Tenke det, ønske det, ville det med...

men gjøre det?

JA!
Jeg vil!
Jeg vil til Afrika for å jobbe med dyr i fire uker!

En bekjent kom nettopp hjem etter å ha tilbrakt fire uker i Kenya hvor hun fikk jobbe med løveunger for å hjelpe til med å opprettholde bestanden av løver der. Om jeg er misunnelig? Enormt!

Ok, jeg har nok penger nå - jeg kunne dratt allerede på torsdag om jeg vil, men det passer jo litt dårlig med tanke på eksamener og diverse annet. Åh, men jeg vil så gjerne! Hvor mange år har ikke jeg drømt om å dra på safari i Afrika, kanskje til Kenya for å se de gepardene som holder til på en gård der? Og nå ser jeg muligheten til å gjøre en av mine største og dypeste drømmer til virkelighet, og det med noen fantastiske frynsegoder!


Det er firmaet X-plore som kan gjøre dette mulig for meg. De tilbyr en fire-åtte ukers reise til blant annet Kenya og Namibia, og jeg mener personlig at den angitte prisen er en liten pris å betale for en så fantastisk opplevelse som dette.

Jeg tenker ikke å reise i morgen, men dersom de ikke har planer om å legge ned prosjektet det nærmeste året ellerså, så kommer jeg til å dra. Om jeg hadde vært fri til å dra nå så hadde jeg gjort det.
Jeg vil. Jeg skal!



















Muligheten til å oppfylle en av mine største drømmer er så nært at jeg nesten føler jeg kan ta på den - alt for nærme til at jeg kan la den slippe unna.

Men så slår "fornuften" inn. Jeg vil ikke, og bør kanskje ikke, dra alene ned dit, enda jeg er ganske sikker på at jeg ville blitt tatt godt vare på. Men hvem ville blitt med meg dit, bortsett fra kjæresten min? Jeg har selvfølgelig snakket med ham om det, men han har ikke så god råd som meg, og tror heller ikke han kommer til å få nok penger til å kunne bruke det på en sånn reise. Jeg har ikke gitt opp ennå, bare så det er sagt, men jeg vil ikke at dette skal bli enda en sånn "jo, det hadde vært kult å gjøre", og så blir det aldri tenkt noe mer på før det er for sent. Jeg vil at det skal være "JA! Det gjør vi!".




Jeg har allerede begynt å tenke litt på når det kunne passe å dra, hvordan jeg skal spare opp penger, hvilke vaksiner som trengs, og jeg har tatt kontakt med x-plore for å få svar på diverse ting. Åååh, jeg vil så utrolig gjerne få det til!

Ønskelitse

To innlegg på én dag?!

Jeg har lenge hatt planer om å gjøre dette, så da må jeg nesten gjøre det mens jeg har tid og allerede sitter innlogget på bloggen min: Jeg legger herved ut min ønskelitse til jul, og ja, jeg mener å skrive "litse". Jeg kommer antageligvis til å legge til flere ting på listen etterhvert som jeg kommer på mer.

Ting jeg mener at jeg trenger:

• Stativ til å sette gitaren på


• Penger til Afrika-tur! Kjedelig å gi, men absolutt noe jeg trenger :)

Ting jeg gjerne vil ha, men ikke trenger:

• T-skjorter fra: Order of the Stick-shop'en, MegaTokyo shop'en
  , Jinx, ThinkGeek eller andre stilige, nerdete t-skjorter, gjerne WoW-relatert - bare husk at jeg er ei ganske lita jente!
  Jeg bruker str 34 eller S-XS i t-skjorter


• Ny linse til kameraet mitt - dette er dyrt, så jeg forventer ikke å få det, egentlig, men jeg skulle gjerne hatt en linse som er litt bedre enn den jeg har fra før, og broren min vet hva jeg mener.. tror jeg


• Raggsokker


• Enkel hettegenser/jakke - sånn treningsgenser med glidelås foran, nothing fancy, men jeg trenger slike til vanlig bruk, ensfargede


• *mamma kjøpte en flaske Pisang Ambon til meg da hun var på besøk, så det er herved strøket fra listen :)*


• "Dustefjerten og den store vårdagen" - lydbok (helst på cd)


• "God aften, mitt navn er Cox" - lydbok (helst på cd)

For de som ikke føler at de har lyst til å kjøpe noe sånt så tar jeg veldig gjerne i mot:

• Sosiale gaver - kafébesøk o.l. med venner er verdt mer enn man tror


• Gaver som går til veldedige formål, som for eksempel Gaver Som Forandrer Verden

Ting jeg overhodet ikke trenger, og helst ikke vil ha:

• Tøfler - jeg har fått en del


• Smykker

Dette er ikke en liste som er lagt ut med den hensikt at flest mulig skal kjøpe julegave til meg, men den er ment mer som litt hjelp for de i familien og de vennene jeg har avtalt å utveksle julegaver med :)

Revolusjonære ting

I løpet av dette halvåret har jeg oppdaget noen spesielle sider ved meg selv...

Noe av det som har overrasket meg mest er hvor mye mer positivt innstilt jeg er mot andre jenter. Ikke at jeg var fiendtlig før, men nå tar jeg meg selv i å tenke "åh! HUN har jeg lyst til å bli bedre kjent med og møte flere ganger!". Jeg har ennå ikke turt å be med en av de jentene på kafé ellernoe ennå, da jeg føler at det blir litt rart. Jeg tror jeg allerede har fått ei jente til å tro at jeg er lesbisk, og jeg vil jo ikke støte dem fra meg heller. Men det er koseligere å føle at jeg tenker sånn, og at jeg ikke tenker at "hun er sikkert sånn og sånn - hun har ikke jeg lyst til å bli kjent med". På mandag møtte jeg f.eks kjæresten til en kompis av meg, Soli. Hun er den typen jente jeg blir veldig fascinert av og gjerne skulle snakket mer med. Det er bare litt synd at hun bor i Oslo og at jeg er der svært sjeldent.

Det kan godt være at man lettere møter interessante og fascinerende jenter i storbyer når man bor der selv, men jeg har ihvertfall møtt mange av disse i løpet av dette halvåret, så man må jo nesten begynne å lure. Jeg er veldig glad for at jeg har fått muligheten til å bli kjent med dem uansett. Samme hvor fint det er å ha guttevenner så er det utrolig godt å kunne snakke med noen som er litt mer likesinnet også.

Det høres kanskje ut som om jeg holder på å svinge over "på den andre siden" (hva så om jeg gjør det, egentlig?), men det er egentlig ikke det som er saken. Jeg har dårlig erfaring med å bli for god venn med gutter, og det er mindre farer ved å bli gode venner med jenter, til tross for at jenter er mestere i å baksnakke. Jeg tror ikke jeg har vondt av flere jentevenner jeg kan gå på kafé med, og da slipper jeg ihvertfall faren for å ende opp på fest hvor de viser Dirty WorkOut-dvd'er og slike ting jenter ikke er interessert i å se på.

