onsdag 29. august 2012

Søvnløs natt

Av diverse grunner ble jeg liggende søvnløs i natt. Jeg hentet mp3-spilleren for å høre på lydbok, noe som pleier å få meg til å sovne, men jeg ble i stedet liggende og høre gjennom gamle spillelister.

Det er utrolig hvordan dypt nedgravde minner blir så klare og sterke som om det skulle vært fra i går, bare av å høre på en sang. Følelser og tanker som for lengst var stuet bort trenger seg nå på igjen. Noen minner gir vondt i magen og tårer i øynene, og jeg må skifte sang før det blir for vondt. Andre får meg umiddelbart til å smile, og jeg blir liggende og høre på sangen og kjenne litt på gamle følelser igjen.

Noen av sangene trekker frem minner helt fra ungdomsskolen, og noen sanger trekker frem sterke minner om usikkerheten og sommerfuglene i magen i det man holder på å falle for noen. Den gode, litt skumle, men akk så deilige nyforelsket-følelsen.

Det er så rart å kjenne den effekten lyd kan ha på kroppen. Jeg kjenner at jeg reagerer med absolutt hele meg på noen av sangene, så sterke minner har jeg knyttet til noen av dem. Heldigvis er ikke alle vonde :)

... Men jeg skulle helst hatt sovet noen timer allerede, gitt! Dette kommer til å bli en lang dag.

Published with Blogger-droid v2.0.6

søndag 22. juli 2012

1 år siden eventyret var over

For meg var allerede 22. Juli en dag med blandede følelser. Jeg hadde reist vekk fra en drømmelignende tilværelse i Namibia, men skulle nå endelig hjem til familie og kjæreste etter en måned med minimal kontakt.

I bilen hjem fra flyplassen viste jeg mamma alle bildene jeg hadde tatt og prøvde å fortelle alt jeg kom på fra måneden som hadde gått. Da vi hadde kommet hjem og jeg hadde begynt å pakke ut de skitne og illeluktende klærne mine ringte broren min meg og spurte om jeg var i Oslo. Han var bekymret ettersom han hadde hørt et enormt stort smell og trodde jeg kunne befinne meg i nærheten. Jeg satt vel mer eller mindre klistret til tvskjermen etter vi hadde lagt på, og plutselig ser jeg at en kompis av meg i AUF oppdaterer facebookstatusen sin til "ikke ring til folk som er ute på Utøya! En desperado skyter villt rundt seg og folk prøver å holde seg skjult for ham". Det måtte være tull. Sånne her ting skjer jo ikke i Norge. At en bombe hadde gått av var en ting, men folk gikk ikke rundt og skjøt uskyldige ungdommer på en øy..

Men det skjedde. Etterhvert som tv-en viste bilder fra Utøya hvor folk prøvde å svømme i sikkerhet og dødstallene begynte å tikke inn ble jeg mer og mer lamslått. Det kunne ikke være så omfattende, og dette skjedde ikke..

Det føltes som å gå fra en drøm til et mareritt, og det føltes som om jeg ble revet tilbake til den brutale virkeligheten etter eventyret i Afrika hvor jeg lærte om "unconditional love".. Det var en veldig skarp kontrast.

I ettertid har jeg lest absolutt alt jeg har kommet over av blogger og avisartikler om saken. Jeg har sugd til meg all informasjon og jeg følger fortsatt bloggene til tre av ofrene. På en måte er det godt å se at det roer seg litt rundt saken, og det er inspirerende å se hvor tapre overlevende og etterlatte er. Vi er på vei tilbake, kanskje sterkere og mer klar over hvor brutal verden er, selv i lille Norge. Vi har alltid trodd at vi alltid ville være trygge fra terroren og at vi var skjermet fra at noe sånt skulle skje. Så naive var vi, og så feil tok vi. Men jeg er stolt av hvor bra vi taklet det :)

Published with Blogger-droid v2.0.6

fredag 22. juni 2012

Harnas: 1 år siden eventyret startet

I dag er det akkurat 1 år siden jeg la ut på det store eventyret mitt i Afrika. Jeg møtte tre jenter på flyplassen og dro først til London, hvor vi nesten mistet flyet vårt, så gikk turen videre til Sør-Afrika og til slutt landet vi i Namibia. Jeg husker at jeg fulgte med på kartet i flyet for å se når vi fløy over Afrika. Det var en rar tanke "nå er vi på vei.. nå starter det! Nå er vi i Afrika!". Det var ganske sent på kvelden da vi begynte å fly over kontinentet, så jeg tror ikke jeg delte tankene med noen akkurat da, men det var helt spesielt likevel.



Dette ble en tur jeg aldri kommer til å glemme. En måned i den afrikanske bushen, en måned i en liten hytte hvor vi våknet til rundt 0 grader klokka 5, halv 6 om morgenen. Og hvor vi ikke minst la oss før 10 om kvelden, både fordi vi var slitne og fordi det var bekmørkt og iskaldt innen da. En måned med nye opplevelser hver dag, med grenser som ble tøyd og utvidet, og hvor jeg lærte at jeg kunne få til mer enn jeg trodde, bare jeg bestemte meg for å gjøre det. En måned med "expect the unexpected".

Savnet er stort. Jeg savner å stå opp klokka 5 om morgenen, før sola har stått opp, for å snuble meg gjennom bushen bort til kjøkkenet, fyre opp gassovnen og sette på vann til kaffe før Herman kommer med bilen sin. Å stå i det mørke kjøkkenet med hodelykt, lue og tykk jakke. Så kommer Herman med den kondenserte melken sin som er det eneste som gjør kaffen drikkbar, og det er det beste jeg får servert gjennom hele dagen. Så er det å stå utenfor kjøkkenet og se på soloppgangen mens man varmer seg på koppen og bare nyter stillheten og det gode selskapet før vi legger ut på gjerdepatruljering. Den består i å kjøre rolig rundt i bilen til Herman mens han røyker pipe og drikker kaffe, tømmer pipa, fyller den på nytt og røyker konstant gjennom hele den 30-45min lange kjøreturen. Vi kjører langs de viktigste gjerdene, hilser på løvene som gnir seg mot gjerdet for å få litt kos av Herman. Noen ganger fikk også vi lov til å gå bort til gjerdet for å kanskje få ta på det majestetiske dyret, men det å få se samspillet mellom dyr og menneske er så spesielt at det er stort nok å få se det i det hele tatt. Den helt spesielle lyden løvene lager når de hilse på noen de er glad i, og Herman som imiterer dem - nå er det er kjært minne. Selv om det var iskaldt så var dette den aller beste tiden på dagen for min del. Jeg var sikkert den som dro på flest gjerdepatruljeringer mens jeg var der, fordi jeg virkelig elsket det. Kaffelukten, pipelukten, lukten av dyrene, stillheten i morgengryet og den fantastiske afrikanske soloppgangen er ting jeg aldri kommer til å glemme.


Jeg har drømt om å være tilbake på Harnas utallige ganger. Det har vært både gode og vonde drømmer, men det er litt morsomt å se hvor mye oppholdet der fortsatt preger meg. Det er også godt å se at de jeg tilbrakte tiden der sammen med også føler det samme som meg, siden de som er rundt meg ikke aner hvordan det var å være der, og hvordan det er å ikke være der lenger. For all del, det er godt å være nærme venner, kjæreste og familie, dette var noe av det som var vondest der nede, men det var helt spesielt å se hvordan prioriteringene mine endret seg når alt arbeidet jeg gjorde var for dyrene. Det var ikke for at jeg skulle tjene penger, eller for at jeg nødvendigvis skulle få kose med dem, men for å gjøre livene deres bedre, om det så var snakk om en ørn, små mus som snart skulle bli mat, en marekatt som hadde bitt meg eller en blind apefrøken.

I ettertid er det fortsatt Herman, kaffen med den kondenserte melken og geparden Pride som opptar tankene mine mest. Å få demonstrert kjærlighet fra både et dyr og et menneske er helt fantastisk. Både Pride og Herman tok i mot alle de møtte med gode klemmer og masse kjærlighet, og jeg håper jeg har lært litt av det. Om jeg kan få folk til å føle seg slik de gjorde så hadde jeg vært så stolt av meg selv. Verden trenger mer kjærlighet.


torsdag 31. mai 2012

Studier

Det er jo litt ironisk at jeg skrivet et innlegg om studier nå som jeg egentlig burde sitte og lese til eksamen på mandag og fredag, men det er vel sånn prokrastinering fungerer.

Som vanlig når jeg er i eksamensperioden så blir jeg stresset, og når jeg er stresset kommer det opp alle mulige slags negative tanker. Jeg kommer ikke til å få noen sommerjobb, jeg passer ikke til å jobbe med noe av det jeg studerer, jeg har brukt for lang tid på studiene mine.. Jeg merker mer og mer av presset fra folk som mener at jeg burde bli ferdig med studiene snart, at jeg burde skaffe meg en jobb og komme meg videre. "Du vil jo ikke bli en sånn derre evig student!". Neida, jeg vil ikke det. Og ja, jeg har snart studert så lenge at jeg ikke for stipend lenger, og det er jeg smertelig klar over..

Men hva sitter jeg med av utdanning nå? Hvorfor har jeg brukt så lang tid? Først og fremst klarte jeg ikke å fullføre min siste eksamen på videregående og måtte dermed ta opp faget som privatist. Jeg fikk dermed ikke vitnemål til den sommeren da jeg gikk ut av videregående og kunne med det ikke begynne på universitetet. Jeg var knust.

Så ble jeg tipset om folkehøgskolene og søkte meg inn på en som så fin ut. Jeg kom umiddelbart inn, og jeg har ikke angret et sekund. Jeg er faktisk glad jeg ikke klarte å fullføre den eksamenen da det resulterte i at jeg fikk en 5 på eksamen og jeg tilbrakte mitt livs beste år på folkehøgskolen. Jeg har flere ganger angret på at jeg tilbrakte enda et år på en folkehøgskole, men sånn ble det bare, og jeg kunne ikke avslutte det året halvveis, slik jeg ønsket, for da hadde jeg endt opp med at ingenting av lånet mitt det året hadde blitt gjort om til stipend, noe som hadde gitt meg et enda større lån.

Da jeg begynte på informatikk var jeg gira på å studere og alt gikk relativt greit det første året. Fagene var utfordrende, men jeg klarte meg greit. Det andre semesteret ble selvfølgelig fagene enda litt vanskeligere, men det gikk fortsatt greit. Så begynte det for alvor. Fagene ble enda vanskeligere og i tillegg fikk vi prosjektfag som krevde mye tid og arbeid. Jeg begynte å slite med fagene og jeg følte ikke at jeg strakk til i noe av det jeg jobbet med. Jeg tenkte at kanskje dette ikke var studiet for meg, men tenkte samtidig at dette sikkert bare var naturlige tanker som alle tenker, for det er det jo. At jeg strøk i ett eller to fag hvert semester gjorde ikke noe, for det gjorde jo alle andre også..

Det tredje året mitt begynte jeg vel egentlig å gi opp. Heldigvis kunne jeg ta flere valgfag, så i stedet for å ta billige, tilfeldige fag så tok jeg fag jeg interessert meg for: engelsk litteratur og språkvitenskap. Jeg elsket det. Jeg gledet meg til å dra i forelesninger, selv om det var klokka 8 om morgenen. For første gang på lenge så hang jeg med på hva foreleser snakket om, i stedet for å håpe at jeg skulle klare å forstå det ut ifra bøkene som jeg skulle presse meg gjennom før eksamenstiden. Jeg følte meg ikke dum lenger, jeg følte at "hei, dette klarer jeg jo!" og det ble ikke helt det samme eksamensstresset da jeg følte at jeg i det minste forstod basisbegrepene i fagene jeg tok, i motsetning til Informatikkfagene jeg hadde tatt hvor jeg ikke skjønte hvordan noenting fungerte eller husket hva forskjellige ting het.

Nå har nok interesse enormt mye å si her, men som jeg har skrevet om tidligere så er terskelen så mye høyere for å jobbe mer med fag man har vanskelig for å forstå. Når det kommer til Informatikkfag så tror jeg at jeg nå har en liten forståelse for hvordan barn med lese- og skrivevansker har det på skolen. Man har ikke lyst til å jobbe med fagene, for man skjønner jo ingenting uansett, og man blir bare frustrert når man skal testes i ting og folk prøver å hjelpe. "Dette er jo så lett, du gjør bare sånn!" er kanskje det aller, aller verste noen kan si til meg når de skal hjelpe meg med informatikkfag. Hadde det bare vært å "gjøre sånn" så hadde jeg ikke slitt så mye med visse fag, og da hadde jeg ikke strøket tre ganger i samme faget. Jeg tror nådestøtet for informatikk for min del kom da jeg fikk nok en strykkarakter i et av informatikkfagene mine. Jeg har strøket i faget to ganger før, og jeg har lagt mye arbeid og energi i faget, spesielt nå i høst. Jeg hadde lært mer denne høsten enn noengang før, og jeg følte at jeg forstod mer av pensum, men da jeg åpnet eksamensoppgavene så kunne jeg ikke koble noen av oppgavene med noe av det jeg kjente fra pensum. Fint. Stryk igjen.

Nå skal det sies at jeg hadde denne eksamen på en ettermiddag hvor jeg hadde hatt en annen eksamen tidligere på dagen, så dette påvirket sikkert resultatet til en viss grad, men det var fortsatt enormt frustrerende å måtte innse nok en gang at dette klarte jeg ikke. Nok en gang må jeg ta opp bøkene og lese meg gjennom faget for å se om jeg kan klare å forstå litt mer, slik at jeg kanskje kan klare å stå en dag. Dette problemet har jeg ikke hatt i noen fag i engelsk. Jeg har klart å jobbe jevnt fordi jeg har klart å henge med på det foreleser snakker om, og eksamenskarakterene har vært rundt C og B.
Hadde det ikke vært for Engelskfagene så hadde jeg fortsatt følt meg dum og fullstendig håpløs, at universitetet ikke var et sted for meg og at jeg kanskje burde vurdere kassajobb eller å bli hjemmeværende husmor. Husarbeid klarer jeg jo fint, men informatikk-greier klarer jeg åpenbart ikke. Det er selvfølgelig flere som har tilbudt seg å hjelpe meg, men det er vanskelig å be om hjelp når det føles som at jeg må be dem om å lære meg selv de mest grunnlegende begreper, og det er vondt å føle at jeg er på nivå med en førsteårsstudent etter fire år på universitetet med slike fag.

Og så kommer folk og mener at jeg burde være ferdig og at jeg bare burde søke jobb innenfor det jeg har utdannet meg for allerede. Jeg føler meg totalt udugelig innen informatikk og jeg har helt mistet interessen for alt som heter programmering og it. Jeg kan ikke tenke meg å halvhjertet søke på en jobb som sikkert har titalls søkere som er mer interessert og har bedre grunnlag enn hva jeg har. Hvis jeg skulle møtt opp på intervju og fått spørsmål om hvorfor jeg søker på den spesifikke jobben så er jo svaret at det er fordi jeg må ha en jobb, ikke fordi jeg er liker bedriften eller arbeidet de gjør.
Nå som jeg har valgt å skifte utdanningen min mer over på engelsk så må jeg også se ann hvilke jobber som jeg kan sikte meg inn på. Læreryrket virker som det mest logiske valget, og jeg tror det kan fungere. Jeg har mer eller mindre en bachelorgrad i engelsk nå når jeg blir ferdig med vårens eksamener, så da mangler jeg visstnok to og et halvt år før jeg kan bli ferdigutdannet lektor. Så jeg tror jeg skal satse på det.. jeg tror jeg bare må gå for det jeg føler jeg mestrer og interesserer meg for, i stedet for å prøve å late som at jeg er informatiker, for det er jeg åpenbart ikke. Jeg har utviklet et slags hat for fagene som får meg til å føle meg så dum og utilstrekkelig, fag som andre ikke kan forstå at jeg stryker i, men som jeg ikke kan forstå hvordan jeg skal bestå.

Så jeg må vel bare tåle å bli mast på av folk som mener jeg er treg, ting må vel bare ta den tiden den tar, med mindre jeg vil sitte igjen med bachelorgrad i et fag jeg ikke har interesse av, og en bachelorgrad i et fag jeg liker, men som det ikke finnes jobber for, med mindre man har lærerutdanning.. Men frustrerende er det likevel.

onsdag 9. mai 2012

Alene hjemme

K.R. er på businesstrip igjen, og for en gangs skyld er jeg ikke med. Det passet dårlig med tanke på at jeg har hjemmeeksamen nå, jeg har dårlig råd og foreløpig ingen fast inntekt for sommeren, og helt ærlig så er det ikke så gøy å sitte og se på guttene spille en uke.


Jeg spiller jo spillet selv, men guttene spiller nå for å teste forskjellige kort og decks mot hverandre, og da trenger de mer erfarne spillere enn hva jeg er. Noe som er helt forståelig. De drar jo på denne turen for å gjøre det best mulig, ikke for å bare spille Magic.


For en gangs skyld så takler jeg helt fint at han skal være borte en uke. Jeg var ikke nervøs eller engstelig før han dro, og jeg er også helt rolig nå som han er borte. Jeg er fullstendig klar over at jeg antageligvis får ha minimalt med kontakt med ham, men det er ok. Etter å ha vært med på tre magic-turer så vet jeg hvor slitsomt det er og hvor opptatt man er. Men det føles uansett godt å ikke være stresset over det.


Selvfølgelig savner jeg gutten. Jeg savner ham hele tiden. Aller verst er det når jeg legger meg eller skal stå opp. Det er vanskelig å få sove, så jeg setter på en lydbok som får meg til å fokusere på andre ting frem til jeg sovner. Jeg merker også at jeg er veldig lite motivert til å jobbe med hjemmeeksamen, men det kan ha flere grunner.


I det store og det hele så er jeg kjempefornøyd med at jeg har gjort så store forbedringer. Jeg har kommet langt og jeg er stolt av meg selv. Det med å sovne og generelt være alene i leiligheten er bare småting i forhold til det jeg kunne slite med før, så det er godt å se at ting sakte, men sikkert går fremover.


.. Så var det bare å få ferdig den teite hjemmeeksamenen da..


Published with Blogger-droid v2.0.4

søndag 1. april 2012

Coming up for air

Nå har jeg straks lest ut Coming up for air av George Orwell, og jeg klarer ikke å la være å undre på om jeg liker boka fordi jeg har likt andre bøker av samme forfatter, fordi jeg har lest at den er morsom eller den faktisk er morsom. Det at foreleser har valgt å sette den på pensumlista gjør jo at jeg allerede tenker at den må være en klassiker, siden vi leser den i faget Litteratur III, men det trenger jo ikke nødvendigvis å være sant.


Uansett så har jeg kommet relativt fort gjennom boka. Det gikk ihvertfall mye kjappere og det føles mer frivillig enn å kjempe seg gjennom To the Lighthouse.


Jeg har kommet frem til at jeg liker George Orwell som forfatter, og at jeg burde lese flere av bøkene hans, og jeg bør ihvertfall lese Animal Farm og 1984 igjen. Om du ikke har lest noe av Orwell så kan jeg anbefale disse tre, selv om jeg som sagt ikke er helt enig med meg selv hva jeg synes om Coming up for air, og hvorfor :p


Den er jo morsom.. Jeg ler jo iblant høyt av den, og den er ganske overraskende, så ja, jo, jeg liker den, men den er så absolutt ikke som bøker jeg vanligvis leser. Jeg leser som regel ikke om bøker hvor det er en halvfeit, halvgammel gubbe som  klager over livet sitt og bare drømmer seg tilbake til det bekymringsløse livet han hadde i hjembyen som barn, men det er også derfor jeg liker fag som dette, hvor jeg blir satt til å lese nettopp de bøkene jeg aldri ville plukket opp selv. Interessant er det ihvertfall :)


Published with Blogger-droid v2.0.4

fredag 30. mars 2012

Test

Dette er en test for å sjekke om blog-appen min funker :)


Published with Blogger-droid v2.0.4