frem til, men jeg gruer meg til å være konstant sliten og for sent ute til ting, fordi jeg er sliten når jeg kommer hjem og trenger noen ekstra minutter til å hente meg inn før jeg drar hjemmefra igjen. Det kan hende at bussturene vil bli bedre enn forventet, men det kan være jeg må se om jeg finner en annen måte å ta igjen tapt alenetid på. Jeg vet at det vil bli få muligheter for alenetid på kveldene, til tross for at jeg allerede nå sier ifra til folk at jeg ikke kommer til å orke å være med på noe den perioden, så kanskje det blir mulighet for å finne seg et stille rom/kontor på praksisplassen hvor jeg og kaffekoppen kan være litt i fred. Kanskje. Jeg krysser i det minste fingre for at vi får en liten arbeidsplass, for det hadde vært gull verdt.
Det føles godt å ha luftet tankene litt :) Hvis noen har noen tips til hvordan man kan lure til seg mer alenetid vil jeg gjerne høre dem!
Og! hvis noen føler seg truffet fordi de har møtt meg på bussen i det siste, så er dette absolutt ikke rettet mot dere. Dette er noe jeg har tenkt på det siste halvannet året, men da spesielt i høst. Det er hyggelig å møte kjentfolk på bussen, spesielt hvis jeg ikke har sett dem på lenge :)
Men så var det det jeg egentlig hadde tenkt til å skrive om i dag:
Hvor sosialt akseptert er det å isolere seg fra kjentfolk på bussen?
Jeg er rundt mange folk hele dagen, og synes derfor det er godt med litt tid for meg selv når jeg kjører buss til og fra forskjellige ting som forelesninger og korøvelser. Det er langt ifra det at jeg ikke trives rundt folk, men det å måtte gi mye av seg selv tærer på meg, og jeg vet at spesielt under den kommende praksisperioden kommer det til å bli slitsomt. De 10-15 minuttene jeg har på bussen er da gull verdt for å rydde litt i tankene, lese eller bare høre på musikk. Det er hele tiden mange ting jeg må huske på, samtidig som jeg fortsatt tenker alt for mye.
Når jeg da sitter på bussen og ser at det kommer kjentfolk på, eller jeg selv kommer på bussen hvor det allerede sitter noen som jeg kjenner, er det da sosialt akseptert å unngå dem? Jeg hilser selvfølgelig, men noen ganger har jeg mest lyst til å gå lenger bak i bussen og sette meg ved noen jeg ikke kjenner, fordi jeg på bussturen hadde tenkt til å ha litt tid for meg selv. Noen ganger gjør jeg nettopp det, og får selvfølgelig dårlig samvittighet for å være så overlegen. Når situasjonen er snudd, og det er jeg som allerede sitter på bussen og min bekjente vil sette seg ved meg, mens jeg egentlig vil sitte alene - hva gjør man da? Er det lov å si at man helst vil sitte i fred? Det er selvfølgelig hyggelig å se folk jeg kjenner, men er det lov å si at det er nok etter man har utvekslet høflighetsfraser? Nå virker jeg kanskje som jeg ikke setter pris på de vennene jeg har, noe som absolutt ikke er tilfelle, men når man skal være sosial, utadvent og by på seg selv både på skole, jobb og fritid, samtidig som jeg vil være sosial når jeg er hjemme med kjæresten, så må det vel være lov til å ha lyst til å nyte de små stundene man har for seg selv også?
Jeg tar en buss som går mellom de største studentbyene og campusene, og møter dermed svært ofte på kjentfolk på bussen. Under min 7 uker lange praksisperioden kommer jeg til å være enda mer utsultet på alenetid, siden behovet vil bli større, og da skal jeg også kjøre en del buss. Selve praksisperioden er noe jeg ser frem til, men jeg gruer meg til å være konstant sliten og for sent ute til ting, fordi jeg er sliten når jeg kommer hjem og trenger noen ekstra minutter til å hente meg inn før jeg drar hjemmefra igjen. Det kan hende at bussturene vil bli bedre enn forventet, men det kan være jeg må se om jeg finner en annen måte å ta igjen tapt alenetid på. Jeg vet at det vil bli få muligheter for alenetid på kveldene, til tross for at jeg allerede nå sier ifra til folk at jeg ikke kommer til å orke å være med på noe den perioden, så kanskje det blir mulighet for å finne seg et stille rom/kontor på praksisplassen hvor jeg og kaffekoppen kan være litt i fred. Kanskje. Jeg krysser i det minste fingre for at vi får en liten arbeidsplass, for det hadde vært gull verdt.
Det føles godt å ha luftet tankene litt :) Hvis noen har noen tips til hvordan man kan lure til seg mer alenetid vil jeg gjerne høre dem!
Og! hvis noen føler seg truffet fordi de har møtt meg på bussen i det siste, så er dette absolutt ikke rettet mot dere. Dette er noe jeg har tenkt på det siste halvannet året, men da spesielt i høst. Det er hyggelig å møte kjentfolk på bussen, spesielt hvis jeg ikke har sett dem på lenge :)
fredag 10. januar 2014
5 day challenge, day 2
Vel.. jeg failet :P Vi prøver igjen i morgen.
Det ser ikke ut som at det å lese bok til kl 05 om morgenen er så lurt når man må stå opp kl 06 for å rekke yoga og skriving før man skal dusje før forelesning.. Og så sov jeg store deler av dagen for å ta igjen for tapt søvn. Overgangen fra onsdag til torsdag er generelt vanskelig når jeg kommer hjem fra jobb først 2330, og da har jeg aldri lyst til å gå rett til sengs, så det å da skulle komme seg opp til forelesning til kl 08 på torsdager er alltid tungt.
Jeg tror riktignok jeg skal få sove gjennom størsteparten av natten i natt, men jeg må fortsatt komme meg opp tidlig nok til å være på skolen til 08, så vi får se hvordan det går når vi tar dag 2 i morgen.
Det ser ikke ut som at det å lese bok til kl 05 om morgenen er så lurt når man må stå opp kl 06 for å rekke yoga og skriving før man skal dusje før forelesning.. Og så sov jeg store deler av dagen for å ta igjen for tapt søvn. Overgangen fra onsdag til torsdag er generelt vanskelig når jeg kommer hjem fra jobb først 2330, og da har jeg aldri lyst til å gå rett til sengs, så det å da skulle komme seg opp til forelesning til kl 08 på torsdager er alltid tungt.
Jeg tror riktignok jeg skal få sove gjennom størsteparten av natten i natt, men jeg må fortsatt komme meg opp tidlig nok til å være på skolen til 08, så vi får se hvordan det går når vi tar dag 2 i morgen.
onsdag 8. januar 2014
5 day challenge, day 1
Da var vi i gang, om enn noe forsinket. Stod ikke opp før 17 i dag, etter å ha vært våken til 05 på natten. Jeg vet det er helt bak mål å være oppe til så sent, og så sove i 12 timer, men sånn ble det nå. Hadde ingen forelesninger i dag, så da var det ingen spesielle planer før jeg skal på jobb kl 19. Så da ble yoga-øvelsen gjennomført litt over 17 i dag, men det ble da ihvertfall gjennomført, og det føltes godt å gjøre yoga igjen.
I skriveøvelsene i denne utfordringen går ut på å først og fremst lese en motiverende artikkel e.l. og så sette noen mål for dagen. Målet for dagen i dag er å i det minste gjennomføre dag 1 av utfordringen, selv om jeg ikke får tatt noen pause på jobb, så "Midday Break" utgår litt.
Anyways.. dagens artikkel er fra samme nettsted som utfordringen, Elite Daily: 5 Simple Truths You Need To Keep In Mind As You Embark On The New Year. Jeg liker dette nettstedet veldig godt, og denne artikkelen er en sånn type artikkel alle burde ta en kikk på iblant. Her vil jeg bare ramse opp punktene, artikkelen kan du lese selv :)
I skriveøvelsene i denne utfordringen går ut på å først og fremst lese en motiverende artikkel e.l. og så sette noen mål for dagen. Målet for dagen i dag er å i det minste gjennomføre dag 1 av utfordringen, selv om jeg ikke får tatt noen pause på jobb, så "Midday Break" utgår litt.
Anyways.. dagens artikkel er fra samme nettsted som utfordringen, Elite Daily: 5 Simple Truths You Need To Keep In Mind As You Embark On The New Year. Jeg liker dette nettstedet veldig godt, og denne artikkelen er en sånn type artikkel alle burde ta en kikk på iblant. Her vil jeg bare ramse opp punktene, artikkelen kan du lese selv :)
- Du er sterkere enn du tror
- Du kan ikke alltid kontrollere alt
- Ikke kast bort tid på å prøve å få andre til å like deg
- Du fortjener å være lykkelig
- Våg å være annerledes
Da er det snart tid for å gå på jobb, så da får jeg avslutte her for i dag, og heller satse på at jeg rekker både yoga og skriving før forelesning kl 08 i morgen. Namaste :)
Edit: Hurra for innlegg nr 100!
