For meg var allerede 22. Juli en dag med blandede følelser. Jeg hadde reist vekk fra en drømmelignende tilværelse i Namibia, men skulle nå endelig hjem til familie og kjæreste etter en måned med minimal kontakt.
I bilen hjem fra flyplassen viste jeg mamma alle bildene jeg hadde tatt og prøvde å fortelle alt jeg kom på fra måneden som hadde gått. Da vi hadde kommet hjem og jeg hadde begynt å pakke ut de skitne og illeluktende klærne mine ringte broren min meg og spurte om jeg var i Oslo. Han var bekymret ettersom han hadde hørt et enormt stort smell og trodde jeg kunne befinne meg i nærheten. Jeg satt vel mer eller mindre klistret til tvskjermen etter vi hadde lagt på, og plutselig ser jeg at en kompis av meg i AUF oppdaterer facebookstatusen sin til "ikke ring til folk som er ute på Utøya! En desperado skyter villt rundt seg og folk prøver å holde seg skjult for ham". Det måtte være tull. Sånne her ting skjer jo ikke i Norge. At en bombe hadde gått av var en ting, men folk gikk ikke rundt og skjøt uskyldige ungdommer på en øy..
Men det skjedde. Etterhvert som tv-en viste bilder fra Utøya hvor folk prøvde å svømme i sikkerhet og dødstallene begynte å tikke inn ble jeg mer og mer lamslått. Det kunne ikke være så omfattende, og dette skjedde ikke..
Det føltes som å gå fra en drøm til et mareritt, og det føltes som om jeg ble revet tilbake til den brutale virkeligheten etter eventyret i Afrika hvor jeg lærte om "unconditional love".. Det var en veldig skarp kontrast.
I ettertid har jeg lest absolutt alt jeg har kommet over av blogger og avisartikler om saken. Jeg har sugd til meg all informasjon og jeg følger fortsatt bloggene til tre av ofrene. På en måte er det godt å se at det roer seg litt rundt saken, og det er inspirerende å se hvor tapre overlevende og etterlatte er. Vi er på vei tilbake, kanskje sterkere og mer klar over hvor brutal verden er, selv i lille Norge. Vi har alltid trodd at vi alltid ville være trygge fra terroren og at vi var skjermet fra at noe sånt skulle skje. Så naive var vi, og så feil tok vi. Men jeg er stolt av hvor bra vi taklet det :)
