Det er ikke bare noe de sier.. tiden flyr virkelig.
Det er allerede over en måned siden jeg skrev det forrige blogginlegget. Jeg kan ikke skjønne at tiden har gått så fort, men så har den stort sett gått med på å jobbe og sove, så det er kanskje ikke så rart at den bare har "forsvunnet".
Siden sist så har jeg, etter mye om og men, skaffet meg hybel. Jeg er veldig fornøyd med det, og jeg gleder meg som en liten unge til å flytte inn. Endelig skal jeg ha et sted som er mitt, og jeg får et eget bad! No more do-kø!
Og ikke minst er det et sted hvor det ikke er innetid eller drikkeforbud. Jeg kan ha vorspiel, overnattingsbesøk, komme hjem når jeg vil, legge meg når jeg vil, spise hva jeg vil, når jeg vil, og besøke kjæresten min når jeg vil, uten å måtte ta buss en halvtime! (That's a first..)
Jeg gleder meg!
Jeg har faktisk allerede begynt å tenke på innflytningsfesten min, enda det er noen uker igjen til jeg skal flytte oppover. Reker og vin - enkelt og usannsynlig godt! Regner med å bare invitere to-tre venner i tillegg til kjæresten. Jeg har tross alt ikke råd til å kjøpe reker til en hel haug med folk, hehe. Tenk, innflytningsfest for MEG, i MIN hybel! Det er litt rart å tenke på.
Jeg skal jo også begynne å studere, og nå er det bare få dager igjen til jeg får vite HVA jeg skal studere. Jeg må si at jeg er fryktelig spent på det, og jeg håper jeg kommer inn på andrevalget mitt, faktisk, men det gjør selvfølgelig ingenting om jeg kommer inn på førstevalget. Det er jo nesten samme fag (Informatikk årsstudium og inf. bachelor), så det er vel hipp som happ.
Jeg har faktisk skikkelig lyst til å begynne å lese på fagene allerede nå, og skulle gjerne gjort det om jeg hadde hatt den minste anelse om hvilke bøker vi skal bruke. Som jeg sa til en venn i dag; "Jeg tror jeg kommer til å være skikkelig ivrig den første måneden.." .. så får vi se hvordan det utvikler seg ettehvert, hehe. Jeg håper at det ikke går som på videregående, hvor jeg etterhvert ga blaffen i alt. Jeg angrer som en hund på at jeg ikke gjorde den lille, ekstra innsatsen som ville gitt meg mye bedre karakterer. Men men.. c'est la vie. Jeg skal ihvertfall prøve å engasjere meg litt mer, og gjøre en litt større innsats på universitetet. Det er jo tross alt universitetet.
Det er så utrolig rart å tenke på at jeg endelig skal begynne å studere. I to år har jeg kunnet skyve det foran meg og bare slappet av med venner og festing. Nå må jeg faktisk jobbe - jeg skal faktisk bli en student. Jeg føler at jeg holder på å ta et av de siste, avgjørende stegene ut i voksenlivet.
Det er noe jeg har tenkt på siden barneskolen, og nå er jeg plutselig her. Om noen uker skal jeg begynne å gå på forelesninger og levere inn "obliger". Jeg har absolutt ikke vendt meg til tanken ennå, men gruer meg ikke.. så mye.
Men foreløpig har jeg andre ting å tenke på..
Snart har jeg jobbet i fire uker sammen med kjæresten min.
Fire uker hvor vi har sovet sammen, spist frokost sammen, kjørt til jobb sammen, spist lunsj sammen.. vi har vært sammen nesten 24/7 i over en måned, og det har gått overraskende bra. Jeg må absolutt si meg fornøyd med det. Jeg hadde forventet flere krangler og mer surving fra min side, men noen positive overraskelser får man da tydeligvis.
Så da vet vi at det går bra, men vi får se hvordan det går når vi begynner å studere og vender tilbake til "det virkelige liv". Ikke det at jeg tror at det kommer til å gå dårlig da, men man må vel bare vente og se, og så ta ting som det kommer. Om det er en ting kjæresten min har lært meg, så er det at det er mye som er håpløst å planlegge.
På mandag reiser vi på ferie. Jeg føler at det kommer til å bli en sånn typisk norsk bilferie; Vi skal kjøre til Ås, Ålesund og til slutt en hytte i Lillehammer-området. Men jeg tror det kommer til å bli veldig, veldig koselig.
Jeg vurderer sterkt å kjøpe meg et speilreflekskamera sånn at jeg kan ta noen skikkelige bilder når vi kjører gjennom Geiranger. Jeg krysser fingrene for at det skal bli fint vær, sånn at bildene viser noe annet enn grønt og grått..
Geiranger er fantastisk fjord, og jeg husker at vannet hadde en nydelig, klar blåfarge da vi kjørte gjennom der for to år siden. Jeg gleder meg, uansett om jeg reiser dit med et sånn kamera eller ikke.
Nok ranting..
Jeg begynner å føle at jeg har begynt å stable meg skikkelig på beina igjen, og det er en god følelse. Jeg stoler meg på meg selv, og at jeg kan klare meg fint på universitetet, og ellers i livet som student. Jeg begynner rett og slett å føle meg sterk igjen. Sterk, og omgitt av venner som vil meg vel.
Jeg tror dette kan bli et veldig bra år...
