Så var vi igang igjen...

Det er lørdag og jeg prøver å motivere meg til å gjøre noe konstruktivt, som feks jobbe med en øving, skrive opp fremdriftsplan i forskjellige fag eller spille WoW, men med en hodepine gnagende på høyre side av hodet så blir jeg egentlig bare sittende og stirre i skjermen.


Men nå er altså første uka tilbake i studenttilværelsen overstått. Jeg har vært på hele fem (haha) forelesninger, en legetime, trent(!), gjort en halv øving og festet med faddergruppa.

Jeg er støl, men det minner meg egentlig bare på at jeg har vært flink, og at jeg må fortsette med å være flink. Motivasjonen min til å trene er et lite håp om å legge på seg litt, samt forbedre situasjonen til knærne mine. Jeg fikk nemlig en liten tankevekker da jeg snakket med læreren min fra i fjor. Hun sa at dersom jeg ikke trente forebyggende så kom jeg til å angre på det om ti-tjue år, og siden det gjør vondt nok fra før så vil jeg helst unngå at knærne mine svikter meg helt senere. Så da må man nok bare trene.

Jeg har funnet ut at jeg har fri både på mandager og onsdager, så jeg har egentlig masse tid til trening. Ettersom jeg ikke har noen planer om å bli i superduperform så holder det foreløpig med to ganger i uka for meg, men jeg håper på å komme meg på noen yoga- og coretimer, da de trener muskler som er lurt å trene, og så må man ikke hoppe og sprette rundt (noe jeg gjerne skulle gjort om knærne mine tålte det..).

Som sagt festet jeg i går, og jeg hadde planer om at dette skulle bli en bra fest, og jeg skulle bli full. Festen ble selvfølgelig bra (kunne ikke bli annet med den gjengen der), og jeg ble full nok. Min bedre halvdel ble også full.. litt for mye, kanskje, for da det nærmet seg tid for å ta buss hjem (det er sykt kaldt i Trondheim for tiden, så det er uaktuelt å gå hjem) ble det visst tid for å ha hodet i doskålen en stund. Nå kan det virke som om jeg henger ham ut, men jeg liker faktisk å ta vare på ham, og jeg synes han har godt av å bli litt dårlig iblant når han drikker så mye, hehe. Jeg er forsåvidt glad for at han ennå ikke har sett meg spy, men jeg har ikke planer om å la ham se det heller.



Man kom seg ikke ut av sengen før nærmere 5 i dag, men det er sånn jeg liker det. Det finnes ikke noe bedre enn å ligge og se på tv sammen med kjæresten sin. Mine planer for i kveld er å lage en svært enkel middag, kikke litt på den halvferdige matteøvingen, kanskje kikke på programmeringsøving (usannsynlig..), og så enten sjekke ut pokerlaget hos naboen (hvor kjæresten min skal vinne) eller spille WoW.. eller begge deler. Vi får se... Hurra for slappe helger!

Nå føler jeg at jeg har drukket fra meg for en stund, så det blir nok roligere på bursdagsfesten neste helg. I tillegg hører jeg rykter om at Soli skal komme oppover da, så da bør man vel holde seg i form til å ta en kaffe ellerno?

Hell i uhell

Turen min hjem ble både lenger og mer eventfull enn jeg hadde håpet.

Jeg dro hjemmefra litt for nærme halv 4, men skulle innom treningssenteret der søstra mi skulle kaste fra seg sekken i bilen og få en bag av oss, før vi kjørte videre mot Lillehammer.

Etterhvert som vi nærmer oss Lillehammer ser jeg at klokka går farlig fort og trafikken farlig sakte, og jeg begynner å bli stresset. Jeg hater å være for sent til ting. Til slutt blir det klart at vi ikke kommer til å rekke toget, noe jeg blir veldig frustrert over. Jeg har kjøpt miniprisbillett (riktignok til 399,-), og disse kan hverken refunderes eller endres, noe som kan resultere i at reisen hjem blir veldig dyr.

