Marte Wulff og meg

Jeg er sær, veldig sær, når det kommer til visse ting...

For eksempel lukt:
Jeg kobler ofte ting med lukter.
Kaffe og røyk-lukt minner meg om barndommen min, en eller annen herredeo/aftershave har blitt min "Wolverine"-lukt, kjæresten min har selvfølgelig sin "egen" lukt, og visse steder og hendelser har sin egen lukt. Jeg trenger bare å kjenne lukten et øyeblikk før minnene flommer på - både på godt og vondt. Jeg har jo selvfølgelig lukter som er knyttet til vonde minner, og det tar ikke lang tid før jeg kan bli rent deppa av å tenke på det, kun av å ha kjent hintet av en lukt. Man kan vel trygt si at jeg har litt for god hukommelse når det kommer til visse ting.

Og så har vi lyder / musikk:
Jeg knytter ikke minner like lett, eller sterkt, til musikk som jeg gjør til lukt, men jeg bruker veldig ofte musikk til å reflektere og sette ord på hvordan jeg har det.
Særlig i året som har vært har jeg gjort det mye.
Det har vært et tungt år, og det var absolutt en utfordring å komme seg gjennom det. (Noen vet hva jeg snakker om, men jeg har ikke tenkt til å forklare noe nærmere).

Allerede tidlig på året ser jeg at jeg har skrevet et lite utdrag av en sang i "almanakken" min:

Let it go, let i roll right off your shoulders
don't you know? The hardest part is over

(Der tok man visst grundig feil, for det var langt fra over..)

For ikke å snakke om Flyleaf sin sang Sick:

I'm so sick,
Infected with where I live
Let me live without this
Empty bliss,
Selfishness
I'm so sick
I'm so sick

Men det var spesielt da jeg fikk albumene til Marte Wulff i bursdagsgave at jeg følte at noen allerede hadde satt ord på hvordan jeg hadde det.

Run

It doesn't mean anything
it's not ever gonna matter
you hear it all the time
but it sinks in only when it is too late

It's gonna bother you some day
'cause you really should know better than to
keep turning your head
'cause it's never gonna change what you can see

You walk, you run
you dance, you have fun
you follow dreams,
or you forget to laugh
and you give up
or you go on
_______________
Song to save you

When all that is wonderfull
oh, don't you forget
it's all this or none of it
don't make your decision yet

______________
Safety pins

Lids on things
work like the safety pins
one of my specialties is
keeping in together and locked up real good

Men Marte Wulff har flere geniale sanger som jeg føler at virkelig setter ord på tanker og følelser jeg har eller har hatt, f.eks når jeg er kjip mot kjæresten min:

Over again

Not again
I don't mean to be like this
Over again
I don't wanna act this way

It's no different
It's no better
But it will pass by
It's no different
And no worse
But it will pass by
Not now

How I hate to feel this way
Over again
Every time I make you pay

Og så har hun en sang som jeg synes beskriver "kvinnelist" på en ganske artig måte. For de som ikke har hørt sangen så har Marte en sytende måte å synge på, som om hun er ei jente som har slått seg litt vrang for kjæresten

Use your head

Take me out
Make me feel better
Help me out so I can do better
Give a damn and make me feel better

Bring something
Baby, surprise me
I'd come if you'd only ask me
Use your head now
Maybe you have to

These fights bite me in the neck
You're right, I'll ask for anything I get from you

Sick, I'm sick
You've got to get off me
Please come back
Baby, don't you want me?
Use your head now,
Maybe you have to

Noen gutter som kjenner seg igjen i krevende og til tider uforståelige jenter?
Noen jenter som kjenner seg igjen i tankegangen her?
Nå tenker jeg spesielt på siste vers, hvor hun støter vekk gutten for så å bli redd for at han holder på å forlate henne.
Jeg vet at jeg selv har tenkt på den måten, og det er jo egentlig litt tragikomisk, er det ikke?

Må benytte sjansen til å beklage til kjæresten min for at jeg noenganger er svært håpløs.

