Irritasjonsmoment

Jeg liker ikke røyk
Jeg liker virkelig ikke røyk
Ikke liker jeg snus heller, men det er ikke det jeg tenkte å skrive om i kveld

I over et år nå har røyking vært en stadig tilbakevendene byll for kjæresten min og meg. Antageligvis like irriterende for ham som det er for meg.

Saken er den at han røyker
Ikke mye, men han røyker
Og åpenbart nok til at det er et irritasjonsmoment

Som jeg har nevnt før så er jeg veldig sær når det kommer til lukt, og jeg elsker lukten av kjæresten min.
Speaking of which så har jeg fått låne en t-skjorte av ham som jeg gleder meg til å sove i når jeg blir ferdig med dette innlegget. Den lukter nemlig av kjæresten min og det er det nærmeste jeg kommer å sove inntil ham, noe som rett og slett er det aller beste i hele verden.

Altså bør det gå ann å forstå at jeg ikke liker det når det lukter røyk av ham.
Røyk er en lukt jeg ikke vil assosiere med kjæresten min.

Ikke liker jeg å se ham med en av de *sensurert* greiene i hånden sin heller.

Det er liksom noe med hele "gi faen"-holdninge han får når han har den røyken jeg virkelig ikke liker. Det er ikke den gutten jeg ble så glad i, men på samme tid er det det.

Hvorfor lar jeg meg irritere over en sånn "liten" ting som at han røyker?
Hvorfor lar jeg meg irritere over en sånn papirlapp med tobakk?

Vel..

Hvorfor er denne papirlappen med tobakk så viktig for ham at han lar det bli et så stort problem for meg?

De siste ukene har dette vært et spesielt stort tema for oss ettersom vi begge begynner å bli slitne av det. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har vært vrang, men jeg vil ikke at det skal være jeg som er "den svake" og sier at "ja, det er helt greit at du lukter dritt resten av kvelden".

Hvorfor er jeg ikke så sterk at jeg setter et ultimatum for ham, spør kanskje du.
Det lurer jeg også på.
Jeg er vel ærlig talt ikke sikker på hva han ville valgt.

Joda, jeg er kjempeglad i kjæresten min, og det vet jeg at han er i meg og, men når vi har den samme krangelen gang på gang så kan man jo begynne å lure. Ihvertfall når man er i kampens hete.

Jeg har alltid sagt at jeg aldri skal bli sammen med noen som røyker. Jeg måtte visst bite i meg de ordene da jeg falt for ham igjen. Jeg er jo glad i ham.

Så
Nå er jeg vel der at jeg er sliten
Jeg er sliten av å konkurrere mot sigaretter
Jeg er drittlei av at jeg blir sett på som den slemme fordi han ikke "får lov" til å røyke på fester jeg også er på

Jeg beklager at jeg ikke liker smaken eller lukten av røyk, men sånn er det

Men nå gidder jeg ikke mer
I går "lot" jeg ham røyke så mye han ville
Oh, the irony
Det er pussig hvordan et påklistret smil kan føles oppriktig etterhvert
og hvordan man får et klapp på skulderen når man bidrar til at kompisen til noen får gjøre noe som alle vet at ikke er bra for kroppen hans.
"Takk for at du er snill og lar kompisen min miste fem minutter av livet sitt - du er en super kjæreste!"

Det heter vel at man må velge sine kamper med omhu, og det her har vel vært en tapt sak lenge før jeg begynte å blande meg inn.

Nå vegrer jeg meg bare for å finne ut hva det neste blir
Nå føler jeg meg svak
Jeg føler meg svak som ga etter, selv om jeg langt i fra ga meg uten kamp
Vi har forsåvidt prøvd å inngå en avtale om at vi har noen røykfrie fester og noen der han får gjøre som han vil. Vi får se hvordan det går.
Jeg har også bedt ham pent om å ikke røyke foran meg, men det har allerede vist seg å være en vanskelig sak.

Virker jeg bitter? Er det en latterlig sak å bli så bitter for? Det er kanskje det, men jeg hater å føle at jeg gir opp, at jeg "taper", og at jeg er svak.
Det ligger mer bak dette hatet mot røyk enn det jeg legger fram her, bare så det er sagt.

Kanskje var det "the lesser of two evils", men det gjenstår å se. Som sagt vegrer jeg meg for å finne ut hva det neste blir.

Når det er sagt så vil jeg gjenta at jeg er veldig, veldig glad i kjæresten min. Ellers hadde jeg ikke holdt ut så lenge. Jeg er ikke sint eller sur på ham nå heller, jeg er bare lei.

Jeg skulle ønske han bare kunne slutte..