Denne bekjente var nettopp bare en bekjent, men han var en fin fyr med mange gode venner, og selv jeg kjente ham godt nok til å vite at verden ble et fattigere sted da han gikk bort.
Jeg har egentlig ikke hatt noen bestevenn siden jeg var ei veldig lita jente, uten at jeg ser på det som unormalt. Det er perioder hvor jeg har følt at jeg har hatt veldig få venner, og enda færre av disse var virkelig gode venner. Noen av dem var rett og slett dårlige venner, men jeg følte ikke at jeg hadde råd til å luke bort disse, selv om jeg sikkert hadde vært bedre foruten dem.
Nå, derimot, har jeg mange venner, hvorav mange av disse er svært gode venner av meg. De er spredt ut over hele landet, noen er til og med i andre land, men jeg føler at det ikke har noe å si. Jeg møter dem litt for sjeldent, men det er alltid hyggelig, og jeg setter utrolig stor pris på de gangene jeg får se dem. Bare i Oslo har jeg så mange venner nå, at dersom jeg skulle bruke nok tid på hver enkelt vet jeg ikke hvor mange dager det hadde tatt. Men det er rett og slett et luksusproblem, og jeg prøver å møte noen hver gang jeg er der, om så bare for en kort stund.
Kjernen min er heldigvis her i Trondheim, og de aller fleste ser jeg nesten hver dag. Jeg føler at det er særlig det forrige semesteret, og begynnelsen av dette, hvor jeg virkelig har begynt å bli kjent med folk her oppe, og jeg nyter det. Nylig, dvs for en måned siden, var vi i Åre sammen, og det overgikk all forventning. Jeg bodde sammen med fire av jentene i klassen, samt ei 'utenfra', og det var kjempekoselig. De er flotte jenter alle sammen og det er aldri kjedelig å være sammen med dem. I tillegg til at jeg ble bedre kjent med 'mine folk' fikk jeg også muligheten til å bli kjent med nye og spennende folk, så man kan trygt si at turen var vel verdt pengene :)
Nå, i etterkant av Åreturen, har timeplanen min vært rimelig full, og det er sjeldent jeg har en kveld hvor det ikke skjer noe. Jeg prøver å være så sosial jeg bare orker, noe som vil si at det har blitt veldig mye nå i det siste, men jeg storkoser meg. Særlig folkene i linjeforeningen er folk jeg trives godt sammen med, og jeg gruer meg allerede veldig til å flytte fra denne gjengen. Det er litt av grunnen til at jeg nå vurderer å ta en bachelorgrad i engelsk i tillegg til informatikk, slik at jeg kan bli her et år til :)
Det jeg altså prøver å si er at jeg setter enormt stor pris på vennene mine (søsknene mine og kjæresten min inngår selvfølgelig her), og at det er godt å ha venner som trekker meg opp med seg, i stedet for å trekke meg ned for at de selv skal komme seg opp. Det er også godt å føle at en blir satt pris på, og at andre gjerne vil tilbringe tid med en (noe som kan høres ut som en selvfølge for noen, men for meg er det ikke det). På grunn av de vennene jeg har nå føler jeg det ofte er lettere å rette meg opp i ryggen, heve blikket og føle meg vel med den jeg er. Takk skal dere ha for at dere er dere, og for at jeg har fått bli kjent med dere! Jeg er veldig glad i dere :)
