Nå har det faktisk skjedd en del i forhold til Namibiaturen min.
Jeg har kommet i kontakt med fire jenter, i tillegg til hun jeg nevnte her, som skal til Noah's ark i samme periode som meg selv. Vi har laget oss en gruppe på facebook hvor vi rådfører oss med hverandre i forhold til forsikring, flybilletter og alt mulig annet vi er usikre på (og jeg kan love deg at det ikke er lite!).
Men nå er ihvertfall flybillettene endelig på plass. Jeg skal reise sammen med C og S, to jenter som virkelig veldig hyggelige. Det var egentlig selve flyturen jeg var mest nervøs for, men jeg kjenner at jeg slapper av litt mer nå som jeg vet at jeg skal reise sammen med to andre jenter som er like spente og nervøse som det jeg er.
Rabiesvaksinen er også i boks, så nå har jeg bare en vaksine igjen, tror jeg. Så da gjenstår det bare å få sendt avgårde visumsøknaden og handle inn utstyr og klær til turen.
Det er skummelt å se at turen blir mer og mer en realitet, og jeg skal love deg at magen var full av sommerfugler da vi holdt på å bestille flybilletter. Det er skummelt, samtidig som er det er fantastisk morsomt og spennende. Det kribler i magen når jeg tenker på hvor kort tid det faktisk er igjen til jeg skal reise, og hva slags reise jeg faktisk skal begi meg ut på. Jeg skal oppfylle en av mine aller største drømmer, en drøm jeg faktisk aldri har turt å drømme ordentlig om. Jeg har alltid drømt om å få se ville dyr i Afrika på avstand, på en safari, men nå skal jeg få lov til å jobbe med dyrene, møte dem på nært hold, og hjelpe til i arbeidet med å bevare løvebestanden o.l. Det er helt utrolig at dette er noe jeg faktisk skal få oppleve, og det om ikke mindre enn litt over 4 måneder til!
Jeg gruer meg egentlig ikke til noe som har med selve turen å gjøre, men akkurat det å være så langt borte fra kjæreste og familie, spesielt når det er rimelig vanskelig å holde kontakt med dem når jeg er der nede, gir meg en liten klump i magen. Spesielt tanken på å være så lenge borte fra K.R. Jeg kan selvfølgelig ikke avlyse turen fordi jeg kommer til å være borte fra K.R i over en måned (han kommer ikke akkurat til å følge meg til og fra flyplassen siden han antageligvis skal jobbe et helt annet sted i landet), men jeg liker fortsatt ikke tanken på det. Jeg trives aller best når jeg har ham i nærheten, men jeg vet at jeg også skal klare å være borte fra ham den tiden. Den kommer jo tross alt til å gå ekstremt fort når jeg først er der nede, det er bare akkurat nå tanken plager meg, nå som jeg kan se på kalenderen at "der må jeg antageligvis si farvel til ham, og først nesten to måneder etterpå kan jeg regne med å se ham igjen". Jeg vet det er teit at jeg tenker på slik når jeg tross alt skal på drømmeturen, men sånn er nå jeg.. Jaja, jeg må bare dra, så kommer jeg til slutt tilbake til ham, og til leiligheten vi antageligvis deler da :)
