Noen ganger...

skulle jeg ønske at jeg var spansk..
eller columbiansk..
eller hvilken som helst nasjonalitet hvor salsa, bachata og merengue er en naturlig del av oppveksten og det sosiale utelivet.

Tenk å bare kunne gå ut på byen, og i stedet for gutter som er så drita at de knapt klarer å stå, for ikke å snakke om danse, så har man gutter som har hoftemoves og dansekunnskaper norske gutter bare kan drømme om. Men så er det vel nettopp det at norske gutter ikke drømmer om sånt - det er vel heller de norske jentene som gjør det.

Sukk

I vår fikk jeg prøve norsk folketango, salsa og svensk bugg. Norsk folketango og salsa viste seg å overgå bugg, men jeg må si at swing også er veldig morsomt. Jeg fikk danse med en norsk folketango-instruktør og da kan man trygt si at gnisten var tent hos meg. Jeg elsket det. Jeg ville danse så lenge knærne og hoftene mine holdt.

Men så har det seg sånn at man bor hele sommeren i en bygd og jobber på en fabrikk, og så har man en kjæreste som er som norske gutter flest - han liker ikke å danse. Han har riktignok vært med på den helgen hvor vi prøvde norsk folketango, salsa og bugg, samt en helg hvor vi lærte litt argentinsk tango, men jeg tror nesten han har fått sin dose nå. Jeg tror instruktørene ble imponert over at en fyr med caps, langt hår og skjegg skulle være så flink, men han var faktisk overraskende flink, fikk masse ros, og jeg digget å kunne danse sånn med kjæresten min (det er jo det så mange jenter drømmer om!), men han lærte seg aldri til å like det.

Jeg dro på salsakurs sammen med broren min ganske tidlig i sommerferien, og selv om det var kurset var veldig basic så var det så gøy å få danse litt igjen. Jeg synes det er kult med gutter som broren min som faktisk har lyst til å lære å danse, og ser verdien i det. Få jenter ville klare å motstå en gutt som faktisk kan å danse, mot for en som først og fremst må være drita for å danse, og så kan han ikke akkurat danse i det hele tatt. Hoftegnikking og snurring på ett sted teller ikke egentlig som dansing i mine øyne, så sant det ikke er et forsøk på bachata, noe det sjeldent er.

Ja, dette er en spark mot norske gutter som ikke tør å rive seg litt løs fra at "dansing er for homser" og at det bare er teit. Det er SÅ mange jenter som mener det totalt motsatte, og så er det dessverre sånn at det er de mennene som lukter strammest og svetter mest som ser ut til å ha tatt hintet om å dra på dansekurs.

Men om gutten/mannen faktisk er flink til å danse så skal det mye til for at jeg velger å ikke danse med ham. Jeg møtte en fyr på en fest som jeg ikke likte i det hele tatt - jeg liker dårlig at folk prøver å prakke hjemmebrent på andre - men da det viste seg at han kunne swing så endte det med at jeg danset masse med ham resten av kvelden. De få guttene som kan å danse, og å føre(!), er så sjeldne at man bare må benytte sjansen når man blir introdusert for en.

Gutter: Få det inn i hodet at det ikke er teit å danse - det er et av de beste sjekketriksene du kan lære deg, og jeg skal love at det trekker damer, og holder på dem. Om en gutt kan å føre ei jente i en vill salsa, eller kanskje til og med en sexy og tett bachata.. ja, da snakker vi virkelig om å ta ei jente med storm!

Her er det noen linker for de som er interessert i å kikke på
Salsa
Bachata

Sa vi ustabil?

Ikke før jeg har lagt ut det forrige innlegget så tikker det inn en melding fra Soli, som takker for meldingen jeg sendte ham i går og håper jeg får en super dag.
Så lite skulle til for at det skulle løsne og jeg skulle begynne å tenke på litt andre ting, på en mer positiv måte.


Etter å ha lest både hans og kjæresten hans, Kira, sin blogg en stund så følte jeg virkelig med dem begge, og da særlig Kira, da jeg leste at hun hadde fått påvist at hun har lavt stoffskifte. Det er en veldig kjip sykdom, og det er ikke noe man unner noen. Så jeg sendte altså noen varme tanker og man kan trygt si at det slo tilbake på meg, på en god måte. Jeg er riktignok glad for at jeg ikke satt i noen datasal, men alene på et arbeidsrom akkurat da. Som sagt så løsnet det, som en bør som bare ble børstet bort fra skuldrene mine, og det var så godt at jeg hadde det vanskelig med å unngå å gråte litt.

Jeg ser likevel frem til mandag, men for en stund ser jeg i alle fall litt mer positivt på ting.

Takk til Soli, med sin upåklagelige timing :)

Forvirret

Hva er det som skjer med meg?
Jeg kan ikke huske å ha vært så ustabil uten å ha hatt noen øyensynlig grunn.
Jeg har det jo egentlig ganske bra, så hvorfor kan jeg ikke bare smile og være fornøyd da? Hvor kommer alle de negative tankene fra?
Nå har jeg til og med hatt en natt uten mareritt, jeg føler meg uthvilt og jeg slapp ex.phil i dag, men likevel så sniker sånne dumme tanker seg inn på meg.

Jeg tror jeg trenger noen å snakke med.. ser frem til timen jeg har fått på SiT på mandag.

Update

Diktet i forrige blogginnlegg var noe jeg ble inspirert til å skrive mens jeg lå og prøvde å sove ved siden av kjæresten min. Hendig nok var dette natten før midtsemesterprøven jeg har vært så nervøs for de siste månedene, og ikke overraskende gikk det ikke så bra.

Eller.. det er akkurat det. Jeg følte at denne gangen hadde jeg jobbet skikkelig i forkant av prøven. Jeg gjorde en god innsats for å komme gjennom alt stoffet, gjøre en del repetisjonsoppgaver og skrive et godt notatark. Jeg fikk til og med sove hos kjæresten min, noe jeg er svært takknemlig for. Jeg hadde neppe fått noe søvn om jeg hadde vært hjemme, alene.

Så satt jeg plutselig der, i forelesningssalen. Jeg hadde jobbet masse med stoffet, spist en god lunsj, børstet bort pussegummi-puss fra pulten (pussegummi er totning for viskelær), funnet frem kalkulator, studentbevis, vannflaske, kaffe, penn, nykvesset blyant, linjal og alt som skulle til. Jeg var klar.

Feil.

Jeg kikker på oppgavearket og ser at det bare er sju oppgaver. Litt blandede følelser. Dette kan jo svinge begge veier. Bare sju oppgaver vil si at de antageligvis er utfordrende, og store, men jeg har to timer på meg, så det bør vel gå greit.

Feil.

Litt over en time senere og jeg kjemper mot tårene. Jeg føler ikke at jeg får til noenting. Jeg skjønner ikke hva oppgavene ber om. Jeg har fått til tre små oppgaver som hver er verdt noen få, lusne poeng, og jeg er ikke engang sikker på om de er riktige.

"15 minutter igjen!"

Hæ?! Det viser seg at prøven bare skal holde på i 90 minutter. Flotte saker. Tårene presser på og pulsen stiger mens hånden min skjelver der den klamrer seg fast til blyanten. Jeg har gjort tre lusne oppgaver! Jeg hiver meg på en oppgave jeg allerede har prøvd meg på to ganger tidligere. Får det ikke til denne gangen heller, og må gi opp. Jeg må føre inn og levere det lille jeg har.

To sider.

"Var det alt?" spør inspektøren.

Det var alt..

Jeg strøk.

Javel, jeg fikk 16 av 50 poeng. Det er bedre enn ingenting, men det tilsvarer bare en F, som er den laveste karakteren man kan få. Greit, noen fikk dårligere enn meg, men dette var mitt sikkerhetsnett.

Nå gruer jeg meg til eksamen.

Beloved Feelings

You breathe against the back of my neck
Warm
Steady

Your arms wrapped around me
Safe
Protected
Wanted
Loved

You stroking my arm
Caressing
Soothing



Sleeping

Irritasjonsmoment

Jeg liker ikke røyk
Jeg liker virkelig ikke røyk
Ikke liker jeg snus heller, men det er ikke det jeg tenkte å skrive om i kveld

I over et år nå har røyking vært en stadig tilbakevendene byll for kjæresten min og meg. Antageligvis like irriterende for ham som det er for meg.

Saken er den at han røyker
Ikke mye, men han røyker
Og åpenbart nok til at det er et irritasjonsmoment

Som jeg har nevnt før så er jeg veldig sær når det kommer til lukt, og jeg elsker lukten av kjæresten min.
Speaking of which så har jeg fått låne en t-skjorte av ham som jeg gleder meg til å sove i når jeg blir ferdig med dette innlegget. Den lukter nemlig av kjæresten min og det er det nærmeste jeg kommer å sove inntil ham, noe som rett og slett er det aller beste i hele verden.

Altså bør det gå ann å forstå at jeg ikke liker det når det lukter røyk av ham.
Røyk er en lukt jeg ikke vil assosiere med kjæresten min.

Ikke liker jeg å se ham med en av de *sensurert* greiene i hånden sin heller.

Det er liksom noe med hele "gi faen"-holdninge han får når han har den røyken jeg virkelig ikke liker. Det er ikke den gutten jeg ble så glad i, men på samme tid er det det.

Hvorfor lar jeg meg irritere over en sånn "liten" ting som at han røyker?
Hvorfor lar jeg meg irritere over en sånn papirlapp med tobakk?

Vel..

Hvorfor er denne papirlappen med tobakk så viktig for ham at han lar det bli et så stort problem for meg?

De siste ukene har dette vært et spesielt stort tema for oss ettersom vi begge begynner å bli slitne av det. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har vært vrang, men jeg vil ikke at det skal være jeg som er "den svake" og sier at "ja, det er helt greit at du lukter dritt resten av kvelden".

Hvorfor er jeg ikke så sterk at jeg setter et ultimatum for ham, spør kanskje du.
Det lurer jeg også på.
Jeg er vel ærlig talt ikke sikker på hva han ville valgt.

Joda, jeg er kjempeglad i kjæresten min, og det vet jeg at han er i meg og, men når vi har den samme krangelen gang på gang så kan man jo begynne å lure. Ihvertfall når man er i kampens hete.

Jeg har alltid sagt at jeg aldri skal bli sammen med noen som røyker. Jeg måtte visst bite i meg de ordene da jeg falt for ham igjen. Jeg er jo glad i ham.

Så
Nå er jeg vel der at jeg er sliten
Jeg er sliten av å konkurrere mot sigaretter
Jeg er drittlei av at jeg blir sett på som den slemme fordi han ikke "får lov" til å røyke på fester jeg også er på

Jeg beklager at jeg ikke liker smaken eller lukten av røyk, men sånn er det

Men nå gidder jeg ikke mer
I går "lot" jeg ham røyke så mye han ville
Oh, the irony
Det er pussig hvordan et påklistret smil kan føles oppriktig etterhvert
og hvordan man får et klapp på skulderen når man bidrar til at kompisen til noen får gjøre noe som alle vet at ikke er bra for kroppen hans.
"Takk for at du er snill og lar kompisen min miste fem minutter av livet sitt - du er en super kjæreste!"

Det heter vel at man må velge sine kamper med omhu, og det her har vel vært en tapt sak lenge før jeg begynte å blande meg inn.

Nå vegrer jeg meg bare for å finne ut hva det neste blir
Nå føler jeg meg svak
Jeg føler meg svak som ga etter, selv om jeg langt i fra ga meg uten kamp
Vi har forsåvidt prøvd å inngå en avtale om at vi har noen røykfrie fester og noen der han får gjøre som han vil. Vi får se hvordan det går.
Jeg har også bedt ham pent om å ikke røyke foran meg, men det har allerede vist seg å være en vanskelig sak.

Virker jeg bitter? Er det en latterlig sak å bli så bitter for? Det er kanskje det, men jeg hater å føle at jeg gir opp, at jeg "taper", og at jeg er svak.
Det ligger mer bak dette hatet mot røyk enn det jeg legger fram her, bare så det er sagt.

Kanskje var det "the lesser of two evils", men det gjenstår å se. Som sagt vegrer jeg meg for å finne ut hva det neste blir.

Når det er sagt så vil jeg gjenta at jeg er veldig, veldig glad i kjæresten min. Ellers hadde jeg ikke holdt ut så lenge. Jeg er ikke sint eller sur på ham nå heller, jeg er bare lei.

Jeg skulle ønske han bare kunne slutte..

And l like when your hand.. is in mine

Så var det oktober og jeg har klart å være på samtlige forelesninger frem til nå, i tillegg til at jeg har levert alle øvinger. Jeg er litt stolt av meg selv. Det er en god start, ihvertfall!

Nå er det bare gode ting som skjer fremover: i helgen er det ny RAMP-forestilling, samt kaffe med Krannapusa på fredag, så kommer brødrene mine neste helg og så skal jeg ta en kaffe med læreren min fra i fjor. Jeg ser frem til det, til tross for midtsemesterprøve midt oppi dette her, hehe. Og så er det det at jeg faktisk endelig kan ta meg tid til å møte litt venninner!


Jeg er veldig, veldig bekymret for å stryke i matte, og jeg er ganske sikker på at dersom jeg klarer å stå så vil det neppe være med noen god karakter. Jeg ser hvor mye jeg sliter med oppgaver allerede nå, og her har jeg kjæresten min til å hjelpe meg.. han kommer jo ikke til å være der hverken på midtsemesterprøven eller eksamen, og da kommer jeg nok til å bli veldig usikker igjen. Jeg har så mange slurvefeil at det er helt flaut. Er jeg virkelig så vimsete?

Det er nesten litt latterlig at selv om jeg bare har fire fag og jobber hardere enn noensinne så sliter jeg fortsatt like mye med å henge med nå som på videregående. Antageligvis er det pga at det er mye større press her, i tillegg til at jeg føler at jeg vil klare dette, og så er det jo tross alt på universitetsnivå. Men fortsatt.. skulle ønske jeg klarte å komme litt i forkant en uke sånn at jeg kunne få litt pusterom.
Hva ville jeg ikke gitt for en høstferie nå!

Jeg snakket med ei venninne om nettopp dette i dag, og det var så godt at hun også følte det samme. Jeg har alltid fått inntrykk av at hun var en som hadde full kontroll og sikkert var i forkant og greier, men hun var vel kanskje mer lik meg enn jeg hadde trodd. Det var så godt å vite at det ikke bare er jeg som tror jeg er håpløs, men at det faktisk er flere som ikke bare kan surfe med.

Jeg kan ihvertfall være sikker på at jeg ikke kommer til å få sove natten før midtsemesterprøva. Kanskje jeg skal spørre kjæresten min veldig pent om jeg får sove hos ham, så er jeg ihvertfall ikke alene. Jeg gruer meg...

Her er den ene Kate Nash-sangen jeg har hørt en del på i det siste. Jeg synes den er så søt...

Kate Nash - I hate seagulls...

Note to self: *Norsklærerstemme* Slutt å avslutte setninger med "..." og husk at utropstegn svekker en setning*/Norsklærerstemme*