Nyttårsforsett 2014
Jaja, så har det gått et halvannet år siden jeg skrev sist, men det får så være. Jeg har for det meste skrevet for min egen del uansett.
Med et nytt år hører det med å sette opp nyttårsforsetter, noe jeg egentlig aldri har gjort før, men i år ble jeg inspirert av denne nettsiden. Ta en kikk på utfordringen, kanskje det er noe for deg også. Eller kanskje du blir inspirert av en av de andre artiklene. Denne setter opp en utfordring som går over fem dager, og den satte igang tankene mine litt. Jeg endte opp med å skrive ned 13 nyttårsforsett som jeg skal henge opp på soveromsveggen før jeg legger meg i kveld, men jeg vet ikke om jeg skal skrive opp noen av dem her da jeg føler at de er ganske private.
Som en del av den fem dager lange utfordringen skal jeg skrive to ganger om dagen, og da tenker jeg å skrive et blogginnlegg om morgenen og en tekst/brev for hånd om kvelden.
Utfordringen ser slik ut, med øvelser som skal utføres om morgenen, ved lunsjtid og til kvelds. Trykk på linkene for å se de forskjellige øvelsene for hver enkelt dag.
Dag 1
Yoga
Write
Midday Break
Exercise
Drink tea and write
Dag 2
Yoga
Write
Midday Break
Exercise
Drink tea and write
Dag 3
Yoga
Write
Midday Break
Exercise
Drink tea and write
Dag 4
Yoga
Write
Midday Break
Exercise
Drink tea and write
Dag 5
Yoga
Write
Midday Break
Exercise
Drink tea and write
I tillegg til dette har jeg begynt på en 30 dager lang utfordring i både styrketrening og yoga. En av grunnene til at jeg gjør dette i stedet for å trene på treningssenteret er fordi jeg i høst fant ut at jeg ikke hadde ork til å reise til treningssenteret etter å ha hatt praksis, og siden jeg uansett ikke har råd til å være medlem ved treningssenteret til høsten igjen så må jeg prøve å få inn litt rutiner for å trene hjemme. For tiden har jeg en relativt aktiv jobb, men styrketrening og yoga er uansett smart for å forebygge skader, i tillegg til at jeg selvfølgelig komme i litt bedre form.
Så, i morgen starter jeg, og jeg håper jeg i det minste klarer å fullføre den første utfordringen, ettersom den tross alt bare er på fem dager :) Oppdateringer vil komme etterhvert. Wish me luck!
Med et nytt år hører det med å sette opp nyttårsforsetter, noe jeg egentlig aldri har gjort før, men i år ble jeg inspirert av denne nettsiden. Ta en kikk på utfordringen, kanskje det er noe for deg også. Eller kanskje du blir inspirert av en av de andre artiklene. Denne setter opp en utfordring som går over fem dager, og den satte igang tankene mine litt. Jeg endte opp med å skrive ned 13 nyttårsforsett som jeg skal henge opp på soveromsveggen før jeg legger meg i kveld, men jeg vet ikke om jeg skal skrive opp noen av dem her da jeg føler at de er ganske private.
Som en del av den fem dager lange utfordringen skal jeg skrive to ganger om dagen, og da tenker jeg å skrive et blogginnlegg om morgenen og en tekst/brev for hånd om kvelden.
Utfordringen ser slik ut, med øvelser som skal utføres om morgenen, ved lunsjtid og til kvelds. Trykk på linkene for å se de forskjellige øvelsene for hver enkelt dag.
Dag 1
Yoga
Write
Midday Break
Exercise
Drink tea and write
Dag 2
Yoga
Write
Midday Break
Exercise
Drink tea and write
Dag 3
Yoga
Write
Midday Break
Exercise
Drink tea and write
Dag 4
Yoga
Write
Midday Break
Exercise
Drink tea and write
Dag 5
Yoga
Write
Midday Break
Exercise
Drink tea and write
I tillegg til dette har jeg begynt på en 30 dager lang utfordring i både styrketrening og yoga. En av grunnene til at jeg gjør dette i stedet for å trene på treningssenteret er fordi jeg i høst fant ut at jeg ikke hadde ork til å reise til treningssenteret etter å ha hatt praksis, og siden jeg uansett ikke har råd til å være medlem ved treningssenteret til høsten igjen så må jeg prøve å få inn litt rutiner for å trene hjemme. For tiden har jeg en relativt aktiv jobb, men styrketrening og yoga er uansett smart for å forebygge skader, i tillegg til at jeg selvfølgelig komme i litt bedre form.
Så, i morgen starter jeg, og jeg håper jeg i det minste klarer å fullføre den første utfordringen, ettersom den tross alt bare er på fem dager :) Oppdateringer vil komme etterhvert. Wish me luck!
onsdag 29. august 2012
Søvnløs natt
Av diverse grunner ble jeg liggende søvnløs i natt. Jeg hentet mp3-spilleren for å høre på lydbok, noe som pleier å få meg til å sovne, men jeg ble i stedet liggende og høre gjennom gamle spillelister.
Det er utrolig hvordan dypt nedgravde minner blir så klare og sterke som om det skulle vært fra i går, bare av å høre på en sang. Følelser og tanker som for lengst var stuet bort trenger seg nå på igjen. Noen minner gir vondt i magen og tårer i øynene, og jeg må skifte sang før det blir for vondt. Andre får meg umiddelbart til å smile, og jeg blir liggende og høre på sangen og kjenne litt på gamle følelser igjen.
Noen av sangene trekker frem minner helt fra ungdomsskolen, og noen sanger trekker frem sterke minner om usikkerheten og sommerfuglene i magen i det man holder på å falle for noen. Den gode, litt skumle, men akk så deilige nyforelsket-følelsen.
Det er så rart å kjenne den effekten lyd kan ha på kroppen. Jeg kjenner at jeg reagerer med absolutt hele meg på noen av sangene, så sterke minner har jeg knyttet til noen av dem. Heldigvis er ikke alle vonde :)
... Men jeg skulle helst hatt sovet noen timer allerede, gitt! Dette kommer til å bli en lang dag.
Published with Blogger-droid v2.0.6
søndag 22. juli 2012
1 år siden eventyret var over
For meg var allerede 22. Juli en dag med blandede følelser. Jeg hadde reist vekk fra en drømmelignende tilværelse i Namibia, men skulle nå endelig hjem til familie og kjæreste etter en måned med minimal kontakt.
I bilen hjem fra flyplassen viste jeg mamma alle bildene jeg hadde tatt og prøvde å fortelle alt jeg kom på fra måneden som hadde gått. Da vi hadde kommet hjem og jeg hadde begynt å pakke ut de skitne og illeluktende klærne mine ringte broren min meg og spurte om jeg var i Oslo. Han var bekymret ettersom han hadde hørt et enormt stort smell og trodde jeg kunne befinne meg i nærheten. Jeg satt vel mer eller mindre klistret til tvskjermen etter vi hadde lagt på, og plutselig ser jeg at en kompis av meg i AUF oppdaterer facebookstatusen sin til "ikke ring til folk som er ute på Utøya! En desperado skyter villt rundt seg og folk prøver å holde seg skjult for ham". Det måtte være tull. Sånne her ting skjer jo ikke i Norge. At en bombe hadde gått av var en ting, men folk gikk ikke rundt og skjøt uskyldige ungdommer på en øy..
Men det skjedde. Etterhvert som tv-en viste bilder fra Utøya hvor folk prøvde å svømme i sikkerhet og dødstallene begynte å tikke inn ble jeg mer og mer lamslått. Det kunne ikke være så omfattende, og dette skjedde ikke..
Det føltes som å gå fra en drøm til et mareritt, og det føltes som om jeg ble revet tilbake til den brutale virkeligheten etter eventyret i Afrika hvor jeg lærte om "unconditional love".. Det var en veldig skarp kontrast.
I ettertid har jeg lest absolutt alt jeg har kommet over av blogger og avisartikler om saken. Jeg har sugd til meg all informasjon og jeg følger fortsatt bloggene til tre av ofrene. På en måte er det godt å se at det roer seg litt rundt saken, og det er inspirerende å se hvor tapre overlevende og etterlatte er. Vi er på vei tilbake, kanskje sterkere og mer klar over hvor brutal verden er, selv i lille Norge. Vi har alltid trodd at vi alltid ville være trygge fra terroren og at vi var skjermet fra at noe sånt skulle skje. Så naive var vi, og så feil tok vi. Men jeg er stolt av hvor bra vi taklet det :)
Published with Blogger-droid v2.0.6
fredag 22. juni 2012
Harnas: 1 år siden eventyret startet
I dag er det akkurat 1 år siden jeg la ut på det store eventyret mitt i Afrika. Jeg møtte tre jenter på flyplassen og dro først til London, hvor vi nesten mistet flyet vårt, så gikk turen videre til Sør-Afrika og til slutt landet vi i Namibia. Jeg husker at jeg fulgte med på kartet i flyet for å se når vi fløy over Afrika. Det var en rar tanke "nå er vi på vei.. nå starter det! Nå er vi i Afrika!". Det var ganske sent på kvelden da vi begynte å fly over kontinentet, så jeg tror ikke jeg delte tankene med noen akkurat da, men det var helt spesielt likevel.
