STOP

Som vanlig tar jeg sorgene på forskudd og bekymrer meg alt for mye... Men noen ganger er det kanskje ikke uten grunn.



Som en del kanskje har fått med seg så har jeg fått påvist at jeg har såkalt migrene med aura. Dette vil si at jeg får synsforstyrrelser som et slags forvarsel på at det er noe på gang. En lege forklarte dette med at det var blodkar i hjernen som trakk seg sammen, og det er når disse utvider seg igjen at smertene kommer.

Migrener i seg selv er ikke så ille om man har medisiner å ta for det. Det har jeg. Det hadde riktignok vært en fordel om disse hadde funket, og når de lar være å funke to ganger på rad så er det vel forståelig at jeg blir bekymret. På bursdagen min fikk jeg et anfall, men tok pillen min i håp om at den skulle fungere og så dro jeg på skolen for å få hjelp med matten, som vanlig.

Jeg merket etterhvert at dette ikke kom til å fungere. Jeg kunne knapt se pga synsforstyrrelsene - det er veldig vanskelig å fokusere når det er et "lyn" som er foran alt du prøver å fokusere på - og jeg klarte ikke å få med meg noe av hva studentassistenten min sa. Etter en halvtime pakket jeg sammen og gikk bort på legesenteret som ligger på universitetet. Smertene begynte å melde seg på baksiden av hodet, men jeg håpet at jeg kom til å bli fort ferdig der inne.

Fastlegen min, som jeg ennå ikke har møtt, var sykemeldt denne uka, men jeg fikk snakke med en annen lege. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor han snakket så høyt når han visste at jeg var lyd- og lyssky da, men han plantet ihvertfall en tanke hos meg: dersom jeg fikk et nytt anfall så ville han at jeg skulle kontakte fastlegen min og snakke med henne om jeg kanskje burde skifte prevensjonsmiddel. Ellers kunne jeg knaske nesten så mye naproxen jeg bare orket, noe jeg gjorde, og det hjalp! Hurra! Resten av dagen ble tilbrakt sammen med kjæresten min, først i senga til jeg følte meg bedre, og så måtte man ordne istand til bursdagsfesten min som skulle være dagen etterpå. Bursdagen min ble absolutt ikke så ille som jeg hadde fryktet.

Siden besøket hos legen tenkte jeg veldig mye på om p-pillene kunne hatt noe å gjøre med migrenen. Jeg googlet det, og fant ut at andre jenter/kvinner har blitt anbefalt å slutte med p-piller. Jeg gjorde ikke så veldig mye mer med det før i går, da jeg etterhvert hadde begynt å bekymre meg mer og mer. Jeg fant pakkevedlegget til p-pillene mine, og der stod det jammen meg spesifisert at kvinner med migrene med aura ikke skulle ta p-piller. Dette hjalp ikke på mine bekymrede tanker.

Jeg orket ikke å sitte med matte mer da jeg hadde lest dette, så jeg ringte først for å bestille time hos fastlegen min, men fikk ikke noe før 17.april. En time senere hadde tankene mine fått gnage såpass mye på meg at jeg måtte gå til legesenteret for å spørre om jeg burde slutte med pillene på dagen, eller om det kunne gå bra. Damen i resepsjonen virket overrasket over pakkevedlegget jeg snakket om, og sa "njaa.. det går sikkert bra..". Jeg var ikke beroliget.

Litt desperat ringte jeg det gamle legesenteret mitt og spurte om råd der. Takk og lov var resepsjonisten delvis informert om dette med p-piller og migrene og sa at en lege skulle ringe meg i morgen - altså i dag. Så i dag fikk jeg det altså bekreftet: Jeg må slutte med p-piller nå med en gang, for dette var visst ikke bra i det hele tatt. Legen snakket om nyoppdaget migrene, noe som skremte meg litt da jeg har hatt anfall i over to år, det er bare dette siste året at de har kommet så ofte.

Så i kveld er det altså første kvelden på fem år at jeg ikke skal ta en p-pille, med vilje. Av en eller annen grunn skremmer dette meg, og jeg har prøvd å snakke med flere personer om det i dag, uten at jeg har klart å sette ord på følelsene mine, eller følt at de har forstått hvor redd jeg faktisk er. Det er skummelt. Det føles som om jeg gir fra meg kontrollen over noe, noe jeg forsåvidt gjør. Jeg aner ikke hva som kommer til å skje nå, og jeg vet ikke helt akkurat hvorfor jeg er så redd, men jeg vet at jeg ikke kommer til å få sove så godt i natt. Jeg har lyst til å ringe kjæresten min, men på samme tid vil jeg ikke vekke ham, for da er det ikke sikkert at han kommer seg på skolen i morgen. Jeg må vel holde ut til i morgen med å snakke med ham...

Åh, som jeg gleder meg til vi skal flytte sammen, så slipper jeg å være alene med sånne tanker. Jeg er redd, og jeg er redd for å måtte være alene i hele natt med et hode som jobber mot meg. I morgen vet jeg at jeg må ta på meg "skolepike"-mentaliteten min, ettersom jeg har så mye å gjøre, men jeg tror kjæresten min kan forvente seg en kjæreste som trenger en stor klem og mye omtanke i morgen...