Jeg har også funnet ut at jeg er villig til å håndvaske klær inne på det lille badet mitt for å spare penger, og gjerne miljø. Det koster uforskammet mye å vaske klær her, og siden jeg har mange plagg jeg vil bevare farge og form på, så var det eneste naturlige valget å bokstavelig talt ta saken i egne hender. Og det er overraskende lett og fort gjort! Det tørker selvfølgelig ikke så fort som i maskin, men når det koster 40øre minuttet så kan det godt ta en dag når det er gratis og energibesparende.

Og så, sist men ikke minst! Kiwi med skall! Jaja, greit, de fleste skreller sikkert ikke kiwien ettersom de vanligvis spiser den med skje, men hva med å spise skallet? Ei venninne fra folkehøgskolen fortalte at det hadde hun alltid gjort, så da tenkte jeg ja, hvorfor ikke? Man slipper å ha med kniv og skje for å spise den, og man slipper masse søl, i tillegg til at det faktisk er godt!

Noen ganger...

skulle jeg ønske at jeg var spansk..
eller columbiansk..
eller hvilken som helst nasjonalitet hvor salsa, bachata og merengue er en naturlig del av oppveksten og det sosiale utelivet.

Tenk å bare kunne gå ut på byen, og i stedet for gutter som er så drita at de knapt klarer å stå, for ikke å snakke om danse, så har man gutter som har hoftemoves og dansekunnskaper norske gutter bare kan drømme om. Men så er det vel nettopp det at norske gutter ikke drømmer om sånt - det er vel heller de norske jentene som gjør det.

Sukk

I vår fikk jeg prøve norsk folketango, salsa og svensk bugg. Norsk folketango og salsa viste seg å overgå bugg, men jeg må si at swing også er veldig morsomt. Jeg fikk danse med en norsk folketango-instruktør og da kan man trygt si at gnisten var tent hos meg. Jeg elsket det. Jeg ville danse så lenge knærne og hoftene mine holdt.

Men så har det seg sånn at man bor hele sommeren i en bygd og jobber på en fabrikk, og så har man en kjæreste som er som norske gutter flest - han liker ikke å danse. Han har riktignok vært med på den helgen hvor vi prøvde norsk folketango, salsa og bugg, samt en helg hvor vi lærte litt argentinsk tango, men jeg tror nesten han har fått sin dose nå. Jeg tror instruktørene ble imponert over at en fyr med caps, langt hår og skjegg skulle være så flink, men han var faktisk overraskende flink, fikk masse ros, og jeg digget å kunne danse sånn med kjæresten min (det er jo det så mange jenter drømmer om!), men han lærte seg aldri til å like det.

Jeg dro på salsakurs sammen med broren min ganske tidlig i sommerferien, og selv om det var kurset var veldig basic så var det så gøy å få danse litt igjen. Jeg synes det er kult med gutter som broren min som faktisk har lyst til å lære å danse, og ser verdien i det. Få jenter ville klare å motstå en gutt som faktisk kan å danse, mot for en som først og fremst må være drita for å danse, og så kan han ikke akkurat danse i det hele tatt. Hoftegnikking og snurring på ett sted teller ikke egentlig som dansing i mine øyne, så sant det ikke er et forsøk på bachata, noe det sjeldent er.

Ja, dette er en spark mot norske gutter som ikke tør å rive seg litt løs fra at "dansing er for homser" og at det bare er teit. Det er SÅ mange jenter som mener det totalt motsatte, og så er det dessverre sånn at det er de mennene som lukter strammest og svetter mest som ser ut til å ha tatt hintet om å dra på dansekurs.

Men om gutten/mannen faktisk er flink til å danse så skal det mye til for at jeg velger å ikke danse med ham. Jeg møtte en fyr på en fest som jeg ikke likte i det hele tatt - jeg liker dårlig at folk prøver å prakke hjemmebrent på andre - men da det viste seg at han kunne swing så endte det med at jeg danset masse med ham resten av kvelden. De få guttene som kan å danse, og å føre(!), er så sjeldne at man bare må benytte sjansen når man blir introdusert for en.

Gutter: Få det inn i hodet at det ikke er teit å danse - det er et av de beste sjekketriksene du kan lære deg, og jeg skal love at det trekker damer, og holder på dem. Om en gutt kan å føre ei jente i en vill salsa, eller kanskje til og med en sexy og tett bachata.. ja, da snakker vi virkelig om å ta ei jente med storm!

Her er det noen linker for de som er interessert i å kikke på
Salsa
Bachata

Sa vi ustabil?

Ikke før jeg har lagt ut det forrige innlegget så tikker det inn en melding fra Soli, som takker for meldingen jeg sendte ham i går og håper jeg får en super dag.
Så lite skulle til for at det skulle løsne og jeg skulle begynne å tenke på litt andre ting, på en mer positiv måte.


Etter å ha lest både hans og kjæresten hans, Kira, sin blogg en stund så følte jeg virkelig med dem begge, og da særlig Kira, da jeg leste at hun hadde fått påvist at hun har lavt stoffskifte. Det er en veldig kjip sykdom, og det er ikke noe man unner noen. Så jeg sendte altså noen varme tanker og man kan trygt si at det slo tilbake på meg, på en god måte. Jeg er riktignok glad for at jeg ikke satt i noen datasal, men alene på et arbeidsrom akkurat da. Som sagt så løsnet det, som en bør som bare ble børstet bort fra skuldrene mine, og det var så godt at jeg hadde det vanskelig med å unngå å gråte litt.

Jeg ser likevel frem til mandag, men for en stund ser jeg i alle fall litt mer positivt på ting.

Takk til Soli, med sin upåklagelige timing :)

Forvirret

Hva er det som skjer med meg?
Jeg kan ikke huske å ha vært så ustabil uten å ha hatt noen øyensynlig grunn.
Jeg har det jo egentlig ganske bra, så hvorfor kan jeg ikke bare smile og være fornøyd da? Hvor kommer alle de negative tankene fra?
Nå har jeg til og med hatt en natt uten mareritt, jeg føler meg uthvilt og jeg slapp ex.phil i dag, men likevel så sniker sånne dumme tanker seg inn på meg.

Jeg tror jeg trenger noen å snakke med.. ser frem til timen jeg har fått på SiT på mandag.

Update

Diktet i forrige blogginnlegg var noe jeg ble inspirert til å skrive mens jeg lå og prøvde å sove ved siden av kjæresten min. Hendig nok var dette natten før midtsemesterprøven jeg har vært så nervøs for de siste månedene, og ikke overraskende gikk det ikke så bra.

