Jeg dro hjemmefra litt for nærme halv 4, men skulle innom treningssenteret der søstra mi skulle kaste fra seg sekken i bilen og få en bag av oss, før vi kjørte videre mot Lillehammer.
Etterhvert som vi nærmer oss Lillehammer ser jeg at klokka går farlig fort og trafikken farlig sakte, og jeg begynner å bli stresset. Jeg hater å være for sent til ting. Til slutt blir det klart at vi ikke kommer til å rekke toget, noe jeg blir veldig frustrert over. Jeg har kjøpt miniprisbillett (riktignok til 399,-), og disse kan hverken refunderes eller endres, noe som kan resultere i at reisen hjem blir veldig dyr.
Neste tog går omtrent to timer senere, så jeg finner den eneste stikkonktakten på Lillehammer stasjon og setter meg der for å se Bewitched for andre gang den uka. Eneste problemet var at dette var ved en dør, så det ble litt kaldt, og det var i en del av bygget hvor byens fjortisser tydeligvis har funnet ut at det er fint å henge i timesvis..
Men så kommer toget, og jeg finner meg en ganske bra plass hvor jeg sover den første halvtimen. Konduktøren kommer innom nå og da og lover stadig å ringe det opprinnelige toget mitt for å finne ut ettellerannet ang billetten min (jeg nevnte ikke at det var en miniprisbillett). Resten av togturen går med på strikking, lesing og spising - jeg fikk forsåvidt en plastskje av damen i kaféen som en helgegave, hehe.
Så, omtrent en halvtime, tre kvarter fra Trondheim, kommer det en beskjed på høytaleranlegget om at toget ikke går lenger enn til Lundamo. Jeg aner ikke hvor det er, men håper at det er et stopp etter Trondheim. Det er det altså ikke. Og det har seg sånn at det har gått et jordras like ovenfor Lundamo, så lenger kommer vi ikke, og resten av turen skal gå med buss. Jeg beregner at det blir ca en halvtime med buss, noe som vil si at det kan bli vanskelig å få kommet seg på siste buss hjem - særlig siden bussjåføren nekter å stoppe i sentrum. Så da sitter jeg der på bussen, mens jeg prøver å holde tilbake noen bitre tårer fra en sliten kropp, og tenker på at dersom jeg hadde rukket det første toget så hadde jeg vært fremme nesten tre timer tidligere.
Men jeg rekker nest siste buss fra stasjonen og til sentrum, hvor jeg må vente 20 minutter før siste buss hjem går. Det er kaldt, og jeg er irritert. Så kommer bussen, jeg får halt inn all min bagasje og jeg setter meg på setet i midtgangen. Så kommer en fryktelig skravlete gjeng menn på, og det hjelper ikke akkurat på humøret mitt. Skal jeg sitte på en buss med en flokk fulle og bråkete menn? Jeg kikker surt opp på dem, der de står og betaler for seg til bussjåføren... og hva får jeg se? Magnus fra Gåte! Dagen er reddet! Selv om jeg har møtt ham personlig og snakket med ham før, så tør jeg ikke si hei, men sitter og smiler fornøyd resten av turen. Tenk at en sånn drittdag skulle ende på den måten!
Jeg må vel også nevne at det absolutt var koselig å komme hjem til Martinmin hvor det ble favorittpizzaen min og enda et gjensyn med Bewitched :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar