Se for deg en stor gressplen badet i solskinn. Flere andre studenter ligger spredt utover gresset som ikke har blitt klippet på en stund. Foran meg ligger læreboka mi i informatikk og jeg er omringet av de store, og faktisk litt imponerende, byggene som hører til NTNU.
Dette er sånn jeg alltid har tenkt at det kom til å være, og nå er jeg her. Det er nesten litt uvirkelig, men absolutt noe jeg kan leve med. Nå er det forsåvidt en sjelden godbit å ha så pent vær i Trondheim nå som det nærmer seg høst, så da var det flaks at jeg hadde litt tid til å ligge i gresset.
Siden jeg flyttet hit for to uker siden har fint vær og fritid kommet samtidig kun én gang, og det var i dag. Jeg nøt det!
Lørdag 9.August flyttet jeg oppover, og det har skjedd ting nesten hver eneste dag. Fadderordning, skole, diverse fester og sosiale ting, for ikke å glemme skole!
Jeg har ennå ikke blitt fyllesyk, men sliten har jeg absolutt vært. Men det var definitivt verdt det. Jeg har jo blitt kjent med en haug med folk allerede, og dette er da folk jeg kommer til å være sammen med på skolen og hjemme resten av året, så det er like godt at vi får en god start sammen.
En tanke som har slått meg flere ganger disse ukene er at nå har jeg det faktisk veldig bra. Alt er bra! Jeg trives veldig godt på hybelen min, og jeg elsker å ha eget bad, selv om det er litt lite. Jentene jeg bor med (jeg bor med 3 jenter og 3 gutter) er kjempesøte, og lette å omgås. Guttene kom bare for noen dager siden, så de har jeg ikke fått noe særlig inntrykk av ennå. En av kompisene mine er nærmest sagt naboen min, og vi er også klassekamerater og i samme faddergruppe. De jentene i klassen min som jeg har blitt kjent med virker også kjempekoselige, så jeg tror (fortsatt) dette kommer til å bli et veldig, veldig bra år!
Kjæresten min har vært nesten like opptatt som meg, så vi har ikke fått tilbrakt så mye tid sammen som jeg gjerne vil, men vi har fått hatt bursdags- og "innflytningsfest" hjemme hos meg, og det må jeg jo nesten si meg fornøyd med. Han bor nå bare ti minutters gange fra meg, omtrent, så det er absolutt overkommelig. I verste fall går det buss hele tiden, hehe.
Og på lørdag, da vi hadde "fest", kom endelig de tre ordene jeg har ventet så lenge på å få høre; "Jeg elsker deg"
*Sukk*
Det er utrolig hva de ordene kan gjøre med en.
Man kan trygt si at jeg ble rørt...
Da kommer jeg ikke på noe mer jeg ville skrive om, bortsett fra at jeg ble litt inspirert forleden dag til å ta noen bilder, og her er et av resultatene av det.
Så har jeg fått prøve meg som "emo" også, haha.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar