Harnas: 1 år siden eventyret startet

I dag er det akkurat 1 år siden jeg la ut på det store eventyret mitt i Afrika. Jeg møtte tre jenter på flyplassen og dro først til London, hvor vi nesten mistet flyet vårt, så gikk turen videre til Sør-Afrika og til slutt landet vi i Namibia. Jeg husker at jeg fulgte med på kartet i flyet for å se når vi fløy over Afrika. Det var en rar tanke "nå er vi på vei.. nå starter det! Nå er vi i Afrika!". Det var ganske sent på kvelden da vi begynte å fly over kontinentet, så jeg tror ikke jeg delte tankene med noen akkurat da, men det var helt spesielt likevel.

Dette ble en tur jeg aldri kommer til å glemme. En måned i den afrikanske bushen, en måned i en liten hytte hvor vi våknet til rundt 0 grader klokka 5, halv 6 om morgenen. Og hvor vi ikke minst la oss før 10 om kvelden, både fordi vi var slitne og fordi det var bekmørkt og iskaldt innen da. En måned med nye opplevelser hver dag, med grenser som ble tøyd og utvidet, og hvor jeg lærte at jeg kunne få til mer enn jeg trodde, bare jeg bestemte meg for å gjøre det. En måned med "expect the unexpected".

Savnet er stort. Jeg savner å stå opp klokka 5 om morgenen, før sola har stått opp, for å snuble meg gjennom bushen bort til kjøkkenet, fyre opp gassovnen og sette på vann til kaffe før Herman kommer med bilen sin. Å stå i det mørke kjøkkenet med hodelykt, lue og tykk jakke. Så kommer Herman med den kondenserte melken sin som er det eneste som gjør kaffen drikkbar, og det er det beste jeg får servert gjennom hele dagen. Så er det å stå utenfor kjøkkenet og se på soloppgangen mens man varmer seg på koppen og bare nyter stillheten og det gode selskapet før vi legger ut på gjerdepatruljering. Den består i å kjøre rolig rundt i bilen til Herman mens han røyker pipe og drikker kaffe, tømmer pipa, fyller den på nytt og røyker konstant gjennom hele den 30-45min lange kjøreturen. Vi kjører langs de viktigste gjerdene, hilser på løvene som gnir seg mot gjerdet for å få litt kos av Herman. Noen ganger fikk også vi lov til å gå bort til gjerdet for å kanskje få ta på det majestetiske dyret, men det å få se samspillet mellom dyr og menneske er så spesielt at det er stort nok å få se det i det hele tatt. Den helt spesielle lyden løvene lager når de hilse på noen de er glad i, og Herman som imiterer dem - nå er det er kjært minne. Selv om det var iskaldt så var dette den aller beste tiden på dagen for min del. Jeg var sikkert den som dro på flest gjerdepatruljeringer mens jeg var der, fordi jeg virkelig elsket det. Kaffelukten, pipelukten, lukten av dyrene, stillheten i morgengryet og den fantastiske afrikanske soloppgangen er ting jeg aldri kommer til å glemme.

Jeg har drømt om å være tilbake på Harnas utallige ganger. Det har vært både gode og vonde drømmer, men det er litt morsomt å se hvor mye oppholdet der fortsatt preger meg. Det er også godt å se at de jeg tilbrakte tiden der sammen med også føler det samme som meg, siden de som er rundt meg ikke aner hvordan det var å være der, og hvordan det er å ikke være der lenger. For all del, det er godt å være nærme venner, kjæreste og familie, dette var noe av det som var vondest der nede, men det var helt spesielt å se hvordan prioriteringene mine endret seg når alt arbeidet jeg gjorde var for dyrene. Det var ikke for at jeg skulle tjene penger, eller for at jeg nødvendigvis skulle få kose med dem, men for å gjøre livene deres bedre, om det så var snakk om en ørn, små mus som snart skulle bli mat, en marekatt som hadde bitt meg eller en blind apefrøken.

I ettertid er det fortsatt Herman, kaffen med den kondenserte melken og geparden Pride som opptar tankene mine mest. Å få demonstrert kjærlighet fra både et dyr og et menneske er helt fantastisk. Både Pride og Herman tok i mot alle de møtte med gode klemmer og masse kjærlighet, og jeg håper jeg har lært litt av det. Om jeg kan få folk til å føle seg slik de gjorde så hadde jeg vært så stolt av meg selv. Verden trenger mer kjærlighet.