Dette ble en tur jeg aldri kommer til å glemme. En måned i den afrikanske bushen, en måned i en liten hytte hvor vi våknet til rundt 0 grader klokka 5, halv 6 om morgenen. Og hvor vi ikke minst la oss før 10 om kvelden, både fordi vi var slitne og fordi det var bekmørkt og iskaldt innen da. En måned med nye opplevelser hver dag, med grenser som ble tøyd og utvidet, og hvor jeg lærte at jeg kunne få til mer enn jeg trodde, bare jeg bestemte meg for å gjøre det. En måned med "expect the unexpected".
Savnet er stort. Jeg savner å stå opp klokka 5 om morgenen, før sola har stått opp, for å snuble meg gjennom bushen bort til kjøkkenet, fyre opp gassovnen og sette på vann til kaffe før Herman kommer med bilen sin. Å stå i det mørke kjøkkenet med hodelykt, lue og tykk jakke. Så kommer Herman med den kondenserte melken sin som er det eneste som gjør kaffen drikkbar, og det er det beste jeg får servert gjennom hele dagen. Så er det å stå utenfor kjøkkenet og se på soloppgangen mens man varmer seg på koppen og bare nyter stillheten og det gode selskapet før vi legger ut på gjerdepatruljering. Den består i å kjøre rolig rundt i bilen til Herman mens han røyker pipe og drikker kaffe, tømmer pipa, fyller den på nytt og røyker konstant gjennom hele den 30-45min lange kjøreturen. Vi kjører langs de viktigste gjerdene, hilser på løvene som gnir seg mot gjerdet for å få litt kos av Herman. Noen ganger fikk også vi lov til å gå bort til gjerdet for å kanskje få ta på det majestetiske dyret, men det å få se samspillet mellom dyr og menneske er så spesielt at det er stort nok å få se det i det hele tatt. Den helt spesielle lyden løvene lager når de hilse på noen de er glad i, og Herman som imiterer dem - nå er det er kjært minne. Selv om det var iskaldt så var dette den aller beste tiden på dagen for min del. Jeg var sikkert den som dro på flest gjerdepatruljeringer mens jeg var der, fordi jeg virkelig elsket det. Kaffelukten, pipelukten, lukten av dyrene, stillheten i morgengryet og den fantastiske afrikanske soloppgangen er ting jeg aldri kommer til å glemme.
Jeg har drømt om å være tilbake på Harnas utallige ganger. Det har vært både gode og vonde drømmer, men det er litt morsomt å se hvor mye oppholdet der fortsatt preger meg. Det er også godt å se at de jeg tilbrakte tiden der sammen med også føler det samme som meg, siden de som er rundt meg ikke aner hvordan det var å være der, og hvordan det er å ikke være der lenger. For all del, det er godt å være nærme venner, kjæreste og familie, dette var noe av det som var vondest der nede, men det var helt spesielt å se hvordan prioriteringene mine endret seg når alt arbeidet jeg gjorde var for dyrene. Det var ikke for at jeg skulle tjene penger, eller for at jeg nødvendigvis skulle få kose med dem, men for å gjøre livene deres bedre, om det så var snakk om en ørn, små mus som snart skulle bli mat, en marekatt som hadde bitt meg eller en blind apefrøken.
I ettertid er det fortsatt Herman, kaffen med den kondenserte melken og geparden Pride som opptar tankene mine mest. Å få demonstrert kjærlighet fra både et dyr og et menneske er helt fantastisk. Både Pride og Herman tok i mot alle de møtte med gode klemmer og masse kjærlighet, og jeg håper jeg har lært litt av det. Om jeg kan få folk til å føle seg slik de gjorde så hadde jeg vært så stolt av meg selv. Verden trenger mer kjærlighet.
Savnet er stort. Jeg savner å stå opp klokka 5 om morgenen, før sola har stått opp, for å snuble meg gjennom bushen bort til kjøkkenet, fyre opp gassovnen og sette på vann til kaffe før Herman kommer med bilen sin. Å stå i det mørke kjøkkenet med hodelykt, lue og tykk jakke. Så kommer Herman med den kondenserte melken sin som er det eneste som gjør kaffen drikkbar, og det er det beste jeg får servert gjennom hele dagen. Så er det å stå utenfor kjøkkenet og se på soloppgangen mens man varmer seg på koppen og bare nyter stillheten og det gode selskapet før vi legger ut på gjerdepatruljering. Den består i å kjøre rolig rundt i bilen til Herman mens han røyker pipe og drikker kaffe, tømmer pipa, fyller den på nytt og røyker konstant gjennom hele den 30-45min lange kjøreturen. Vi kjører langs de viktigste gjerdene, hilser på løvene som gnir seg mot gjerdet for å få litt kos av Herman. Noen ganger fikk også vi lov til å gå bort til gjerdet for å kanskje få ta på det majestetiske dyret, men det å få se samspillet mellom dyr og menneske er så spesielt at det er stort nok å få se det i det hele tatt. Den helt spesielle lyden løvene lager når de hilse på noen de er glad i, og Herman som imiterer dem - nå er det er kjært minne. Selv om det var iskaldt så var dette den aller beste tiden på dagen for min del. Jeg var sikkert den som dro på flest gjerdepatruljeringer mens jeg var der, fordi jeg virkelig elsket det. Kaffelukten, pipelukten, lukten av dyrene, stillheten i morgengryet og den fantastiske afrikanske soloppgangen er ting jeg aldri kommer til å glemme.
Jeg har drømt om å være tilbake på Harnas utallige ganger. Det har vært både gode og vonde drømmer, men det er litt morsomt å se hvor mye oppholdet der fortsatt preger meg. Det er også godt å se at de jeg tilbrakte tiden der sammen med også føler det samme som meg, siden de som er rundt meg ikke aner hvordan det var å være der, og hvordan det er å ikke være der lenger. For all del, det er godt å være nærme venner, kjæreste og familie, dette var noe av det som var vondest der nede, men det var helt spesielt å se hvordan prioriteringene mine endret seg når alt arbeidet jeg gjorde var for dyrene. Det var ikke for at jeg skulle tjene penger, eller for at jeg nødvendigvis skulle få kose med dem, men for å gjøre livene deres bedre, om det så var snakk om en ørn, små mus som snart skulle bli mat, en marekatt som hadde bitt meg eller en blind apefrøken.
I ettertid er det fortsatt Herman, kaffen med den kondenserte melken og geparden Pride som opptar tankene mine mest. Å få demonstrert kjærlighet fra både et dyr og et menneske er helt fantastisk. Både Pride og Herman tok i mot alle de møtte med gode klemmer og masse kjærlighet, og jeg håper jeg har lært litt av det. Om jeg kan få folk til å føle seg slik de gjorde så hadde jeg vært så stolt av meg selv. Verden trenger mer kjærlighet.
torsdag 31. mai 2012
Studier
Det er jo litt ironisk at jeg skrivet et innlegg om studier nå som jeg egentlig burde sitte og lese til eksamen på mandag og fredag, men det er vel sånn prokrastinering fungerer.
Som vanlig når jeg er i eksamensperioden så blir jeg stresset, og når jeg er stresset kommer det opp alle mulige slags negative tanker. Jeg kommer ikke til å få noen sommerjobb, jeg passer ikke til å jobbe med noe av det jeg studerer, jeg har brukt for lang tid på studiene mine.. Jeg merker mer og mer av presset fra folk som mener at jeg burde bli ferdig med studiene snart, at jeg burde skaffe meg en jobb og komme meg videre. "Du vil jo ikke bli en sånn derre evig student!". Neida, jeg vil ikke det. Og ja, jeg har snart studert så lenge at jeg ikke for stipend lenger, og det er jeg smertelig klar over..
Men hva sitter jeg med av utdanning nå? Hvorfor har jeg brukt så lang tid? Først og fremst klarte jeg ikke å fullføre min siste eksamen på videregående og måtte dermed ta opp faget som privatist. Jeg fikk dermed ikke vitnemål til den sommeren da jeg gikk ut av videregående og kunne med det ikke begynne på universitetet. Jeg var knust.
Så ble jeg tipset om folkehøgskolene og søkte meg inn på en som så fin ut. Jeg kom umiddelbart inn, og jeg har ikke angret et sekund. Jeg er faktisk glad jeg ikke klarte å fullføre den eksamenen da det resulterte i at jeg fikk en 5 på eksamen og jeg tilbrakte mitt livs beste år på folkehøgskolen. Jeg har flere ganger angret på at jeg tilbrakte enda et år på en folkehøgskole, men sånn ble det bare, og jeg kunne ikke avslutte det året halvveis, slik jeg ønsket, for da hadde jeg endt opp med at ingenting av lånet mitt det året hadde blitt gjort om til stipend, noe som hadde gitt meg et enda større lån.
Da jeg begynte på informatikk var jeg gira på å studere og alt gikk relativt greit det første året. Fagene var utfordrende, men jeg klarte meg greit. Det andre semesteret ble selvfølgelig fagene enda litt vanskeligere, men det gikk fortsatt greit. Så begynte det for alvor. Fagene ble enda vanskeligere og i tillegg fikk vi prosjektfag som krevde mye tid og arbeid. Jeg begynte å slite med fagene og jeg følte ikke at jeg strakk til i noe av det jeg jobbet med. Jeg tenkte at kanskje dette ikke var studiet for meg, men tenkte samtidig at dette sikkert bare var naturlige tanker som alle tenker, for det er det jo. At jeg strøk i ett eller to fag hvert semester gjorde ikke noe, for det gjorde jo alle andre også..
Det tredje året mitt begynte jeg vel egentlig å gi opp. Heldigvis kunne jeg ta flere valgfag, så i stedet for å ta billige, tilfeldige fag så tok jeg fag jeg interessert meg for: engelsk litteratur og språkvitenskap. Jeg elsket det. Jeg gledet meg til å dra i forelesninger, selv om det var klokka 8 om morgenen. For første gang på lenge så hang jeg med på hva foreleser snakket om, i stedet for å håpe at jeg skulle klare å forstå det ut ifra bøkene som jeg skulle presse meg gjennom før eksamenstiden. Jeg følte meg ikke dum lenger, jeg følte at "hei, dette klarer jeg jo!" og det ble ikke helt det samme eksamensstresset da jeg følte at jeg i det minste forstod basisbegrepene i fagene jeg tok, i motsetning til Informatikkfagene jeg hadde tatt hvor jeg ikke skjønte hvordan noenting fungerte eller husket hva forskjellige ting het.
Nå har nok interesse enormt mye å si her, men som jeg har skrevet om tidligere så er terskelen så mye høyere for å jobbe mer med fag man har vanskelig for å forstå. Når det kommer til Informatikkfag så tror jeg at jeg nå har en liten forståelse for hvordan barn med lese- og skrivevansker har det på skolen. Man har ikke lyst til å jobbe med fagene, for man skjønner jo ingenting uansett, og man blir bare frustrert når man skal testes i ting og folk prøver å hjelpe. "Dette er jo så lett, du gjør bare sånn!" er kanskje det aller, aller verste noen kan si til meg når de skal hjelpe meg med informatikkfag. Hadde det bare vært å "gjøre sånn" så hadde jeg ikke slitt så mye med visse fag, og da hadde jeg ikke strøket tre ganger i samme faget. Jeg tror nådestøtet for informatikk for min del kom da jeg fikk nok en strykkarakter i et av informatikkfagene mine. Jeg har strøket i faget to ganger før, og jeg har lagt mye arbeid og energi i faget, spesielt nå i høst. Jeg hadde lært mer denne høsten enn noengang før, og jeg følte at jeg forstod mer av pensum, men da jeg åpnet eksamensoppgavene så kunne jeg ikke koble noen av oppgavene med noe av det jeg kjente fra pensum. Fint. Stryk igjen.
Nå skal det sies at jeg hadde denne eksamen på en ettermiddag hvor jeg hadde hatt en annen eksamen tidligere på dagen, så dette påvirket sikkert resultatet til en viss grad, men det var fortsatt enormt frustrerende å måtte innse nok en gang at dette klarte jeg ikke. Nok en gang må jeg ta opp bøkene og lese meg gjennom faget for å se om jeg kan klare å forstå litt mer, slik at jeg kanskje kan klare å stå en dag. Dette problemet har jeg ikke hatt i noen fag i engelsk. Jeg har klart å jobbe jevnt fordi jeg har klart å henge med på det foreleser snakker om, og eksamenskarakterene har vært rundt C og B.
Hadde det ikke vært for Engelskfagene så hadde jeg fortsatt følt meg dum og fullstendig håpløs, at universitetet ikke var et sted for meg og at jeg kanskje burde vurdere kassajobb eller å bli hjemmeværende husmor. Husarbeid klarer jeg jo fint, men informatikk-greier klarer jeg åpenbart ikke. Det er selvfølgelig flere som har tilbudt seg å hjelpe meg, men det er vanskelig å be om hjelp når det føles som at jeg må be dem om å lære meg selv de mest grunnlegende begreper, og det er vondt å føle at jeg er på nivå med en førsteårsstudent etter fire år på universitetet med slike fag.
Og så kommer folk og mener at jeg burde være ferdig og at jeg bare burde søke jobb innenfor det jeg har utdannet meg for allerede. Jeg føler meg totalt udugelig innen informatikk og jeg har helt mistet interessen for alt som heter programmering og it. Jeg kan ikke tenke meg å halvhjertet søke på en jobb som sikkert har titalls søkere som er mer interessert og har bedre grunnlag enn hva jeg har. Hvis jeg skulle møtt opp på intervju og fått spørsmål om hvorfor jeg søker på den spesifikke jobben så er jo svaret at det er fordi jeg må ha en jobb, ikke fordi jeg er liker bedriften eller arbeidet de gjør.
Nå som jeg har valgt å skifte utdanningen min mer over på engelsk så må jeg også se ann hvilke jobber som jeg kan sikte meg inn på. Læreryrket virker som det mest logiske valget, og jeg tror det kan fungere. Jeg har mer eller mindre en bachelorgrad i engelsk nå når jeg blir ferdig med vårens eksamener, så da mangler jeg visstnok to og et halvt år før jeg kan bli ferdigutdannet lektor. Så jeg tror jeg skal satse på det.. jeg tror jeg bare må gå for det jeg føler jeg mestrer og interesserer meg for, i stedet for å prøve å late som at jeg er informatiker, for det er jeg åpenbart ikke. Jeg har utviklet et slags hat for fagene som får meg til å føle meg så dum og utilstrekkelig, fag som andre ikke kan forstå at jeg stryker i, men som jeg ikke kan forstå hvordan jeg skal bestå.
Så jeg må vel bare tåle å bli mast på av folk som mener jeg er treg, ting må vel bare ta den tiden den tar, med mindre jeg vil sitte igjen med bachelorgrad i et fag jeg ikke har interesse av, og en bachelorgrad i et fag jeg liker, men som det ikke finnes jobber for, med mindre man har lærerutdanning.. Men frustrerende er det likevel.
Som vanlig når jeg er i eksamensperioden så blir jeg stresset, og når jeg er stresset kommer det opp alle mulige slags negative tanker. Jeg kommer ikke til å få noen sommerjobb, jeg passer ikke til å jobbe med noe av det jeg studerer, jeg har brukt for lang tid på studiene mine.. Jeg merker mer og mer av presset fra folk som mener at jeg burde bli ferdig med studiene snart, at jeg burde skaffe meg en jobb og komme meg videre. "Du vil jo ikke bli en sånn derre evig student!". Neida, jeg vil ikke det. Og ja, jeg har snart studert så lenge at jeg ikke for stipend lenger, og det er jeg smertelig klar over..
Men hva sitter jeg med av utdanning nå? Hvorfor har jeg brukt så lang tid? Først og fremst klarte jeg ikke å fullføre min siste eksamen på videregående og måtte dermed ta opp faget som privatist. Jeg fikk dermed ikke vitnemål til den sommeren da jeg gikk ut av videregående og kunne med det ikke begynne på universitetet. Jeg var knust.
Så ble jeg tipset om folkehøgskolene og søkte meg inn på en som så fin ut. Jeg kom umiddelbart inn, og jeg har ikke angret et sekund. Jeg er faktisk glad jeg ikke klarte å fullføre den eksamenen da det resulterte i at jeg fikk en 5 på eksamen og jeg tilbrakte mitt livs beste år på folkehøgskolen. Jeg har flere ganger angret på at jeg tilbrakte enda et år på en folkehøgskole, men sånn ble det bare, og jeg kunne ikke avslutte det året halvveis, slik jeg ønsket, for da hadde jeg endt opp med at ingenting av lånet mitt det året hadde blitt gjort om til stipend, noe som hadde gitt meg et enda større lån.
Da jeg begynte på informatikk var jeg gira på å studere og alt gikk relativt greit det første året. Fagene var utfordrende, men jeg klarte meg greit. Det andre semesteret ble selvfølgelig fagene enda litt vanskeligere, men det gikk fortsatt greit. Så begynte det for alvor. Fagene ble enda vanskeligere og i tillegg fikk vi prosjektfag som krevde mye tid og arbeid. Jeg begynte å slite med fagene og jeg følte ikke at jeg strakk til i noe av det jeg jobbet med. Jeg tenkte at kanskje dette ikke var studiet for meg, men tenkte samtidig at dette sikkert bare var naturlige tanker som alle tenker, for det er det jo. At jeg strøk i ett eller to fag hvert semester gjorde ikke noe, for det gjorde jo alle andre også..
Det tredje året mitt begynte jeg vel egentlig å gi opp. Heldigvis kunne jeg ta flere valgfag, så i stedet for å ta billige, tilfeldige fag så tok jeg fag jeg interessert meg for: engelsk litteratur og språkvitenskap. Jeg elsket det. Jeg gledet meg til å dra i forelesninger, selv om det var klokka 8 om morgenen. For første gang på lenge så hang jeg med på hva foreleser snakket om, i stedet for å håpe at jeg skulle klare å forstå det ut ifra bøkene som jeg skulle presse meg gjennom før eksamenstiden. Jeg følte meg ikke dum lenger, jeg følte at "hei, dette klarer jeg jo!" og det ble ikke helt det samme eksamensstresset da jeg følte at jeg i det minste forstod basisbegrepene i fagene jeg tok, i motsetning til Informatikkfagene jeg hadde tatt hvor jeg ikke skjønte hvordan noenting fungerte eller husket hva forskjellige ting het.
Nå har nok interesse enormt mye å si her, men som jeg har skrevet om tidligere så er terskelen så mye høyere for å jobbe mer med fag man har vanskelig for å forstå. Når det kommer til Informatikkfag så tror jeg at jeg nå har en liten forståelse for hvordan barn med lese- og skrivevansker har det på skolen. Man har ikke lyst til å jobbe med fagene, for man skjønner jo ingenting uansett, og man blir bare frustrert når man skal testes i ting og folk prøver å hjelpe. "Dette er jo så lett, du gjør bare sånn!" er kanskje det aller, aller verste noen kan si til meg når de skal hjelpe meg med informatikkfag. Hadde det bare vært å "gjøre sånn" så hadde jeg ikke slitt så mye med visse fag, og da hadde jeg ikke strøket tre ganger i samme faget. Jeg tror nådestøtet for informatikk for min del kom da jeg fikk nok en strykkarakter i et av informatikkfagene mine. Jeg har strøket i faget to ganger før, og jeg har lagt mye arbeid og energi i faget, spesielt nå i høst. Jeg hadde lært mer denne høsten enn noengang før, og jeg følte at jeg forstod mer av pensum, men da jeg åpnet eksamensoppgavene så kunne jeg ikke koble noen av oppgavene med noe av det jeg kjente fra pensum. Fint. Stryk igjen.
Nå skal det sies at jeg hadde denne eksamen på en ettermiddag hvor jeg hadde hatt en annen eksamen tidligere på dagen, så dette påvirket sikkert resultatet til en viss grad, men det var fortsatt enormt frustrerende å måtte innse nok en gang at dette klarte jeg ikke. Nok en gang må jeg ta opp bøkene og lese meg gjennom faget for å se om jeg kan klare å forstå litt mer, slik at jeg kanskje kan klare å stå en dag. Dette problemet har jeg ikke hatt i noen fag i engelsk. Jeg har klart å jobbe jevnt fordi jeg har klart å henge med på det foreleser snakker om, og eksamenskarakterene har vært rundt C og B.
Hadde det ikke vært for Engelskfagene så hadde jeg fortsatt følt meg dum og fullstendig håpløs, at universitetet ikke var et sted for meg og at jeg kanskje burde vurdere kassajobb eller å bli hjemmeværende husmor. Husarbeid klarer jeg jo fint, men informatikk-greier klarer jeg åpenbart ikke. Det er selvfølgelig flere som har tilbudt seg å hjelpe meg, men det er vanskelig å be om hjelp når det føles som at jeg må be dem om å lære meg selv de mest grunnlegende begreper, og det er vondt å føle at jeg er på nivå med en førsteårsstudent etter fire år på universitetet med slike fag.
Og så kommer folk og mener at jeg burde være ferdig og at jeg bare burde søke jobb innenfor det jeg har utdannet meg for allerede. Jeg føler meg totalt udugelig innen informatikk og jeg har helt mistet interessen for alt som heter programmering og it. Jeg kan ikke tenke meg å halvhjertet søke på en jobb som sikkert har titalls søkere som er mer interessert og har bedre grunnlag enn hva jeg har. Hvis jeg skulle møtt opp på intervju og fått spørsmål om hvorfor jeg søker på den spesifikke jobben så er jo svaret at det er fordi jeg må ha en jobb, ikke fordi jeg er liker bedriften eller arbeidet de gjør.
Nå som jeg har valgt å skifte utdanningen min mer over på engelsk så må jeg også se ann hvilke jobber som jeg kan sikte meg inn på. Læreryrket virker som det mest logiske valget, og jeg tror det kan fungere. Jeg har mer eller mindre en bachelorgrad i engelsk nå når jeg blir ferdig med vårens eksamener, så da mangler jeg visstnok to og et halvt år før jeg kan bli ferdigutdannet lektor. Så jeg tror jeg skal satse på det.. jeg tror jeg bare må gå for det jeg føler jeg mestrer og interesserer meg for, i stedet for å prøve å late som at jeg er informatiker, for det er jeg åpenbart ikke. Jeg har utviklet et slags hat for fagene som får meg til å føle meg så dum og utilstrekkelig, fag som andre ikke kan forstå at jeg stryker i, men som jeg ikke kan forstå hvordan jeg skal bestå.
Så jeg må vel bare tåle å bli mast på av folk som mener jeg er treg, ting må vel bare ta den tiden den tar, med mindre jeg vil sitte igjen med bachelorgrad i et fag jeg ikke har interesse av, og en bachelorgrad i et fag jeg liker, men som det ikke finnes jobber for, med mindre man har lærerutdanning.. Men frustrerende er det likevel.
onsdag 9. mai 2012
Alene hjemme
K.R. er på businesstrip igjen, og for en gangs skyld er jeg ikke med. Det passet dårlig med tanke på at jeg har hjemmeeksamen nå, jeg har dårlig råd og foreløpig ingen fast inntekt for sommeren, og helt ærlig så er det ikke så gøy å sitte og se på guttene spille en uke.
Jeg spiller jo spillet selv, men guttene spiller nå for å teste forskjellige kort og decks mot hverandre, og da trenger de mer erfarne spillere enn hva jeg er. Noe som er helt forståelig. De drar jo på denne turen for å gjøre det best mulig, ikke for å bare spille Magic.
For en gangs skyld så takler jeg helt fint at han skal være borte en uke. Jeg var ikke nervøs eller engstelig før han dro, og jeg er også helt rolig nå som han er borte. Jeg er fullstendig klar over at jeg antageligvis får ha minimalt med kontakt med ham, men det er ok. Etter å ha vært med på tre magic-turer så vet jeg hvor slitsomt det er og hvor opptatt man er. Men det føles uansett godt å ikke være stresset over det.
Selvfølgelig savner jeg gutten. Jeg savner ham hele tiden. Aller verst er det når jeg legger meg eller skal stå opp. Det er vanskelig å få sove, så jeg setter på en lydbok som får meg til å fokusere på andre ting frem til jeg sovner. Jeg merker også at jeg er veldig lite motivert til å jobbe med hjemmeeksamen, men det kan ha flere grunner.
I det store og det hele så er jeg kjempefornøyd med at jeg har gjort så store forbedringer. Jeg har kommet langt og jeg er stolt av meg selv. Det med å sovne og generelt være alene i leiligheten er bare småting i forhold til det jeg kunne slite med før, så det er godt å se at ting sakte, men sikkert går fremover.
.. Så var det bare å få ferdig den teite hjemmeeksamenen da..
Published with Blogger-droid v2.0.4
søndag 1. april 2012
Coming up for air
Nå har jeg straks lest ut Coming up for air av George Orwell, og jeg klarer ikke å la være å undre på om jeg liker boka fordi jeg har likt andre bøker av samme forfatter, fordi jeg har lest at den er morsom eller den faktisk er morsom. Det at foreleser har valgt å sette den på pensumlista gjør jo at jeg allerede tenker at den må være en klassiker, siden vi leser den i faget Litteratur III, men det trenger jo ikke nødvendigvis å være sant.
Uansett så har jeg kommet relativt fort gjennom boka. Det gikk ihvertfall mye kjappere og det føles mer frivillig enn å kjempe seg gjennom To the Lighthouse.
Jeg har kommet frem til at jeg liker George Orwell som forfatter, og at jeg burde lese flere av bøkene hans, og jeg bør ihvertfall lese Animal Farm og 1984 igjen. Om du ikke har lest noe av Orwell så kan jeg anbefale disse tre, selv om jeg som sagt ikke er helt enig med meg selv hva jeg synes om Coming up for air, og hvorfor :p
Den er jo morsom.. Jeg ler jo iblant høyt av den, og den er ganske overraskende, så ja, jo, jeg liker den, men den er så absolutt ikke som bøker jeg vanligvis leser. Jeg leser som regel ikke om bøker hvor det er en halvfeit, halvgammel gubbe som klager over livet sitt og bare drømmer seg tilbake til det bekymringsløse livet han hadde i hjembyen som barn, men det er også derfor jeg liker fag som dette, hvor jeg blir satt til å lese nettopp de bøkene jeg aldri ville plukket opp selv. Interessant er det ihvertfall :)
Published with Blogger-droid v2.0.4
fredag 30. mars 2012
fredag 2. desember 2011
Bildespesial: Leilighet pyntet til jul
Kyllingen prøver seg på interiørblogging igjen. Om jeg liker tente lys? Litt, kanskje?
Klikk på bildene for større versjon
Vi har fått et fint nattbord av K og J, og det satte vi passende nok i gangen. Merk løperen jeg fikk av Tante K i fjor, og den fine kurven vi bruker til å ha nøkler og sånn i.
På stua skiftet jeg i dag til den mest julete løperen min, altså den med lillafarge. Det må sies at jeg bare har to løpere - en lilla og en grønn. Orkiéen fikk jeg av Tante I da hun, mamma, pappa, 2xonkler og Tante K var på besøk tidligere i høst, og den blomstrer fremdeles :)
Adventslysene mine. Merk den veldig fine.. greia de står på. Da jeg ikke hadde noe annet enn middagstallerkener som var store nok måtte man bli litt kreativ.
Dette er absolutt favorittdelen min i hele leiligheten. Synes det hjørnet her er så fint, spesielt når telysene er tent og det er mørkt ute, slik at man kan se Trondheim i kveldsdrakt. Telysholderne, som forøvrig er av samme type som de som stod på bordet i gangen, ble kjøpt på Tapir for 5kr stykket ellerså - ganske fornøyd med det!
Julestjerna har kommet opp i kjøkkenvinduet.
Til sist har bordet i grenselandet kjøkken/stue blitt pyntet med en spisebrikke jeg fikk til jul i forifjor av Tante I (?).
Vi har fått et fint nattbord av K og J, og det satte vi passende nok i gangen. Merk løperen jeg fikk av Tante K i fjor, og den fine kurven vi bruker til å ha nøkler og sånn i.
På stua skiftet jeg i dag til den mest julete løperen min, altså den med lillafarge. Det må sies at jeg bare har to løpere - en lilla og en grønn. Orkiéen fikk jeg av Tante I da hun, mamma, pappa, 2xonkler og Tante K var på besøk tidligere i høst, og den blomstrer fremdeles :)
Adventslysene mine. Merk den veldig fine.. greia de står på. Da jeg ikke hadde noe annet enn middagstallerkener som var store nok måtte man bli litt kreativ.
Dette er absolutt favorittdelen min i hele leiligheten. Synes det hjørnet her er så fint, spesielt når telysene er tent og det er mørkt ute, slik at man kan se Trondheim i kveldsdrakt. Telysholderne, som forøvrig er av samme type som de som stod på bordet i gangen, ble kjøpt på Tapir for 5kr stykket ellerså - ganske fornøyd med det!
Julestjerna har kommet opp i kjøkkenvinduet.
Til sist har bordet i grenselandet kjøkken/stue blitt pyntet med en spisebrikke jeg fikk til jul i forifjor av Tante I (?).
mandag 24. oktober 2011
Ønskelitse for julen 2011
Jada, jeg vet jeg fortsatt ikke har skrevet innleggene om Harnas som jeg har lovt i lang tid nå. Jeg tenker mye på å skrive innleggene, men jeg får bare ikke satt meg ned for å få det gjort..
Men her er nå ihvertfall årets ønskelitse, slik at f.eks mamma har noen idéer :)
Ting jeg IKKE trenger:
Hudkrem
Telysholdere
Kjøkkenredskaper som visper o.l.
Ting jeg ønsker meg:
Fjernadoptering av dyr på Harnas:
Inne på nettsiden til Harnas - http://www.harnas.org/ - kan du trykke på 'Support' og 'Adoption Program', slik at du kommer inn på denne nettsiden. Her står det på engelsk hvordan du kan adoptere et dyr for en gitt periode. Pengene dekker mat, vaksiner, generell medisinsk behandling, inngjerdinger og vedlikehold eller kostnader ved rehabilitering av dyr som har potensiale for å bli sluppet fri igjen.
Jeg er ikke helt sikker på om man må adoptere for et år eller om man kan adoptere for en ønsket periode. Uansett går det ann å gi et engangsbeløp i stedet. All informasjon om hvordan dette fungerer står på nettsiden, ellers går det ann å sende en mail til Annika via adressen du kan få på nettsiden. Namibiske dollar er litt mindre verdt som NOK, så 150 Namibian Dollars tilsvarer litt mindre enn 150 norske kroner.
Men her er nå ihvertfall årets ønskelitse, slik at f.eks mamma har noen idéer :)
Ting jeg IKKE trenger:
Hudkrem
Telysholdere
Kjøkkenredskaper som visper o.l.
Ting jeg ønsker meg:
- Liftgardin til kjøkkenet (av mamma)
- Susanne Sundfør sitt album "Brothel" - klikk for link
- Bernhoft sitt album "Solidarity Breaks" - klikk for link
- Bernhoft sitt album "Ceramik City Chronicles" - klikk for link
- Nemi-kalender, som vanlig :)
- Å få sponse et dyr på Harnas i mitt navn, gjerne med tilhørende sertifikat. Skriver mer om hvordan dette fungerer nederst i innlegget :)
- Penger til ny Afrikatur
- Fine raggsokker, gjerne noen som går langt oppå leggen
- Nye joggesko, til å bruke i aerobicsaler o.l.
- Stekepanne (Tom Jøran og Maren? :))
- Bilder av tanteungen ;)
- Fin bok til å skrive opp mat og/eller strikkeoppskrifter i, evt en slags perm, slik at jeg bare kan sette dem rett inn.
- Sengesett - til to dyner på 2.10, og puter. (Merk at vi bare trenger ett! :P)
- Strykejern
- Appelsinpresse - sånn god, gammeldags-ish. Vil helst ikke ha noen stor, automatisk greie :P
- Rettetang med regulerbar varme, helst ikke alt for smal
- Rødvinsglass
- Brettspillet Alias
- Gavekort hos Studio Eirene
Fjernadoptering av dyr på Harnas:
Inne på nettsiden til Harnas - http://www.harnas.org/ - kan du trykke på 'Support' og 'Adoption Program', slik at du kommer inn på denne nettsiden. Her står det på engelsk hvordan du kan adoptere et dyr for en gitt periode. Pengene dekker mat, vaksiner, generell medisinsk behandling, inngjerdinger og vedlikehold eller kostnader ved rehabilitering av dyr som har potensiale for å bli sluppet fri igjen.
Jeg er ikke helt sikker på om man må adoptere for et år eller om man kan adoptere for en ønsket periode. Uansett går det ann å gi et engangsbeløp i stedet. All informasjon om hvordan dette fungerer står på nettsiden, ellers går det ann å sende en mail til Annika via adressen du kan få på nettsiden. Namibiske dollar er litt mindre verdt som NOK, så 150 Namibian Dollars tilsvarer litt mindre enn 150 norske kroner.
søndag 31. juli 2011
Harnas: utsatt retrospektive innlegg
Nå er jeg vel hjemme fra Harnas, og det er som å ha våknet fra en drøm. Spesielt når man kommer hjem til terrorhandlingene i Oslo og på Utøya føles det som å ha blitt revet ut av en drøm og kastet rett inn i et mareritt. Nå, en uke etter jeg igjen satte føttene på norsk jord, er jeg tilbake i en nokså travel feriehverdag, og jeg har ikke hatt tid til å skrive oppsummerende innlegg om Harnas, slik jeg hadde planer om. Det får komme når jeg er ferdig med kontinuasjonseksamen jeg skal ta 10.august.
Nå har jeg hatt noen herlige dager sammen med familien, og da spesielt Lille. På torsdag blir det en snartur opp til Trondheim, og så er det ned igjen for å være med i bryllup på lørdag, før jeg drar opp igjen på mandag for å lese til eksamen, og så begynner vel det nye skoleåret ikke lenge etterpå. Det skal bli deilig å komme opp til mitt andre hjem, til samboeren, komiteen, nye fag og den fine leiligheten vår. Jeg gleder meg til å komme inn i skikkelige rutiner igjen (ok, kanskje ikke skikkelige rutiner, men noe rutinelignende) og det skal bli godt å se nye og gamle venner igjen :)
Nå har jeg hatt noen herlige dager sammen med familien, og da spesielt Lille. På torsdag blir det en snartur opp til Trondheim, og så er det ned igjen for å være med i bryllup på lørdag, før jeg drar opp igjen på mandag for å lese til eksamen, og så begynner vel det nye skoleåret ikke lenge etterpå. Det skal bli deilig å komme opp til mitt andre hjem, til samboeren, komiteen, nye fag og den fine leiligheten vår. Jeg gleder meg til å komme inn i skikkelige rutiner igjen (ok, kanskje ikke skikkelige rutiner, men noe rutinelignende) og det skal bli godt å se nye og gamle venner igjen :)
søndag 3. juli 2011
Allerede i gang med andre uken her på Harnas
Jeg kan nesten ikke fatte at vi allerede er godt i gang med uke nummer to her nede. Tiden har gått veldig fort, og det ser ut til at det kommer til å gå like fort fremover.
Jeg har ikke så mye tid eller ork til å skrive innlegg i bloggen, så det får heller bli når jeg kommer tilbake, men jeg tenkte at jeg i det minste skulle skrive et kjapt innlegg igjen.
Status så langt er at jeg har fått mitt første bitt, og det måtte selvfølgelig bli Hakuna, vår djevelske surikat. Siden jeg ble bitt har enda to blitt bitt, og vi fortventer at det skal bli flere nå som det har kommet flere "noobies". Det er litt rart å allerede være "oldie" og skulle være den som instruerer alle de nye. Vi skal liksom kunne alt nå, og selv om jeg føler at jeg har kontroll på det meste så er det fortsatt mye jeg er usikker på - men jeg vet ihvertfall stort sett hvem jeg kan spørre.
I natt skal jeg sove ute med de fire gepardene. I går hadde de visst ikke kommet bort til de som sov ute, så vi får se hvordan det blir i natt. Jeg har sittet utenfor eller vært innom innhegningen deres nesten daglig, og i dag har jeg vel tilbrakt gode deler av to timer inne i buret deres, så jeg håper de er såpass vant med lukten og stemmen min nå at de føler at det er trygt å sove sammen med meg.
Det må forresten nevnes at jeg aldri har sett en blåere himmel enn den vi har her i Namibia, ei heller har jeg sett vakrere stjernehimmel. Den er helt fantastisk, og man kan se alle stjernene helt klart fordi det ikke er noen skyer eller lysforurensning her. Man kan også se opptil flere stjerneskudd daglig!
I dag har vi hatt fridag, så da har jeg som sagt tilbrakt mye tid hos gepardene. Den ene kom faktisk så fort jeg ropte, noe som tyder bra til i kveld. De andre orket ikke stå opp før Riki, hun som er gepard- og foodprep-ansvarlig, ropte på dem. Det er så absurd at det å klappe og kose med en gepard er helt normalt her. De maler så voldsomt at hele brystkassen og halsen vibrerer helt tydelig, og det er tydelig at de koser seg veldig. Dersom de ikke liker at vi klapper dem sier de tydelig ifra ved at de 1) slutter å male, 2) veiver med halen, 3) går unna eller 4) veiver til deg med en labb. De fire vi kan gå inn til vil, i følge Riki, aldri angripe mennesker, men de sier tydelig i fra når nok er nok, noe som er veldig godt å vite.
Nå må jeg løpe tilbake til farmen, for vi skal nemlig spille paintball med spretterter ute i bushen. Tror det kan bli ganske interessant^^
Jeg har ikke så mye tid eller ork til å skrive innlegg i bloggen, så det får heller bli når jeg kommer tilbake, men jeg tenkte at jeg i det minste skulle skrive et kjapt innlegg igjen.
Status så langt er at jeg har fått mitt første bitt, og det måtte selvfølgelig bli Hakuna, vår djevelske surikat. Siden jeg ble bitt har enda to blitt bitt, og vi fortventer at det skal bli flere nå som det har kommet flere "noobies". Det er litt rart å allerede være "oldie" og skulle være den som instruerer alle de nye. Vi skal liksom kunne alt nå, og selv om jeg føler at jeg har kontroll på det meste så er det fortsatt mye jeg er usikker på - men jeg vet ihvertfall stort sett hvem jeg kan spørre.
I natt skal jeg sove ute med de fire gepardene. I går hadde de visst ikke kommet bort til de som sov ute, så vi får se hvordan det blir i natt. Jeg har sittet utenfor eller vært innom innhegningen deres nesten daglig, og i dag har jeg vel tilbrakt gode deler av to timer inne i buret deres, så jeg håper de er såpass vant med lukten og stemmen min nå at de føler at det er trygt å sove sammen med meg.
Det må forresten nevnes at jeg aldri har sett en blåere himmel enn den vi har her i Namibia, ei heller har jeg sett vakrere stjernehimmel. Den er helt fantastisk, og man kan se alle stjernene helt klart fordi det ikke er noen skyer eller lysforurensning her. Man kan også se opptil flere stjerneskudd daglig!
I dag har vi hatt fridag, så da har jeg som sagt tilbrakt mye tid hos gepardene. Den ene kom faktisk så fort jeg ropte, noe som tyder bra til i kveld. De andre orket ikke stå opp før Riki, hun som er gepard- og foodprep-ansvarlig, ropte på dem. Det er så absurd at det å klappe og kose med en gepard er helt normalt her. De maler så voldsomt at hele brystkassen og halsen vibrerer helt tydelig, og det er tydelig at de koser seg veldig. Dersom de ikke liker at vi klapper dem sier de tydelig ifra ved at de 1) slutter å male, 2) veiver med halen, 3) går unna eller 4) veiver til deg med en labb. De fire vi kan gå inn til vil, i følge Riki, aldri angripe mennesker, men de sier tydelig i fra når nok er nok, noe som er veldig godt å vite.
Nå må jeg løpe tilbake til farmen, for vi skal nemlig spille paintball med spretterter ute i bushen. Tror det kan bli ganske interessant^^
mandag 27. juni 2011
Kjapt innlegg fra Harnas
Her kommer et veldig kjapt innlegg fra Harnas mens strømmen fortsatt er oppe og går.
Jeg har det veldig, veldig bra. Folkene her er utrolig hyggelige, alle er veldig positive, noe som bidrar til å gjøre opplevelsen enda mer positiv.
Maten er veldig god, så jeg tror ikke det er noe fare for at jeg går ned i vekt mens jeg er her ;)
Så langt har jeg sett en del forskjellige typer bukker (antiloper, gnuer osv), men det er mange jeg ikke kan navnet på ennå, og de jeg kan navnet på er det ikke alltid jeg kan det norske navnet på. Jeg har også sett giraffer, vortesvin, villhester i det fri, for ikke å snakke om alle de forskjellige dyrene de har inne på Harnas. Det er en ganske pussig samling som inneholder mange typer fugler, deriblant påfugler, kalkuner, ørner og høner, samt mange søte og kosete esler, geiter og sauer. Det er også et uvisst antall katter og hunder, i tillegg til mus, rotter, meercats, mongoose, løver, geparder, leoparder, caracaler, afrikanske villhunder, en brun hyene, krokodiller og forskjellige typer aper. Det er helt utrolig å være her, omgitt av alle disse dyrene og så mange hyggelige mennesker som er like glad i dyr som meg, om ikke mer :)
I dag fikk vi endelig lov til å gå inn i innhegningene til dyrene, med noen forholdsregler. Først dro jeg ut på en to timers ridetur på en tre år gammel og veldig søt hest (og du kan tro jeg er øm i baken nå!), riktignok etter å ha hjulpet til på foodprep først. Så fikk jeg og en liten gjeng frivillige være med på "outside feeding", som vil si at vi fôrer dyrene som er delvis sluppet "fri" i egne innhegninger. Jeg må innrømme at det var litt morsomt å bære rundt på en bøtte med et halvt eselhode oppi..
I pausen min benyttet jeg sjansen til å besøke Goethers, verdens eldste gepard, Audrey, en blind vervet-ape, gepardene og caracalbabyene (hvis du ikke vet hva slags dyr dette er - google it!). Etterhvert kan det hende jeg tør å gå inn til vervet-apene og bavianbabyene, men jeg ville ikke presse grensene mine for langt i dag. Det var uansett helt utrolig å høre en gepard male, for ikke å snakke om hvor sykt det var å se dem på nært hold. De er så digre, men likevel er de så like huskatter, ettersom de kommer bort til deg for kos og maler og mjauer. På søndag skal jeg sove ute med dem, så da er det bare å krysse fingre for at de har lyst til å sove sammen med oss.
Vi legger oss veldig tidliger her - kl 22 anses som sent på kvelden, og da er som regel alle veldig slitne og trøtte. Vi står opp til frokost klokka 0630, og jobber to tretimers-skift, så det er kanskje ikke så rart. Foreløpig har jeg ikke gjort så mye tungt arbeid, og matpreparering var overraskende greit. Det var ikke så blodig som jeg hadde trodd, og det er faktisk litt morsomt å hamre løs på en frossen kylling for å knuse alle knoklene slik at caracalene kan spise dem.
Håper på å få skrevet mer senere, men er som sagt veldig opptatt hele dagen, og sliten om kvelden (da det forøvrig også er mørkt og iskaldt innen klokka 19). Men jeg har det ihvertfall veldig bra her nede og koser meg veldig. Det er litt deprimerende å tenke på at en halv uke har gått så ufattelig fort. I morgen er det tirsdag, på torsdag drar mange av folkene jeg har blitt kjent med, og på fredag kommer det 18 nye, og da er det bare tre uker igjen av oppholdet mitt her. Jeg prøver å gjøre det meste ut av det. Jeg har forresten ikke tatt så mange bilder ennå. I dag og i går fikk vi ikke lov til å ta med kamera fordi vi skulle fokusere på å lære matprepareringen skikkelig, ettersom vi må klare å gjøre det alene innen torsdag.
Håper alle kjente i Norge har det bra - vi snakkes snart :)
Jeg har det veldig, veldig bra. Folkene her er utrolig hyggelige, alle er veldig positive, noe som bidrar til å gjøre opplevelsen enda mer positiv.