Neste tog går omtrent to timer senere, så jeg finner den eneste stikkonktakten på Lillehammer stasjon og setter meg der for å se Bewitched for andre gang den uka. Eneste problemet var at dette var ved en dør, så det ble litt kaldt, og det var i en del av bygget hvor byens fjortisser tydeligvis har funnet ut at det er fint å henge i timesvis..

Men så kommer toget, og jeg finner meg en ganske bra plass hvor jeg sover den første halvtimen. Konduktøren kommer innom nå og da og lover stadig å ringe det opprinnelige toget mitt for å finne ut ettellerannet ang billetten min (jeg nevnte ikke at det var en miniprisbillett). Resten av togturen går med på strikking, lesing og spising - jeg fikk forsåvidt en plastskje av damen i kaféen som en helgegave, hehe.

Så, omtrent en halvtime, tre kvarter fra Trondheim, kommer det en beskjed på høytaleranlegget om at toget ikke går lenger enn til Lundamo. Jeg aner ikke hvor det er, men håper at det er et stopp etter Trondheim. Det er det altså ikke. Og det har seg sånn at det har gått et jordras like ovenfor Lundamo, så lenger kommer vi ikke, og resten av turen skal gå med buss. Jeg beregner at det blir ca en halvtime med buss, noe som vil si at det kan bli vanskelig å få kommet seg på siste buss hjem - særlig siden bussjåføren nekter å stoppe i sentrum. Så da sitter jeg der på bussen, mens jeg prøver å holde tilbake noen bitre tårer fra en sliten kropp, og tenker på at dersom jeg hadde rukket det første toget så hadde jeg vært fremme nesten tre timer tidligere.

Men jeg rekker nest siste buss fra stasjonen og til sentrum, hvor jeg må vente 20 minutter før siste buss hjem går. Det er kaldt, og jeg er irritert. Så kommer bussen, jeg får halt inn all min bagasje og jeg setter meg på setet i midtgangen. Så kommer en fryktelig skravlete gjeng menn på, og det hjelper ikke akkurat på humøret mitt. Skal jeg sitte på en buss med en flokk fulle og bråkete menn? Jeg kikker surt opp på dem, der de står og betaler for seg til bussjåføren... og hva får jeg se? Magnus fra Gåte! Dagen er reddet! Selv om jeg har møtt ham personlig og snakket med ham før, så tør jeg ikke si hei, men sitter og smiler fornøyd resten av turen. Tenk at en sånn drittdag skulle ende på den måten!



Jeg må vel også nevne at det absolutt var koselig å komme hjem til Martinmin hvor det ble favorittpizzaen min og enda et gjensyn med Bewitched :)

Fra hjem til hjem

Nå skulle jeg egentlig vasket opp litt og pakke til jeg skal dra i morgen, men jeg tror jeg har grodd fast i sofaen her. Synd!

I morgen skal jeg altså ta toget fra den vinterkalde, koselige, snødekkede hjemmebygda til kalde, våte, forblåste Trondheim - og jeg gleder meg. Kanskje ikke så rart når jeg har vært alene hjemme i fire dager og egentlig kjedet meg ganske mye. Jeg har spilt litt WoW, overraskende nok mye mindre enn planlagt, og sett alt for mye tv, men jeg har vært flink og besøkt bestemor hver dag, og tatt en del klesvask.

Nå kom jeg plutselig på at jeg har en øl i kjøleskapet! *Henter øl*
*Sukk* Øl kan være fantastisk godt iblant. Nomnom..

Jeg skal besøke bestemor før jeg drar i morgen, og jeg gruer meg veldig. I dag var hun ikke helt "i form" (altså deppa og litt fjern), og begynte å gråte litt da hun snakket om hvor stille det kom til å bli når jeg drar i morgen. Jeg angrer nesten litt på at jeg har besøkt henne så mye, ettersom det sikkert bare har gjort ting verre, men samtidig så er det ikke godt å vite hvor lenge vi får ha bestemor med oss.

