STOP

Som vanlig tar jeg sorgene på forskudd og bekymrer meg alt for mye... Men noen ganger er det kanskje ikke uten grunn.



Som en del kanskje har fått med seg så har jeg fått påvist at jeg har såkalt migrene med aura. Dette vil si at jeg får synsforstyrrelser som et slags forvarsel på at det er noe på gang. En lege forklarte dette med at det var blodkar i hjernen som trakk seg sammen, og det er når disse utvider seg igjen at smertene kommer.

Migrener i seg selv er ikke så ille om man har medisiner å ta for det. Det har jeg. Det hadde riktignok vært en fordel om disse hadde funket, og når de lar være å funke to ganger på rad så er det vel forståelig at jeg blir bekymret. På bursdagen min fikk jeg et anfall, men tok pillen min i håp om at den skulle fungere og så dro jeg på skolen for å få hjelp med matten, som vanlig.

Jeg merket etterhvert at dette ikke kom til å fungere. Jeg kunne knapt se pga synsforstyrrelsene - det er veldig vanskelig å fokusere når det er et "lyn" som er foran alt du prøver å fokusere på - og jeg klarte ikke å få med meg noe av hva studentassistenten min sa. Etter en halvtime pakket jeg sammen og gikk bort på legesenteret som ligger på universitetet. Smertene begynte å melde seg på baksiden av hodet, men jeg håpet at jeg kom til å bli fort ferdig der inne.

Fastlegen min, som jeg ennå ikke har møtt, var sykemeldt denne uka, men jeg fikk snakke med en annen lege. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor han snakket så høyt når han visste at jeg var lyd- og lyssky da, men han plantet ihvertfall en tanke hos meg: dersom jeg fikk et nytt anfall så ville han at jeg skulle kontakte fastlegen min og snakke med henne om jeg kanskje burde skifte prevensjonsmiddel. Ellers kunne jeg knaske nesten så mye naproxen jeg bare orket, noe jeg gjorde, og det hjalp! Hurra! Resten av dagen ble tilbrakt sammen med kjæresten min, først i senga til jeg følte meg bedre, og så måtte man ordne istand til bursdagsfesten min som skulle være dagen etterpå. Bursdagen min ble absolutt ikke så ille som jeg hadde fryktet.

Siden besøket hos legen tenkte jeg veldig mye på om p-pillene kunne hatt noe å gjøre med migrenen. Jeg googlet det, og fant ut at andre jenter/kvinner har blitt anbefalt å slutte med p-piller. Jeg gjorde ikke så veldig mye mer med det før i går, da jeg etterhvert hadde begynt å bekymre meg mer og mer. Jeg fant pakkevedlegget til p-pillene mine, og der stod det jammen meg spesifisert at kvinner med migrene med aura ikke skulle ta p-piller. Dette hjalp ikke på mine bekymrede tanker.

Jeg orket ikke å sitte med matte mer da jeg hadde lest dette, så jeg ringte først for å bestille time hos fastlegen min, men fikk ikke noe før 17.april. En time senere hadde tankene mine fått gnage såpass mye på meg at jeg måtte gå til legesenteret for å spørre om jeg burde slutte med pillene på dagen, eller om det kunne gå bra. Damen i resepsjonen virket overrasket over pakkevedlegget jeg snakket om, og sa "njaa.. det går sikkert bra..". Jeg var ikke beroliget.

Litt desperat ringte jeg det gamle legesenteret mitt og spurte om råd der. Takk og lov var resepsjonisten delvis informert om dette med p-piller og migrene og sa at en lege skulle ringe meg i morgen - altså i dag. Så i dag fikk jeg det altså bekreftet: Jeg må slutte med p-piller nå med en gang, for dette var visst ikke bra i det hele tatt. Legen snakket om nyoppdaget migrene, noe som skremte meg litt da jeg har hatt anfall i over to år, det er bare dette siste året at de har kommet så ofte.

Så i kveld er det altså første kvelden på fem år at jeg ikke skal ta en p-pille, med vilje. Av en eller annen grunn skremmer dette meg, og jeg har prøvd å snakke med flere personer om det i dag, uten at jeg har klart å sette ord på følelsene mine, eller følt at de har forstått hvor redd jeg faktisk er. Det er skummelt. Det føles som om jeg gir fra meg kontrollen over noe, noe jeg forsåvidt gjør. Jeg aner ikke hva som kommer til å skje nå, og jeg vet ikke helt akkurat hvorfor jeg er så redd, men jeg vet at jeg ikke kommer til å få sove så godt i natt. Jeg har lyst til å ringe kjæresten min, men på samme tid vil jeg ikke vekke ham, for da er det ikke sikkert at han kommer seg på skolen i morgen. Jeg må vel holde ut til i morgen med å snakke med ham...

Åh, som jeg gleder meg til vi skal flytte sammen, så slipper jeg å være alene med sånne tanker. Jeg er redd, og jeg er redd for å måtte være alene i hele natt med et hode som jobber mot meg. I morgen vet jeg at jeg må ta på meg "skolepike"-mentaliteten min, ettersom jeg har så mye å gjøre, men jeg tror kjæresten min kan forvente seg en kjæreste som trenger en stor klem og mye omtanke i morgen...

My extreme make-over

Da var det gjort, og her er før- og etter-bildene ;) Need I say more?



Her følger noen bilder som viser litt mer detaljer:

Før


Etter

My heart it beats, beats for only you

Lite ante jeg om at dette semesteret skulle bli så stressende og krevende...

Nå har jeg bare 15 undervisningstimer i uka og to fridager, men likevel må jeg bruke veldig mye tid på skolearbeid. Det eneste som holder meg gående er at jeg faktisk klarer å henge med, samt at det snart er påskeferie. Jeg gleder meg til å se familien min igjen - når jeg reiser hjem til påske har jeg ikke sett dem siden desember - og til å slappe av skikkelig.

På tirsdag, klokka 12:30 skal det altså skje.. da skal mer enn halvparten av håret mitt av. Jeg føler meg litt rebelsk når jeg tar et så stort skritt. For noen er det kanskje vanskelig å forstå hvordan det kan være et så stort skritt for meg, men håret mitt betyr mye for meg, og det er litt skummelt å gjøre noe som blir en så stor forandring. Men jeg skal ikke trekke meg nå.

Men saken er at jeg plutselig har fått veldig lyst på en tatovering også. Jeg fant nemlig to fine tatoveringer da jeg googlet litt rundt en dag, og jeg synes at det kunne vært noe som jeg ville ha på kroppen. De som kjenner meg best ville nok sagt seg enig. Men jeg aner ikke hvor på kroppen jeg vil ha den, så jeg skaffer meg nok ikke noe sånt med det første. Her er bildene av de to jeg vil velge mellom:














Jeg vil selvfølgelig bare ha én av dem, og foreløpig heller jeg mest mot ulven, selv om det er geparden jeg har mest lyst på. Om jeg kunne funnet en litt finere versjon av geparden, kanskje mer lik ulven, så ville jeg tatt den. Vi får se hva som skjer..

Jeg oppdaget et nytt band forrige helg, Paramore, og hører nesten kun på det for tiden. Det er fra My Heart av Paramore at tittelen på innlegget kommer fra, men det var kjæresten min jeg hadde i tankene da jeg bestemte meg for den.

På fredag var det fest igjen, og jeg ble overrasket over hvor avslappet jeg var, og hvor bra jeg hadde det. Det er lenge siden jeg har følt det sånn på en fest med den gjengen (no offense til noen av dere). Men så måtte det jo skje noe for å ødelegge kvelden, uten at jeg skal nevne hva det var. Jeg ble ihvertfall opprørt og hadde mest lyst til å dra hjem, men jeg visste at det var litt viktig for kjæresten min at jeg var der, så jeg ble. Jeg ville uansett ikke starte noe drama ved å plutselig dra, og jeg hadde ikke lyst til å snakke med drita folk om hvorfor jeg var opprørt. Festen dabbet etterhvert av, folk holdt på å sovne og jeg ville egentlig legge meg. Så kommer kjæresten min bort og sier at det er noe han vil si meg etter festen. Som vanlig tenker jeg meg det aller verste, men er takknemlig for å få dra fra festen.

Så står vi der i snøvær og vind og snakker i sikkert tre kvarter. For det meste er det Martin som snakker og jeg som gråter. Jeg har ikke tenkt til å sitere hele samtalen her, men det var en samtale vi begge trengte, og det var godt å snakke om det, selv om det på samme tid var vondt. De få gangene Martin åpner seg ordentlig for meg er øyeblikk jeg setter enormt stor pris på, selv om det noen ganger gjør vondt å høre hvordan han har det. Etterhvert ble vi såpass kalde begge to at jeg ble med ham hjem hvor samtalen gikk inn på koseligere ting som jeg heller ikke har tenkt til å sitere her, men jeg får fortsatt deilige sommerfugler i magen når jeg tenker på det vi snakket om. Begge hadde et positivt syn på fremtiden, og begge så for seg en fremtid sammen med hverandre. Vi gleder oss veldig til å flytte sammen, og jeg kjenner at det blir mer og mer virkelig. Det skal faktisk skje. Jeg har vært redd for at det kanskje har vært litt "jinxet" for oss, ettersom det ble slutt forrige gang vi bestemte oss for noe sånt. Ja, jeg vet at jeg er teit..

Uansett så er sånne samtaler gull verdt for meg, og jeg kan leve lenge på dem. Jeg føler meg trygg i min posisjon som kjæresten hans, at han vil være sammen med meg og kun meg, at vi har det bra, og at vi er på vei mot noe enda bedre. Jeg elsker deg, gutten min.


Så vil jeg nevne at jeg har fått en ny helt. Jeg begynte å se på Frustrerte Fruer i januar sammen med noen venninner, og jeg raser nå gjennom de tidligere sesongene for å komme ajour med den som går på tv nå. Ser at det er mye jeg har gått glipp av. Eva Longoria er ihvertfall min nye heltinne. Jeg synes det er så godt å se at det går ann å være tynn, ha små bryster, men likevel være sexy. Det er ikke akkurat den oppfatningen jeg har fått av at folk har av tynne folk - "Æsj! Åh, herregud, så tynn hun er!" - Spesielt likte jeg da Carlos dengte en fyr fordi han sa at Gabrielle (hun Eva Longoria spiller) ikke var Internettmateriale fordi hun ikke hadde store nok bryster osv. Thank you!

Nå håper jeg på noen litt roligere uker enn hva det har vært siste måneden, men jeg har ikke alt for store forhåpninger. Ettersom jeg er ganske engasjert i Arrangementkomitéen så går det bort en del tid der. Jaja, jeg skal holde ut til april, ihvertfall.

Jeg må vel forresten også nevne at jeg prøver et nytt utseende på bloggen, og at jeg har lagt til en lenke til søstra mi sin blogg.