Maten er veldig god, så jeg tror ikke det er noe fare for at jeg går ned i vekt mens jeg er her ;)
Så langt har jeg sett en del forskjellige typer bukker (antiloper, gnuer osv), men det er mange jeg ikke kan navnet på ennå, og de jeg kan navnet på er det ikke alltid jeg kan det norske navnet på. Jeg har også sett giraffer, vortesvin, villhester i det fri, for ikke å snakke om alle de forskjellige dyrene de har inne på Harnas. Det er en ganske pussig samling som inneholder mange typer fugler, deriblant påfugler, kalkuner, ørner og høner, samt mange søte og kosete esler, geiter og sauer. Det er også et uvisst antall katter og hunder, i tillegg til mus, rotter, meercats, mongoose, løver, geparder, leoparder, caracaler, afrikanske villhunder, en brun hyene, krokodiller og forskjellige typer aper. Det er helt utrolig å være her, omgitt av alle disse dyrene og så mange hyggelige mennesker som er like glad i dyr som meg, om ikke mer :)
I dag fikk vi endelig lov til å gå inn i innhegningene til dyrene, med noen forholdsregler. Først dro jeg ut på en to timers ridetur på en tre år gammel og veldig søt hest (og du kan tro jeg er øm i baken nå!), riktignok etter å ha hjulpet til på foodprep først. Så fikk jeg og en liten gjeng frivillige være med på "outside feeding", som vil si at vi fôrer dyrene som er delvis sluppet "fri" i egne innhegninger. Jeg må innrømme at det var litt morsomt å bære rundt på en bøtte med et halvt eselhode oppi..
I pausen min benyttet jeg sjansen til å besøke Goethers, verdens eldste gepard, Audrey, en blind vervet-ape, gepardene og caracalbabyene (hvis du ikke vet hva slags dyr dette er - google it!). Etterhvert kan det hende jeg tør å gå inn til vervet-apene og bavianbabyene, men jeg ville ikke presse grensene mine for langt i dag. Det var uansett helt utrolig å høre en gepard male, for ikke å snakke om hvor sykt det var å se dem på nært hold. De er så digre, men likevel er de så like huskatter, ettersom de kommer bort til deg for kos og maler og mjauer. På søndag skal jeg sove ute med dem, så da er det bare å krysse fingre for at de har lyst til å sove sammen med oss.
Vi legger oss veldig tidliger her - kl 22 anses som sent på kvelden, og da er som regel alle veldig slitne og trøtte. Vi står opp til frokost klokka 0630, og jobber to tretimers-skift, så det er kanskje ikke så rart. Foreløpig har jeg ikke gjort så mye tungt arbeid, og matpreparering var overraskende greit. Det var ikke så blodig som jeg hadde trodd, og det er faktisk litt morsomt å hamre løs på en frossen kylling for å knuse alle knoklene slik at caracalene kan spise dem.
Håper på å få skrevet mer senere, men er som sagt veldig opptatt hele dagen, og sliten om kvelden (da det forøvrig også er mørkt og iskaldt innen klokka 19). Men jeg har det ihvertfall veldig bra her nede og koser meg veldig. Det er litt deprimerende å tenke på at en halv uke har gått så ufattelig fort. I morgen er det tirsdag, på torsdag drar mange av folkene jeg har blitt kjent med, og på fredag kommer det 18 nye, og da er det bare tre uker igjen av oppholdet mitt her. Jeg prøver å gjøre det meste ut av det. Jeg har forresten ikke tatt så mange bilder ennå. I dag og i går fikk vi ikke lov til å ta med kamera fordi vi skulle fokusere på å lære matprepareringen skikkelig, ettersom vi må klare å gjøre det alene innen torsdag.
Håper alle kjente i Norge har det bra - vi snakkes snart :)
tirsdag 21. juni 2011
Tusen takk!
Tusen takk for all hjelp frem mot turen min til Harnas Wildlife Foundation i Namibia!
Spesielt takk til mamma og pappa!
Uten dere hadde jeg sittet med en overfull og kaotisk koffert. Pappa klarte å trylle alle tingene mine ned i kofferten, som nå veier omtrent 22,8kg. Mamma har hjulpet med å finne kremer, velge ut fornuftige klær og bidratt mye økonomisk når jeg har handlet utstyr.
Mamma og Tante lagde også en ekstra veske til meg med bandasjer, kompress, sårrens og alt som kan være nyttig når man skal jobbe med dyr med skarpe klør og spisse tenner. Og ja, Tante, jeg skal passe meg for råtne tømmerstokker hvor slangene liker å oppholde seg, og jeg skal ikke snu ryggen til apeburene slik at de får nappet tak i meg ;)
Største storebror har lånt meg tursekk, dagsekk, linse, belte og sovepose. Nå viste det seg imidlertid at jeg ikke trenger tursekken, og soveposen ble valgt bort, men jeg setter stor pris på lån av belte, linse og dagsekk :) I tillegg har jeg fått en del utstyr som lommelykt, lommekniv og vakuumposer av han og hans familie, i tillegg til en del penger, noe som alltid kommer godt med! Denne turen har ikke akkurat vært billig.
Ikke-største storebror har lånt meg den soveposen jeg valgte å ta med nedover, etter flere netters testing av begge soveposene, og stiller med soveplass i natt og bilskyss i morgen - noe jeg setter veldig stor pris på. Han skal også ha en stor takk for økonomisk hjelp i form av øremerkede julegaver og bursdagsgaver :)
Lillesøster må få en takk for lånet av hodelykt og klær. Det kommer veldig godt med :) Og tusen takk for den koselige lappen du la igjen før du dro til Mallorca - Glad i deg også <3
En takk rettes også til M som ga meg en haug med klær jeg kunne bruke der nede. Klærne skulle egentlig leveres til Fretex, men jeg fikk ta for meg av disse før de ble sendt bort :)
Venninna til mamma må også få en takk for bidrag i form av klær. Jeg kunne også fått et minnekort til kameraet, men det passet dessverre ikke.
Sist men ikke minst må T få en stor takk for gode råd om hva jeg bør og ikke bør pakke. Uten deg hadde jeg vaklet forvirret rundt på flyplassen med en 23kg tung ryggsekk!
Tusen hjertelig takk til alle øvrige familiemedlemmer som har bidratt økonomisk i form av julegaver og bursdagsgaver. Alle monner drar, og som sagt har dette ikke vært noen billig tur, så det har vært gull verdt for en "fattig student" å få litt økonomisk hjelp underveis!
Spesielt takk til mamma og pappa!
Uten dere hadde jeg sittet med en overfull og kaotisk koffert. Pappa klarte å trylle alle tingene mine ned i kofferten, som nå veier omtrent 22,8kg. Mamma har hjulpet med å finne kremer, velge ut fornuftige klær og bidratt mye økonomisk når jeg har handlet utstyr.
Mamma og Tante lagde også en ekstra veske til meg med bandasjer, kompress, sårrens og alt som kan være nyttig når man skal jobbe med dyr med skarpe klør og spisse tenner. Og ja, Tante, jeg skal passe meg for råtne tømmerstokker hvor slangene liker å oppholde seg, og jeg skal ikke snu ryggen til apeburene slik at de får nappet tak i meg ;)
Største storebror har lånt meg tursekk, dagsekk, linse, belte og sovepose. Nå viste det seg imidlertid at jeg ikke trenger tursekken, og soveposen ble valgt bort, men jeg setter stor pris på lån av belte, linse og dagsekk :) I tillegg har jeg fått en del utstyr som lommelykt, lommekniv og vakuumposer av han og hans familie, i tillegg til en del penger, noe som alltid kommer godt med! Denne turen har ikke akkurat vært billig.
Ikke-største storebror har lånt meg den soveposen jeg valgte å ta med nedover, etter flere netters testing av begge soveposene, og stiller med soveplass i natt og bilskyss i morgen - noe jeg setter veldig stor pris på. Han skal også ha en stor takk for økonomisk hjelp i form av øremerkede julegaver og bursdagsgaver :)
Lillesøster må få en takk for lånet av hodelykt og klær. Det kommer veldig godt med :) Og tusen takk for den koselige lappen du la igjen før du dro til Mallorca - Glad i deg også <3
En takk rettes også til M som ga meg en haug med klær jeg kunne bruke der nede. Klærne skulle egentlig leveres til Fretex, men jeg fikk ta for meg av disse før de ble sendt bort :)
Venninna til mamma må også få en takk for bidrag i form av klær. Jeg kunne også fått et minnekort til kameraet, men det passet dessverre ikke.
Sist men ikke minst må T få en stor takk for gode råd om hva jeg bør og ikke bør pakke. Uten deg hadde jeg vaklet forvirret rundt på flyplassen med en 23kg tung ryggsekk!
Tusen hjertelig takk til alle øvrige familiemedlemmer som har bidratt økonomisk i form av julegaver og bursdagsgaver. Alle monner drar, og som sagt har dette ikke vært noen billig tur, så det har vært gull verdt for en "fattig student" å få litt økonomisk hjelp underveis!
Abonner på:
Innlegg (Atom)