Det river i meg når jeg ser bestemor gråte. En del av meg vil ikke se det, for det er hjerteskjærende å se hvor trist og ensom hun er, en del av meg vil trøste henne, vel vitende om at hun da bare blir tristere, en del av meg vil be henne ta seg sammen, men det er noe jeg aldri kan få meg til å si til henne, så da er det den siste delen som seirer, nemlig den som vil muntre henne opp og trekke oppmerksomheten hennes over på noe annet. Men hva skal jeg gjøre i morgen når jeg faktisk skal dra, og skal være borte i over to måneder? Jeg håper humøret hennes er bedre i morgen, så hun ikke blir alt for lei seg for at jeg skal dra.. Det er nesten så jeg ikke vil besøke henne, for å slippe alt dette, men da blir hun bare enda mer lei seg.

Men jeg gleder meg egentlig til å dra "hjem" og få komme igang igjen. Jeg kjenner jeg blir rastløs av å sulle rundt hjemme, og at jeg blir ivrig på å komme i gang med skolearbeid. Jeg sier "hjem" fordi det ble litt rart å kalle det hjem, når hjem egentlig er i hjembygda mi. Men jeg sier alltid hjem om det stedet der jeg sover den natten, om det så er på et hotell eller hjemme hos Martin. Men i Bewitched synes jeg de sa det så fint:
"-Daddy.. What am I gonna do?
-Go home..
-Where is that?
-Wherever you've been the happiest"



Bewitched er forresten en film jeg absolutt anbefaler. Den er enn sånn film man bare sitter og smiler av, og jeg har egentlig bare fått mer og mer sansen for Nicole Kidman, så jeg synes det er moro å se en film hvor hun er litt rar, skjærer grimaser osv, og likevel er veldig søt.

Jeg har lagt merke til at serien The New Adventures of Old Christine - det er en komiserie med hun som spiller Elaine i Seinfeld - også får meg til å bare sitte og smile for meg selv. Pussig.. hehe.

Men nå bør jeg vel avslutte, sånn at jeg kanskje kan få gjort noe konstruktivt. Akkurat nå sitter jeg riktignok og gråter av en film, Touch the Top of the World, som handler om en blind mann som skal bestige Mount Everest - jeg MÅ få tak i boken og lese den etterhvert. Jeg blir lett rørt, hehe. Men nå bør jeg strengt tatt komme igang, som sagt, så får jeg be biblioteket i Trondheim om å få tak i den boken.

Nytt år, nye muligheter

Nå er det visst gått en stund siden forrige innlegg, og det har faktisk vært litt etterspørsel etter nye innlegg. Moro!

Jula
Etter en rolig og kjempekoselig juleferie begynner jeg nå å føle meg klar til dyst igjen. Jeg føler meg klar for å jobbe med skole igjen, og for å gi meg i kast med fire nye fag. Jeg ser tilbake på det forrige semesteret med en følelse av triumf. Jeg klarte det! Jeg møtte opp på alle forelesninger, leverte alle øvinger og fullførte alle eksamener (bortsett fra matte) med en god magefølelse. I tillegg har jeg lagt på meg to kilo i jula, noe som er bra!

Å levere blankt på matteeksamen var selvfølgelig en nedtur, og jeg følte meg mislykket. Men jeg skal ta opp igjen eksamen i mai, og håper det skal gå bedre da. Det blir uansett en god test på om jeg har selvdisiplin nok til å jobbe med faget - en utfordring jeg føler meg klar til å ta.

Jeg fikk mindre julegaver i år enn jeg har fått før, men det gjorde egentlig ingenting. En del av dem var pengegaver (godt over 2000kr) som går rett til Namibiasparekontoen. Nå har jeg 15000kr der som er øremerket til Namibiaturen.
Når jeg er inne på julegaver så må jeg også nevne julegaven jeg fikk av kjæresten min: en tegning av oss to hvor han hadde skrevet opp en liste over hva han liker best ved meg, en kalender med bilder av oss to på, og en genial t-skjorte, samt en symbolsk gave til Leger uten grenser. Jeg ble så rørt! Jeg følte at dette virkelig var en julegave hvor det lå mye tanke og jobb bak, og jeg setter utrolig stor pris på det.

