Dagen i dag

I dag er det akkurat ett år siden jeg fikk følgende melding fra kjæresten min:

"Ok. Jeg har bestemt meg. Vi kan prøve :)"


Hvilket betydde intet mindre enn at vi skulle gi forholdet vårt et ny sjanse etter det hadde vært slutt i 6 måneder. Var jeg glad for å få den meldingen? JA!

Så nå er vi her, ett år senere, still going strong. I ettertid har jeg innsett at vi kanskje trengte den "pausen" vår, til tross for et utrolig tøft brudd for min del. Forholdet vårt på den tiden var ikke spesielt bra, og vi kommuniserte nok ikke så godt som jeg trodde. Men det har blitt mye bedre nå. Jeg føler at vi har et mye mer ærlig og sunt forhold nå, så det var nok verdt å gå igjennom så mange vonde måneder for å få det til.

Vi setter mer pris på hverandre nå, og tar ikke hverandre for gitt. Vi klarte oss veldig godt gjennom vanskelighetene fjor vinter ga oss, og kom sterkere ut av det.


Jeg elsker deg, gutten min, og jeg gleder meg til å ta fatt på nye utfordringer sammen med deg.

Skjøre ting..

Noen ganger tenker jeg på hvor heldig jeg har vært som ikke har mistet noen som har stått meg nær. Jeg har riktignok mistet begge mine bestefedre, men da var jeg for ung til å fatte hva som egentlig skjedde.

I sommer døde søsteren til en god venn av broren min. Jeg kjente henne ikke spesielt godt, men broren hennes har alltid vært mye hjemme hos oss. Jeg fikk et lite sjokk, en god påminnelse om hvor skjørt livet var og hvor fort det kan bli tatt fra oss, men det var liksom ikke noe mer jeg kunne gjøre med det. I begravelsen, derimot, gjorde det et mye større inntrykk på meg. Broren hennes snakket om hvordan forholdet dem i mellom hadde vært, hvor glad han var i henne og at han kom til å savne henne. Jeg forstod at de hadde hatt det samme forholdet som jeg har til mine brødre, og da kunne jeg forstå hvor vondt dette var for ham. Selvfølgelig kan jeg ikke vite akkurat hvordan det er ettersom jeg har vært så heldig å aldri miste noen på den måten, men likevel kan jeg forstå noe av sorgen hans.

Når unge folk dør så slår det meg mye sterkere enn når det er eldre. Unge folk, som meg selv. Folk jeg kan identifisere meg med, folk som kunne vært mine venner om tilfeldighetene hadde villet det sånn. Det er skummelt å tenke på. Man får et slag i ansiktet som minner en på at døden rammer tilfeldig og hardt. Livet er skjørt, og man bør sette pris på det og de man har. Likevel er det ikke alltid like lett å tenke sånn når dønningene har roet seg, men en gang i blant tror jeg det er sunt, og ikke minst lurt, å sette seg ned litt og tenke på de man er glad i. Kanskje det er på tide å tilgi noen for en gammel krangel, kanskje man bør tilbringe litt mer tid sammen med en venn man ikke har sett på en stund. Jeg mener at man bør utnytte sånne stunder med innsikt til å faktisk gjøre det.

Personlig er jeg kristen, men jeg vet ikke helt ennå hva jeg tror angående evig liv, eller om hva som skjer når folk dør. Men jeg synes det er litt godt å tenke på at man har noen som passer på og ønsker at vi skal ha det godt.

Jeg fant dette på en nettside:
Gud ønsker å ta bort din sorg. Det står i Bibelen, Salmene 147,3.

Han leger dem som har et knust hjerte,
og forbinder deres verkende sår.

Studenttilværelsen

Jeg dro ned til universitetet en halvtime før forelesning i dag for å lese litt på stoffet vi skulle gå igjennom og så slo det meg:

Nå er jeg skikkelig student!

Se for deg en stor gressplen badet i solskinn. Flere andre studenter ligger spredt utover gresset som ikke har blitt klippet på en stund. Foran meg ligger læreboka mi i informatikk og jeg er omringet av de store, og faktisk litt imponerende, byggene som hører til NTNU.

Dette er sånn jeg alltid har tenkt at det kom til å være, og nå er jeg her. Det er nesten litt uvirkelig, men absolutt noe jeg kan leve med. Nå er det forsåvidt en sjelden godbit å ha så pent vær i Trondheim nå som det nærmer seg høst, så da var det flaks at jeg hadde litt tid til å ligge i gresset.

Siden jeg flyttet hit for to uker siden har fint vær og fritid kommet samtidig kun én gang, og det var i dag. Jeg nøt det!

Lørdag 9.August flyttet jeg oppover, og det har skjedd ting nesten hver eneste dag. Fadderordning, skole, diverse fester og sosiale ting, for ikke å glemme skole!
Jeg har ennå ikke blitt fyllesyk, men sliten har jeg absolutt vært. Men det var definitivt verdt det. Jeg har jo blitt kjent med en haug med folk allerede, og dette er da folk jeg kommer til å være sammen med på skolen og hjemme resten av året, så det er like godt at vi får en god start sammen.

En tanke som har slått meg flere ganger disse ukene er at nå har jeg det faktisk veldig bra. Alt er bra! Jeg trives veldig godt på hybelen min, og jeg elsker å ha eget bad, selv om det er litt lite. Jentene jeg bor med (jeg bor med 3 jenter og 3 gutter) er kjempesøte, og lette å omgås. Guttene kom bare for noen dager siden, så de har jeg ikke fått noe særlig inntrykk av ennå. En av kompisene mine er nærmest sagt naboen min, og vi er også klassekamerater og i samme faddergruppe. De jentene i klassen min som jeg har blitt kjent med virker også kjempekoselige, så jeg tror (fortsatt) dette kommer til å bli et veldig, veldig bra år!

Kjæresten min har vært nesten like opptatt som meg, så vi har ikke fått tilbrakt så mye tid sammen som jeg gjerne vil, men vi har fått hatt bursdags- og "innflytningsfest" hjemme hos meg, og det må jeg jo nesten si meg fornøyd med. Han bor nå bare ti minutters gange fra meg, omtrent, så det er absolutt overkommelig. I verste fall går det buss hele tiden, hehe.

Og på lørdag, da vi hadde "fest", kom endelig de tre ordene jeg har ventet så lenge på å få høre; "Jeg elsker deg"
*Sukk*
Det er utrolig hva de ordene kan gjøre med en.
Man kan trygt si at jeg ble rørt...


Da kommer jeg ikke på noe mer jeg ville skrive om, bortsett fra at jeg ble litt inspirert forleden dag til å ta noen bilder, og her er et av resultatene av det.

Så har jeg fått prøve meg som "emo" også, haha.