Så tenkte jeg at jeg skulle nevne hvorfor jeg har valgt å ha svart som bakgrunnsfarge på bloggen min. Det er rett og slett fordi det er mer behagelig å lese når det er sånn. Enkelt og greit.

And there you have it; mitt andre innlegg.
Her måtte jeg til og med kode litt selv, da jeg fant det enklere enn å bruke de knappene som er her.
*rantmode off*

I has a blog ^_^

"Blogging? Nei, det er nok bare for folk som absolutt må spy ut om sine meninger om alt og alle, til alt og alle"..
Jaja, man må få lov til å forandre mening.

Uansett, en etterlengtet mulighet til å få skrevet ned ting jeg tenker mye på. Det er ikke så viktig for meg at andre leser det, eller at jeg får tilbakemelding på det, men det er noe med det bloggefenomenet som har begynt å tiltale meg. Noe med det å kunne skrive ned tankene mine, og i stedet for at det blir gjemt et sted på pc'en, eller i en dagbok, så kan andre lese det (om de gidder), og ja.. gjøre hva enn de føler for etterpå, hehe.

Det er jo ikke dermed sagt at det kommer til å bli skrevet regelmessig i bloggen min, nå som den er opprettet, men nå har jeg ihvertfall muligheten. Så slipper jeg å tenke "åh, det skulle jeg gjerne skrevet om... men facebook er kanskje ikke den rette plassen.. ".

Men det skal sies at jeg liker å skrive. Jeg liker å lufte tankene mine. Ofte har jeg prøvd å gjøre det på msn, men jeg føler at det kanskje er lettere å gjøre det her, så kan folk velge selv om de vil lese det eller ikke. Jeg føler jo ikke, som sagt, at det er så kjempeviktig at folk gjør det (men for all del, det må man gjerne gjøre!),  men det er veldig godt å få sette ord på tankene mine.

On a side note: Jeg har tatt meg selv i å faktisk savne stilskriving og diktanalyser. Hvem skulle trodd det?





Og så noe jeg har hatt lyst til å skrive litt om i lang tid; Våren.
Nå begynner våren riktignok å helle mer over til å bli sommer, men men.. 
En ting jeg lærte på Bakketun var å sette pris på småting, og selv om våren ikke akkurat er en liten ting, så er det mange små ting ved våren som jeg har lært meg til å sette stor pris på.
Denne fantastiske eksplosjonen av farger, lukter og lyder kan virkelig lette på et vintermørkt og tungt sinn. Jeg synes det er helt utrolig å se hvordan grønnfargen sprer seg utover skogen, hvor den etterhvert blir flekket av gult, hvitt og blått, og lukten av hestehov om våren er bare helt ubetalelig. Jeg tror hestehov er favorittblomsten min. Så enkel, men fortsatt så nydelig gul og med en lukt som kjennes helt himmelsk etter en hel vinter nærmest uten naturlige lukter. Fantastisk!

Så er det fuglesangen. Å høre blåmeisen er for meg et sikkert vårtegn, og i år fikk jeg gleden av å se og høre tranene som holdt til rundt Fredly. Jeg har aldri bodd så nære traner, og det å få se de flotte fuglene drive kurtise, å få se dem fly majestetisk rundt, og å få høre den berømte "trompeten" var veldig spesielt.
Igjen: Fantastisk!

Nå kommer jeg ikke på om det var noe mer jeg hadde lyst til å få skrevet ned om det. Om det er mer så kan man regne med at det kommer senere.

Om jeg er en sånn person som "absolutt må spy ut om sine meninger om alt og alle, til alt og alle" vil vel tiden vise, men det får nå bare så være. Det måtte vel komme ut i lyset en gang uansett...

Vel, there you have it, mitt første blogginnlegg! Hurra!

Takk til Endre for hjelp med å ordne blogg!
(Prøvde egentlig å legge til en hyperlink til bloggens hans her, men det funka ikke, så her er adressen ihvertfall; www.pistasj.net )