2009
Nå er det altså et nytt år, og jeg har mange forhåpninger og planer for dette året. Som nyttårsforsett har jeg å ikke kjøpe klær, og hovedtanken er å unngå impulskjøp generelt. Jeg har mer enn nok klær, så jeg trenger strengt tatt ikke enda en genser eller topp eller hva det nå skal være. Jeg vil lære meg selv å bli litt mer kritisk, og dermed bli mer økonomisk.

Når det kommer til skole så tenker jeg at jeg skal gjøre en like god innsats som på høstsemesteret, og kanskje litt bedre. I tillegg tenker jeg å se litt halvhjertet etter en jobb. Jeg trenger egentlig ikke en jobb, men jeg tror det er greit å ha mindre dødtid, så kanskje jeg lærer meg å bruke tiden min litt mer effektivt.

Jeg får altså fem eksamener i mai og begynnelsen av juni, men akkurat nå ser jeg veldig positivt på det. Jeg har matte først, og det tror jeg kommer til å være en enorm fordel. Da er jeg ennå ikke sliten av å lese, og så blir jeg ferdig med det verste først. Jeg skal også ha to eksamener to dager på rad, men jeg tror at også dette kommer til å gå helt fint. Det føles i det hele tatt godt at jeg ikke bekymrer meg i forkant av det nye året, og at jeg føler at jeg har krefter til å gjennomføre det.

Jeg har fått høre at det første studieåret er det verste, og om det er et faktum så ser jo ting absolutt lyse ut fremover! Dette halvåret har jo egentlig gått greit, og jeg vet jeg kan yte enda mer enn det jeg har gjort så langt.

Kjæresten min og jeg har søkt om å få en familiehybel så fort det blir en ledig. Dette gleder jeg meg veldig til, og jeg ble mildt sagt overrasket da kjæresten min plutselig sa at han følte seg klar til å gjøre dette. Jeg er utrolig spent, og føler jeg slapper av litt mer nå som jeg ikke trenger å bekymre meg så mye for ny hybel til sommeren. Så nå må vi bare krysse fingrene og håpe på at det blir en ledig hybel rundt mai.

Jeg føler at ting bare blir bedre og bedre mellom oss, mye fordi vi snakker mye sammen. Forholdet vårt har jo ikke vært uten problemer, men jeg føler at vi finner løsninger som fungerer for oss begge, og at vi kommer fram til disse på en forholdsvis fredelig måte. Jeg tror vi kan få det veldig bra sammen.

Jeg har også tenkt litt på sommerjobb, men aner ikke hva jeg egentlig vil. Jeg får ikke noen ny jobb i fabrikken, og det er generelt vanskelig å komme seg til og fra jobb om jeg skal være i hjembygda. Så jeg vurderer å søke litt på Ås, og da kanskje bo noen uker hjemme hos foreldrene til kjæresten min (selvfølgelig sammen med ham). Det er jo greit om jeg kan gå til jobb.

Det føles nesten rart å være så positiv, men jeg klager absolutt ikke! Dette ble visst et litt mer oppramsende innlegg, men sånn må det nok bare bli. Håper på å få skrevet mer i løpet av uka.

Akkurat nå er jeg hjemme og holder søstra mi med selskap mens mamma og pappa er i Gran Canaria. Savner selvfølgelig kjæresten min litt, og det er litt uvant å ikke være i umiddelbar nærhet av ham, men det skal jeg tåle å holde ut noen dager, hehe.

Og så kom jeg over et fint sitat i dag, som jeg vil dele med dere:

Alle disse dager som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet
- Stig Johansson

Jeg ønsker alle et godt nytt år med vinden i ryggen og sola i ansiktet.