Eller.. det er akkurat det. Jeg følte at denne gangen hadde jeg jobbet skikkelig i forkant av prøven. Jeg gjorde en god innsats for å komme gjennom alt stoffet, gjøre en del repetisjonsoppgaver og skrive et godt notatark. Jeg fikk til og med sove hos kjæresten min, noe jeg er svært takknemlig for. Jeg hadde neppe fått noe søvn om jeg hadde vært hjemme, alene.

Så satt jeg plutselig der, i forelesningssalen. Jeg hadde jobbet masse med stoffet, spist en god lunsj, børstet bort pussegummi-puss fra pulten (pussegummi er totning for viskelær), funnet frem kalkulator, studentbevis, vannflaske, kaffe, penn, nykvesset blyant, linjal og alt som skulle til. Jeg var klar.

Feil.

Jeg kikker på oppgavearket og ser at det bare er sju oppgaver. Litt blandede følelser. Dette kan jo svinge begge veier. Bare sju oppgaver vil si at de antageligvis er utfordrende, og store, men jeg har to timer på meg, så det bør vel gå greit.

Feil.

Litt over en time senere og jeg kjemper mot tårene. Jeg føler ikke at jeg får til noenting. Jeg skjønner ikke hva oppgavene ber om. Jeg har fått til tre små oppgaver som hver er verdt noen få, lusne poeng, og jeg er ikke engang sikker på om de er riktige.

"15 minutter igjen!"

Hæ?! Det viser seg at prøven bare skal holde på i 90 minutter. Flotte saker. Tårene presser på og pulsen stiger mens hånden min skjelver der den klamrer seg fast til blyanten. Jeg har gjort tre lusne oppgaver! Jeg hiver meg på en oppgave jeg allerede har prøvd meg på to ganger tidligere. Får det ikke til denne gangen heller, og må gi opp. Jeg må føre inn og levere det lille jeg har.

To sider.

"Var det alt?" spør inspektøren.

Det var alt..

Jeg strøk.

Javel, jeg fikk 16 av 50 poeng. Det er bedre enn ingenting, men det tilsvarer bare en F, som er den laveste karakteren man kan få. Greit, noen fikk dårligere enn meg, men dette var mitt sikkerhetsnett.

Nå gruer jeg meg til eksamen.

Beloved Feelings

You breathe against the back of my neck
Warm
Steady

Your arms wrapped around me
Safe
Protected
Wanted
Loved

You stroking my arm
Caressing
Soothing



Sleeping

Irritasjonsmoment

Jeg liker ikke røyk
Jeg liker virkelig ikke røyk
Ikke liker jeg snus heller, men det er ikke det jeg tenkte å skrive om i kveld

I over et år nå har røyking vært en stadig tilbakevendene byll for kjæresten min og meg. Antageligvis like irriterende for ham som det er for meg.

Saken er den at han røyker
Ikke mye, men han røyker
Og åpenbart nok til at det er et irritasjonsmoment

Som jeg har nevnt før så er jeg veldig sær når det kommer til lukt, og jeg elsker lukten av kjæresten min.
Speaking of which så har jeg fått låne en t-skjorte av ham som jeg gleder meg til å sove i når jeg blir ferdig med dette innlegget. Den lukter nemlig av kjæresten min og det er det nærmeste jeg kommer å sove inntil ham, noe som rett og slett er det aller beste i hele verden.

Altså bør det gå ann å forstå at jeg ikke liker det når det lukter røyk av ham.
Røyk er en lukt jeg ikke vil assosiere med kjæresten min.

Ikke liker jeg å se ham med en av de *sensurert* greiene i hånden sin heller.

Det er liksom noe med hele "gi faen"-holdninge han får når han har den røyken jeg virkelig ikke liker. Det er ikke den gutten jeg ble så glad i, men på samme tid er det det.

Hvorfor lar jeg meg irritere over en sånn "liten" ting som at han røyker?
Hvorfor lar jeg meg irritere over en sånn papirlapp med tobakk?

Vel..

Hvorfor er denne papirlappen med tobakk så viktig for ham at han lar det bli et så stort problem for meg?

De siste ukene har dette vært et spesielt stort tema for oss ettersom vi begge begynner å bli slitne av det. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har vært vrang, men jeg vil ikke at det skal være jeg som er "den svake" og sier at "ja, det er helt greit at du lukter dritt resten av kvelden".

Hvorfor er jeg ikke så sterk at jeg setter et ultimatum for ham, spør kanskje du.
Det lurer jeg også på.
Jeg er vel ærlig talt ikke sikker på hva han ville valgt.

Joda, jeg er kjempeglad i kjæresten min, og det vet jeg at han er i meg og, men når vi har den samme krangelen gang på gang så kan man jo begynne å lure. Ihvertfall når man er i kampens hete.

Jeg har alltid sagt at jeg aldri skal bli sammen med noen som røyker. Jeg måtte visst bite i meg de ordene da jeg falt for ham igjen. Jeg er jo glad i ham.

Så
Nå er jeg vel der at jeg er sliten
Jeg er sliten av å konkurrere mot sigaretter
Jeg er drittlei av at jeg blir sett på som den slemme fordi han ikke "får lov" til å røyke på fester jeg også er på

Jeg beklager at jeg ikke liker smaken eller lukten av røyk, men sånn er det

Men nå gidder jeg ikke mer
I går "lot" jeg ham røyke så mye han ville
Oh, the irony
Det er pussig hvordan et påklistret smil kan føles oppriktig etterhvert
og hvordan man får et klapp på skulderen når man bidrar til at kompisen til noen får gjøre noe som alle vet at ikke er bra for kroppen hans.
"Takk for at du er snill og lar kompisen min miste fem minutter av livet sitt - du er en super kjæreste!"

Det heter vel at man må velge sine kamper med omhu, og det her har vel vært en tapt sak lenge før jeg begynte å blande meg inn.

Nå vegrer jeg meg bare for å finne ut hva det neste blir
Nå føler jeg meg svak
Jeg føler meg svak som ga etter, selv om jeg langt i fra ga meg uten kamp
Vi har forsåvidt prøvd å inngå en avtale om at vi har noen røykfrie fester og noen der han får gjøre som han vil. Vi får se hvordan det går.
Jeg har også bedt ham pent om å ikke røyke foran meg, men det har allerede vist seg å være en vanskelig sak.

Virker jeg bitter? Er det en latterlig sak å bli så bitter for? Det er kanskje det, men jeg hater å føle at jeg gir opp, at jeg "taper", og at jeg er svak.
Det ligger mer bak dette hatet mot røyk enn det jeg legger fram her, bare så det er sagt.

Kanskje var det "the lesser of two evils", men det gjenstår å se. Som sagt vegrer jeg meg for å finne ut hva det neste blir.

Når det er sagt så vil jeg gjenta at jeg er veldig, veldig glad i kjæresten min. Ellers hadde jeg ikke holdt ut så lenge. Jeg er ikke sint eller sur på ham nå heller, jeg er bare lei.

Jeg skulle ønske han bare kunne slutte..

And l like when your hand.. is in mine

Så var det oktober og jeg har klart å være på samtlige forelesninger frem til nå, i tillegg til at jeg har levert alle øvinger. Jeg er litt stolt av meg selv. Det er en god start, ihvertfall!

Nå er det bare gode ting som skjer fremover: i helgen er det ny RAMP-forestilling, samt kaffe med Krannapusa på fredag, så kommer brødrene mine neste helg og så skal jeg ta en kaffe med læreren min fra i fjor. Jeg ser frem til det, til tross for midtsemesterprøve midt oppi dette her, hehe. Og så er det det at jeg faktisk endelig kan ta meg tid til å møte litt venninner!


Jeg er veldig, veldig bekymret for å stryke i matte, og jeg er ganske sikker på at dersom jeg klarer å stå så vil det neppe være med noen god karakter. Jeg ser hvor mye jeg sliter med oppgaver allerede nå, og her har jeg kjæresten min til å hjelpe meg.. han kommer jo ikke til å være der hverken på midtsemesterprøven eller eksamen, og da kommer jeg nok til å bli veldig usikker igjen. Jeg har så mange slurvefeil at det er helt flaut. Er jeg virkelig så vimsete?

Det er nesten litt latterlig at selv om jeg bare har fire fag og jobber hardere enn noensinne så sliter jeg fortsatt like mye med å henge med nå som på videregående. Antageligvis er det pga at det er mye større press her, i tillegg til at jeg føler at jeg vil klare dette, og så er det jo tross alt på universitetsnivå. Men fortsatt.. skulle ønske jeg klarte å komme litt i forkant en uke sånn at jeg kunne få litt pusterom.
Hva ville jeg ikke gitt for en høstferie nå!

Jeg snakket med ei venninne om nettopp dette i dag, og det var så godt at hun også følte det samme. Jeg har alltid fått inntrykk av at hun var en som hadde full kontroll og sikkert var i forkant og greier, men hun var vel kanskje mer lik meg enn jeg hadde trodd. Det var så godt å vite at det ikke bare er jeg som tror jeg er håpløs, men at det faktisk er flere som ikke bare kan surfe med.

Jeg kan ihvertfall være sikker på at jeg ikke kommer til å få sove natten før midtsemesterprøva. Kanskje jeg skal spørre kjæresten min veldig pent om jeg får sove hos ham, så er jeg ihvertfall ikke alene. Jeg gruer meg...

Her er den ene Kate Nash-sangen jeg har hørt en del på i det siste. Jeg synes den er så søt...

Kate Nash - I hate seagulls...

Note to self: *Norsklærerstemme* Slutt å avslutte setninger med "..." og husk at utropstegn svekker en setning*/Norsklærerstemme*

Gjett hvem..

...som hadde æren av å ha den avsluttende låten i dagens Grey's-episode...
Joda, det var Kate Nash, det!

Og hvem gjettet at det var det, lenge før hun begynte å synge?
Jo, det var jeg, det!

Sliten nå.. Har båret tidenes tyngste chip-set for poker hjem i dag, og nå må jeg prøve å få skrevet litt mer på Ex.Phil-oppgaven som skal leveres i morgen. Er forsåvidt litt godt at denne dagen er over - den har vært usedvanlig lang - men jeg tror dagene fram til fredag kan bli like lange... Men så er det helg!

Note to self: Det er ikke lurt å lene gitaren på sengen når man sover urolig!

Kaffe, kjeks og vinter

Du vet når kulden biter seg litt fast i kinnene dine og man kjenner den tørre lukten av vinter?

Sånn var det da jeg gikk hjem fra kjæresten min etter nok en mattesession i kveld. Deilig, men litt absurd med tanke på at det fortsatt bare er september.
Men det er Trondheim og global warming, tross alt...

Jeg ønsker gjerne en skikkelig vinter velkommen, men kjenner jeg Trondheim rett så kommer det bare til å bli en lang, kald høst som varer helt til mai. Jaja, jeg har selv valgt å bo her, så jeg får takle at det ikke er like fine vintre her oppe som det er hjemme, hvor det blir masse snø, perfekt spark-føre og passe kaldt. Her kommer det til å være regn, sur vind, slafsete snø og ikke minst holke, om vi er riktig heldige.

On a side note så kjøpte meg en stor boks med Gjendekjeks for 18kr på Rema, og de skal jeg kose meg med når jeg holder på med teite lekser og blir godtesjuk. Foreløpig klarer jeg meg med kaffen min, selv om det kanskje er litt dumt å drikke kaffe når jeg snart skal legge meg, og jeg drikker kanskje nok kaffe som det er allerede..

Men litt må man få unne seg når man endelig har klart å skjønne polynomdivisjon, vel?

Bildet er forresten fra da jeg gikk på folkehøgskole. Dette var utsikten fra mitt dypt savnede og høyt elskede rom. Så nei, det er ikke snø i Trondheim.. ennå.

Don't think, just try and sleep

Jeg har begynt å høre en del på Kate Nash i det siste, og det har faktisk fått meg i gang med gitaren igjen, noe jeg synes er fint. Det er godt å kunne skape musikk, om enn litt stakkato for øyeblikket.

Som jeg har gjort de siste kveldene så satt jeg også denne kvelden og hørte på Kate Nash sine sanger på youtube. Jeg føler at youtube er en måte å gjøre meg kjent med musikken til en musiker på lovlig måte, før jeg eventuelt finner ut at jeg har lyst til å betale for å høre på den. Ridicule me if you wish, I don't care.

I kveld, eller kanskje vi skal si natt, snublet jeg over denne låten, og jeg følte virkelig at den snakket til meg. De som har lest bloggen min i det siste vil forstå hva jeg mener.

Jeg quoter kun den siste delen av sangen Don't you want to share the guilt?

I dont know how more people havent got mental health problems
Thinking is one of those stressful things I've ever come across
And not being able to articulate what I want to say drives me crazy
(...)
I like sitting in the park
And I like walking through it
I like taking my dogs there
And friends, and I like being alone
I like flowers and simplicity
I like compassion and thoughtful gifts
I like being able to shout
But I wish I could be quiet
When I'm quiet people think I'm sad
And usually I am
(...)
Don't you want to share the guilt?
Don't think, just try and sleep

Og så vil jeg gjerne be om unnskyldning dersom jeg vekker noen av naboene mine med gitarspillingen min klokka 3 om natta. Bank i veggen dersom det skulle bli plagsomt.

Kjæresten min

Jeg elsker deg

Jeg elsker deg til tross for og på grunn av alt du er, gjør og står for

Jeg elsker deg til tross for at du røyker, er kverulant og noen ganger sier ting du ikke mener

Jeg elsker deg til tross for at du er litt teit noen ganger

Jeg elsker deg til tross for at du er litt vimsete

Jeg elsker deg fordi du gidder å dra på dansekurs med meg, selv om du egentlig ikke liker det

Jeg elsker deg fordi du orker å diskutere ting med meg i timesvis sånn at jeg slipper å legge meg mens jeg er sint

Jeg elsker deg fordi du kan få meg til å smile selv når jeg egentlig ikke vil

Jeg elsker deg fordi du kan få fram gledestårer hos meg

Jeg elsker deg fordi du får meg til å se hva som er bra og godt ved meg selv

Jeg elsker deg fordi du er så utrolig god, fordi du er der for meg,
og fordi du er deg

Du er fantastisk

Jeg elsker deg

Oktober snart...

Over halvveis gjennom september, og plutselig har man vært student i over en måned. Jeg gleder meg allerede til jul og til jeg kanskje kan slappe litt av i henhold til skolearbeid, selv om jeg sikkert kommer til å bekymre meg over eksamensresulateter, om jeg kjenner meg selv rett.

Anywho.. Etter over en måned her har jeg endelig fått satt meg ned og skrevet et brev til bestemor og kontaktet ei venninne om vi kanskje skulle fått tatt en kaffe snart. Jeg føler fortsatt ikke at jeg er helt i forkant når det kommer til skolearbeid, men jeg føler at jeg er nødt til å komme igang med andre ting enn nettopp det. Jeg må få tid til litt fritid, rett og slett.

Så nå sitter jeg her, klokka 11 på en søndagskveld, og prøver å få gjort litt matte. Du bør ikke bli så overrasket over at jeg ble fristet til å skrive litt i bloggen.

Når det er sagt så må det også nevnes at jeg var på RAMP-forestilling i går, og det var kjempegøy! Etter min mening er det et godt alternativ til fyll (noe kjæresten min mener at ikke finnes..), og jeg skal prøve å komme meg på neste forestilling som skulle være 4.oktober. Jeg gleder meg allerede! Det var koselig å se igjen ene læreren fra første folkehøgskolen, i tillegg til at jeg fikk igjen litt av den gode folkehøgskolefølelsen, noe jeg savner veldig.

Nei, man får vel gjøre et nytt forsøk på å finne horisontale asymptoter og så kanskje legge seg til noenlunde "vettug" tid..

Søvnløs

Jeg tenker for mye

Jeg bekymrer meg for mye

Jeg er bekymret over at jeg tenker så mye

Det bekymrer meg at jeg bekymrer meg så mye



Hva skulle jeg gjort uten alle de jeg har rundt meg som får tankene mine på andre ting, om så bare for en kort stund?

Helg

Jeg er så fornøyd med denne helgen

På fredag leverte jeg to øvinger, møtte noen venninner jeg ikke har sett på alt for lenge, og så fikk jeg sett Wanted - noe jeg vil si er den beste filmen jeg har sett på lenge. Den var mer enn jeg hadde håpet på, og det var absolutt verdt å vente i så mange måneder for å få sett den på kino.

I går fikk jeg gjort nesten en halv øving i informatikk og en del matteoppgaver før jeg handlet, og så var det å hive seg på det første av to vors jeg var bedt på. Etter å ha sosialisert seg med folkene jeg bor sammen med så var det bare å traske noen få hundre meter opp til noen andre venninner jeg nesten ikke har sett det siste halvåret. Kjempekoselig! Fikk også hilse på noen av deres venner, og de var veldig hyggelige.
Jeg liker når lørdager utvikler seg sånn, så føler man at man faktisk har fått ganske mye ut av dagen.

I dag har jeg vasket klær for hånd for aller første gang, og jeg er litt spent på hvordan det gikk ettersom den ene strikkejakka fylte opp hele håndvasken min. Den viste seg å være litt vanskeligere enn forventet å vaske, men jeg tror det gikk bra.

Nå burde jeg vel egentlig lese litt informatikk, men det er så kjedelig, og ikke minst demotiverende når du vet at du må lese 70 sider eller så for å komme a jour... Jaja, man må vel bare sette igang.

Nothing

Imagine if you can
What it is like to have no posessions at all

Nothing

Very few people are able to imagine such a thing,
to have nothing at all

Well let us, you and I, try to imagine
something a hundred times harder
Not just to have nothing at all,
but when there was nothing at all

The very beginning of time
The dawn of history
Page one

Nothing at all

The earth itself without form, and void
Only an emptyness,
formless,
a dark endless waste of water

No living thing, no plant or tree, no bird or animal

Nothing

This is before people
Before anything at all

A void
Sitting silent
Still
And then...

Nothing

Nattlig tankeflukt..

Er hjemme en tur i helgen pga en navnefest for ungen til ei venninne av meg. Det føles litt rart med tanke på at det bare er noen få år siden vi var på videregående, og vel.. jeg følte meg, og føler meg fortsatt ikke, klar til å få barn.

Uansett...

Når det begynner å bli sent på kvelden blir jeg gjerne litt ekstra tankefull. Det er gjerne da de litt mer dystre tankene kommer, og jeg blir lettere påvirket av ting.
I skrivende øyeblikk sitter jeg og ser på Amistad. Jeg har riktignok ikke grått ennå, men jeg har lyst til det. Så forferdelige folk kan være mot hverandre!
Ja, jeg vet at slavehandelen er avskaffet og det som skjedde på La Amistad riktignok ikke skjer lenger, men likevel. At noen kan få seg til å behandle andre mennesker som gjenstander, som noe man kan tjene penger på. Jeg blir kvalm av tanken...

I bloggen sin har Soli skrevet mye om at spesielt vi i Norge undertrykker følelsene våre alt for mye. Det er mye sannhet i det.
Personlig liker jeg at jeg faktisk reagerer på filmer som Amistad. At jeg blir provosert, rørt, og spesielt at det ihvertfall for en stund får meg til å tenke på hvordan ting var for disse slavene.

En annen ting jeg har tenkt litt på den siste tiden er at det er litt kvalmt hvordan man har laget underholdning av virkelige videofilmer av folk som dreper hverandre, denger hverandre til ugjenkjennelige blodpøler og rett og slett er onde.
Jeg så et klipp av en mann som fløy på ei jente på gata, hvorpå hun tok igjen. Det skulle hun betale dyrt for, for hele kompisgjengen til mannen fløy på henne igjen.
At noen kan finne på å slå ei jente sånn er ille nok i seg selv, men jeg synes det verste var at INGEN REAGERTE! INGEN! Hva skjer med verden? Er det noe rart at jeg ikke føler meg trygg ute på byen om kvelden?

Før i tiden sluttet man å sloss når den ene parten lå på bakken. Det gjør man ikke nå lenger. Man hører jo om at det går sport i å banke opp uteliggere..

Verden har blitt et sykt sted, gjennomsyret av mennesker som vil hverandre vondt. Det er riktignok noen lysglimt inniblant, men noen ganger lurer jeg på hvor dette kommer til å ende..

Dagen i dag

I dag er det akkurat ett år siden jeg fikk følgende melding fra kjæresten min:

"Ok. Jeg har bestemt meg. Vi kan prøve :)"


Hvilket betydde intet mindre enn at vi skulle gi forholdet vårt et ny sjanse etter det hadde vært slutt i 6 måneder. Var jeg glad for å få den meldingen? JA!

Så nå er vi her, ett år senere, still going strong. I ettertid har jeg innsett at vi kanskje trengte den "pausen" vår, til tross for et utrolig tøft brudd for min del. Forholdet vårt på den tiden var ikke spesielt bra, og vi kommuniserte nok ikke så godt som jeg trodde. Men det har blitt mye bedre nå. Jeg føler at vi har et mye mer ærlig og sunt forhold nå, så det var nok verdt å gå igjennom så mange vonde måneder for å få det til.

Vi setter mer pris på hverandre nå, og tar ikke hverandre for gitt. Vi klarte oss veldig godt gjennom vanskelighetene fjor vinter ga oss, og kom sterkere ut av det.


Jeg elsker deg, gutten min, og jeg gleder meg til å ta fatt på nye utfordringer sammen med deg.

Skjøre ting..

Noen ganger tenker jeg på hvor heldig jeg har vært som ikke har mistet noen som har stått meg nær. Jeg har riktignok mistet begge mine bestefedre, men da var jeg for ung til å fatte hva som egentlig skjedde.

I sommer døde søsteren til en god venn av broren min. Jeg kjente henne ikke spesielt godt, men broren hennes har alltid vært mye hjemme hos oss. Jeg fikk et lite sjokk, en god påminnelse om hvor skjørt livet var og hvor fort det kan bli tatt fra oss, men det var liksom ikke noe mer jeg kunne gjøre med det. I begravelsen, derimot, gjorde det et mye større inntrykk på meg. Broren hennes snakket om hvordan forholdet dem i mellom hadde vært, hvor glad han var i henne og at han kom til å savne henne. Jeg forstod at de hadde hatt det samme forholdet som jeg har til mine brødre, og da kunne jeg forstå hvor vondt dette var for ham. Selvfølgelig kan jeg ikke vite akkurat hvordan det er ettersom jeg har vært så heldig å aldri miste noen på den måten, men likevel kan jeg forstå noe av sorgen hans.

Når unge folk dør så slår det meg mye sterkere enn når det er eldre. Unge folk, som meg selv. Folk jeg kan identifisere meg med, folk som kunne vært mine venner om tilfeldighetene hadde villet det sånn. Det er skummelt å tenke på. Man får et slag i ansiktet som minner en på at døden rammer tilfeldig og hardt. Livet er skjørt, og man bør sette pris på det og de man har. Likevel er det ikke alltid like lett å tenke sånn når dønningene har roet seg, men en gang i blant tror jeg det er sunt, og ikke minst lurt, å sette seg ned litt og tenke på de man er glad i. Kanskje det er på tide å tilgi noen for en gammel krangel, kanskje man bør tilbringe litt mer tid sammen med en venn man ikke har sett på en stund. Jeg mener at man bør utnytte sånne stunder med innsikt til å faktisk gjøre det.

Personlig er jeg kristen, men jeg vet ikke helt ennå hva jeg tror angående evig liv, eller om hva som skjer når folk dør. Men jeg synes det er litt godt å tenke på at man har noen som passer på og ønsker at vi skal ha det godt.

Jeg fant dette på en nettside:
Gud ønsker å ta bort din sorg. Det står i Bibelen, Salmene 147,3.

Han leger dem som har et knust hjerte,
og forbinder deres verkende sår.

Studenttilværelsen

Jeg dro ned til universitetet en halvtime før forelesning i dag for å lese litt på stoffet vi skulle gå igjennom og så slo det meg:

Nå er jeg skikkelig student!

Se for deg en stor gressplen badet i solskinn. Flere andre studenter ligger spredt utover gresset som ikke har blitt klippet på en stund. Foran meg ligger læreboka mi i informatikk og jeg er omringet av de store, og faktisk litt imponerende, byggene som hører til NTNU.

Dette er sånn jeg alltid har tenkt at det kom til å være, og nå er jeg her. Det er nesten litt uvirkelig, men absolutt noe jeg kan leve med. Nå er det forsåvidt en sjelden godbit å ha så pent vær i Trondheim nå som det nærmer seg høst, så da var det flaks at jeg hadde litt tid til å ligge i gresset.

Siden jeg flyttet hit for to uker siden har fint vær og fritid kommet samtidig kun én gang, og det var i dag. Jeg nøt det!

Lørdag 9.August flyttet jeg oppover, og det har skjedd ting nesten hver eneste dag. Fadderordning, skole, diverse fester og sosiale ting, for ikke å glemme skole!
Jeg har ennå ikke blitt fyllesyk, men sliten har jeg absolutt vært. Men det var definitivt verdt det. Jeg har jo blitt kjent med en haug med folk allerede, og dette er da folk jeg kommer til å være sammen med på skolen og hjemme resten av året, så det er like godt at vi får en god start sammen.

En tanke som har slått meg flere ganger disse ukene er at nå har jeg det faktisk veldig bra. Alt er bra! Jeg trives veldig godt på hybelen min, og jeg elsker å ha eget bad, selv om det er litt lite. Jentene jeg bor med (jeg bor med 3 jenter og 3 gutter) er kjempesøte, og lette å omgås. Guttene kom bare for noen dager siden, så de har jeg ikke fått noe særlig inntrykk av ennå. En av kompisene mine er nærmest sagt naboen min, og vi er også klassekamerater og i samme faddergruppe. De jentene i klassen min som jeg har blitt kjent med virker også kjempekoselige, så jeg tror (fortsatt) dette kommer til å bli et veldig, veldig bra år!

Kjæresten min har vært nesten like opptatt som meg, så vi har ikke fått tilbrakt så mye tid sammen som jeg gjerne vil, men vi har fått hatt bursdags- og "innflytningsfest" hjemme hos meg, og det må jeg jo nesten si meg fornøyd med. Han bor nå bare ti minutters gange fra meg, omtrent, så det er absolutt overkommelig. I verste fall går det buss hele tiden, hehe.

Og på lørdag, da vi hadde "fest", kom endelig de tre ordene jeg har ventet så lenge på å få høre; "Jeg elsker deg"
*Sukk*
Det er utrolig hva de ordene kan gjøre med en.
Man kan trygt si at jeg ble rørt...


Da kommer jeg ikke på noe mer jeg ville skrive om, bortsett fra at jeg ble litt inspirert forleden dag til å ta noen bilder, og her er et av resultatene av det.

Så har jeg fått prøve meg som "emo" også, haha.

Forandringer

Det er ikke bare noe de sier.. tiden flyr virkelig.

Det er allerede over en måned siden jeg skrev det forrige blogginlegget. Jeg kan ikke skjønne at tiden har gått så fort, men så har den stort sett gått med på å jobbe og sove, så det er kanskje ikke så rart at den bare har "forsvunnet".

Siden sist så har jeg, etter mye om og men, skaffet meg hybel. Jeg er veldig fornøyd med det, og jeg gleder meg som en liten unge til å flytte inn. Endelig skal jeg ha et sted som er mitt, og jeg får et eget bad! No more do-kø!
Og ikke minst er det et sted hvor det ikke er innetid eller drikkeforbud. Jeg kan ha vorspiel, overnattingsbesøk, komme hjem når jeg vil, legge meg når jeg vil, spise hva jeg vil, når jeg vil, og besøke kjæresten min når jeg vil, uten å måtte ta buss en halvtime! (That's a first..)
Jeg gleder meg!

Jeg har faktisk allerede begynt å tenke på innflytningsfesten min, enda det er noen uker igjen til jeg skal flytte oppover. Reker og vin - enkelt og usannsynlig godt! Regner med å bare invitere to-tre venner i tillegg til kjæresten. Jeg har tross alt ikke råd til å kjøpe reker til en hel haug med folk, hehe. Tenk, innflytningsfest for MEG, i MIN hybel! Det er litt rart å tenke på.

Jeg skal jo også begynne å studere, og nå er det bare få dager igjen til jeg får vite HVA jeg skal studere. Jeg må si at jeg er fryktelig spent på det, og jeg håper jeg kommer inn på andrevalget mitt, faktisk, men det gjør selvfølgelig ingenting om jeg kommer inn på førstevalget. Det er jo nesten samme fag (Informatikk årsstudium og inf. bachelor), så det er vel hipp som happ.
Jeg har faktisk skikkelig lyst til å begynne å lese på fagene allerede nå, og skulle gjerne gjort det om jeg hadde hatt den minste anelse om hvilke bøker vi skal bruke. Som jeg sa til en venn i dag; "Jeg tror jeg kommer til å være skikkelig ivrig den første måneden.." .. så får vi se hvordan det utvikler seg ettehvert, hehe. Jeg håper at det ikke går som på videregående, hvor jeg etterhvert ga blaffen i alt. Jeg angrer som en hund på at jeg ikke gjorde den lille, ekstra innsatsen som ville gitt meg mye bedre karakterer. Men men.. c'est la vie. Jeg skal ihvertfall prøve å engasjere meg litt mer, og gjøre en litt større innsats på universitetet. Det er jo tross alt universitetet.

Det er så utrolig rart å tenke på at jeg endelig skal begynne å studere. I to år har jeg kunnet skyve det foran meg og bare slappet av med venner og festing. Nå må jeg faktisk jobbe - jeg skal faktisk bli en student. Jeg føler at jeg holder på å ta et av de siste, avgjørende stegene ut i voksenlivet.
Det er noe jeg har tenkt på siden barneskolen, og nå er jeg plutselig her. Om noen uker skal jeg begynne å gå på forelesninger og levere inn "obliger". Jeg har absolutt ikke vendt meg til tanken ennå, men gruer meg ikke.. så mye.

Men foreløpig har jeg andre ting å tenke på..
Snart har jeg jobbet i fire uker sammen med kjæresten min.
Fire uker hvor vi har sovet sammen, spist frokost sammen, kjørt til jobb sammen, spist lunsj sammen.. vi har vært sammen nesten 24/7 i over en måned, og det har gått overraskende bra. Jeg må absolutt si meg fornøyd med det. Jeg hadde forventet flere krangler og mer surving fra min side, men noen positive overraskelser får man da tydeligvis.
Så da vet vi at det går bra, men vi får se hvordan det går når vi begynner å studere og vender tilbake til "det virkelige liv". Ikke det at jeg tror at det kommer til å gå dårlig da, men man må vel bare vente og se, og så ta ting som det kommer. Om det er en ting kjæresten min har lært meg, så er det at det er mye som er håpløst å planlegge.

På mandag reiser vi på ferie. Jeg føler at det kommer til å bli en sånn typisk norsk bilferie; Vi skal kjøre til Ås, Ålesund og til slutt en hytte i Lillehammer-området. Men jeg tror det kommer til å bli veldig, veldig koselig.
Jeg vurderer sterkt å kjøpe meg et speilreflekskamera sånn at jeg kan ta noen skikkelige bilder når vi kjører gjennom Geiranger. Jeg krysser fingrene for at det skal bli fint vær, sånn at bildene viser noe annet enn grønt og grått..
Geiranger er fantastisk fjord, og jeg husker at vannet hadde en nydelig, klar blåfarge da vi kjørte gjennom der for to år siden. Jeg gleder meg, uansett om jeg reiser dit med et sånn kamera eller ikke.

Nok ranting..
Jeg begynner å føle at jeg har begynt å stable meg skikkelig på beina igjen, og det er en god følelse. Jeg stoler meg på meg selv, og at jeg kan klare meg fint på universitetet, og ellers i livet som student. Jeg begynner rett og slett å føle meg sterk igjen. Sterk, og omgitt av venner som vil meg vel.

Jeg tror dette kan bli et veldig bra år...

Marte Wulff og meg

Jeg er sær, veldig sær, når det kommer til visse ting...

For eksempel lukt:
Jeg kobler ofte ting med lukter.
Kaffe og røyk-lukt minner meg om barndommen min, en eller annen herredeo/aftershave har blitt min "Wolverine"-lukt, kjæresten min har selvfølgelig sin "egen" lukt, og visse steder og hendelser har sin egen lukt. Jeg trenger bare å kjenne lukten et øyeblikk før minnene flommer på - både på godt og vondt. Jeg har jo selvfølgelig lukter som er knyttet til vonde minner, og det tar ikke lang tid før jeg kan bli rent deppa av å tenke på det, kun av å ha kjent hintet av en lukt. Man kan vel trygt si at jeg har litt for god hukommelse når det kommer til visse ting.

Og så har vi lyder / musikk:
Jeg knytter ikke minner like lett, eller sterkt, til musikk som jeg gjør til lukt, men jeg bruker veldig ofte musikk til å reflektere og sette ord på hvordan jeg har det.
Særlig i året som har vært har jeg gjort det mye.
Det har vært et tungt år, og det var absolutt en utfordring å komme seg gjennom det. (Noen vet hva jeg snakker om, men jeg har ikke tenkt til å forklare noe nærmere).

Allerede tidlig på året ser jeg at jeg har skrevet et lite utdrag av en sang i "almanakken" min:

Let it go, let i roll right off your shoulders
don't you know? The hardest part is over

(Der tok man visst grundig feil, for det var langt fra over..)

For ikke å snakke om Flyleaf sin sang Sick:

I'm so sick,
Infected with where I live
Let me live without this
Empty bliss,
Selfishness
I'm so sick
I'm so sick

Men det var spesielt da jeg fikk albumene til Marte Wulff i bursdagsgave at jeg følte at noen allerede hadde satt ord på hvordan jeg hadde det.

Run

It doesn't mean anything
it's not ever gonna matter
you hear it all the time
but it sinks in only when it is too late

It's gonna bother you some day
'cause you really should know better than to
keep turning your head
'cause it's never gonna change what you can see

You walk, you run
you dance, you have fun
you follow dreams,
or you forget to laugh
and you give up
or you go on
_______________
Song to save you

When all that is wonderfull
oh, don't you forget
it's all this or none of it
don't make your decision yet

______________
Safety pins

Lids on things
work like the safety pins
one of my specialties is
keeping in together and locked up real good

Men Marte Wulff har flere geniale sanger som jeg føler at virkelig setter ord på tanker og følelser jeg har eller har hatt, f.eks når jeg er kjip mot kjæresten min:

Over again

Not again
I don't mean to be like this
Over again
I don't wanna act this way

It's no different
It's no better
But it will pass by
It's no different
And no worse
But it will pass by
Not now

How I hate to feel this way
Over again
Every time I make you pay

Og så har hun en sang som jeg synes beskriver "kvinnelist" på en ganske artig måte. For de som ikke har hørt sangen så har Marte en sytende måte å synge på, som om hun er ei jente som har slått seg litt vrang for kjæresten

Use your head

Take me out
Make me feel better
Help me out so I can do better
Give a damn and make me feel better

Bring something
Baby, surprise me
I'd come if you'd only ask me
Use your head now
Maybe you have to

These fights bite me in the neck
You're right, I'll ask for anything I get from you

Sick, I'm sick
You've got to get off me
Please come back
Baby, don't you want me?
Use your head now,
Maybe you have to

Noen gutter som kjenner seg igjen i krevende og til tider uforståelige jenter?
Noen jenter som kjenner seg igjen i tankegangen her?
Nå tenker jeg spesielt på siste vers, hvor hun støter vekk gutten for så å bli redd for at han holder på å forlate henne.
Jeg vet at jeg selv har tenkt på den måten, og det er jo egentlig litt tragikomisk, er det ikke?

Må benytte sjansen til å beklage til kjæresten min for at jeg noenganger er svært håpløs.

Så tenkte jeg at jeg skulle nevne hvorfor jeg har valgt å ha svart som bakgrunnsfarge på bloggen min. Det er rett og slett fordi det er mer behagelig å lese når det er sånn. Enkelt og greit.

And there you have it; mitt andre innlegg.
Her måtte jeg til og med kode litt selv, da jeg fant det enklere enn å bruke de knappene som er her.
*rantmode off*

I has a blog ^_^

"Blogging? Nei, det er nok bare for folk som absolutt må spy ut om sine meninger om alt og alle, til alt og alle"..
Jaja, man må få lov til å forandre mening.

Uansett, en etterlengtet mulighet til å få skrevet ned ting jeg tenker mye på. Det er ikke så viktig for meg at andre leser det, eller at jeg får tilbakemelding på det, men det er noe med det bloggefenomenet som har begynt å tiltale meg. Noe med det å kunne skrive ned tankene mine, og i stedet for at det blir gjemt et sted på pc'en, eller i en dagbok, så kan andre lese det (om de gidder), og ja.. gjøre hva enn de føler for etterpå, hehe.

Det er jo ikke dermed sagt at det kommer til å bli skrevet regelmessig i bloggen min, nå som den er opprettet, men nå har jeg ihvertfall muligheten. Så slipper jeg å tenke "åh, det skulle jeg gjerne skrevet om... men facebook er kanskje ikke den rette plassen.. ".

Men det skal sies at jeg liker å skrive. Jeg liker å lufte tankene mine. Ofte har jeg prøvd å gjøre det på msn, men jeg føler at det kanskje er lettere å gjøre det her, så kan folk velge selv om de vil lese det eller ikke. Jeg føler jo ikke, som sagt, at det er så kjempeviktig at folk gjør det (men for all del, det må man gjerne gjøre!),  men det er veldig godt å få sette ord på tankene mine.

On a side note: Jeg har tatt meg selv i å faktisk savne stilskriving og diktanalyser. Hvem skulle trodd det?





Og så noe jeg har hatt lyst til å skrive litt om i lang tid; Våren.
Nå begynner våren riktignok å helle mer over til å bli sommer, men men.. 
En ting jeg lærte på Bakketun var å sette pris på småting, og selv om våren ikke akkurat er en liten ting, så er det mange små ting ved våren som jeg har lært meg til å sette stor pris på.
Denne fantastiske eksplosjonen av farger, lukter og lyder kan virkelig lette på et vintermørkt og tungt sinn. Jeg synes det er helt utrolig å se hvordan grønnfargen sprer seg utover skogen, hvor den etterhvert blir flekket av gult, hvitt og blått, og lukten av hestehov om våren er bare helt ubetalelig. Jeg tror hestehov er favorittblomsten min. Så enkel, men fortsatt så nydelig gul og med en lukt som kjennes helt himmelsk etter en hel vinter nærmest uten naturlige lukter. Fantastisk!

Så er det fuglesangen. Å høre blåmeisen er for meg et sikkert vårtegn, og i år fikk jeg gleden av å se og høre tranene som holdt til rundt Fredly. Jeg har aldri bodd så nære traner, og det å få se de flotte fuglene drive kurtise, å få se dem fly majestetisk rundt, og å få høre den berømte "trompeten" var veldig spesielt.
Igjen: Fantastisk!

Nå kommer jeg ikke på om det var noe mer jeg hadde lyst til å få skrevet ned om det. Om det er mer så kan man regne med at det kommer senere.

Om jeg er en sånn person som "absolutt må spy ut om sine meninger om alt og alle, til alt og alle" vil vel tiden vise, men det får nå bare så være. Det måtte vel komme ut i lyset en gang uansett...

Vel, there you have it, mitt første blogginnlegg! Hurra!

Takk til Endre for hjelp med å ordne blogg!
(Prøvde egentlig å legge til en hyperlink til bloggens hans her, men det funka ikke, så her er adressen ihvertfall; www.pistasj.net )