I sommer døde søsteren til en god venn av broren min. Jeg kjente henne ikke spesielt godt, men broren hennes har alltid vært mye hjemme hos oss. Jeg fikk et lite sjokk, en god påminnelse om hvor skjørt livet var og hvor fort det kan bli tatt fra oss, men det var liksom ikke noe mer jeg kunne gjøre med det. I begravelsen, derimot, gjorde det et mye større inntrykk på meg. Broren hennes snakket om hvordan forholdet dem i mellom hadde vært, hvor glad han var i henne og at han kom til å savne henne. Jeg forstod at de hadde hatt det samme forholdet som jeg har til mine brødre, og da kunne jeg forstå hvor vondt dette var for ham. Selvfølgelig kan jeg ikke vite akkurat hvordan det er ettersom jeg har vært så heldig å aldri miste noen på den måten, men likevel kan jeg forstå noe av sorgen hans.
Når unge folk dør så slår det meg mye sterkere enn når det er eldre. Unge folk, som meg selv. Folk jeg kan identifisere meg med, folk som kunne vært mine venner om tilfeldighetene hadde villet det sånn. Det er skummelt å tenke på. Man får et slag i ansiktet som minner en på at døden rammer tilfeldig og hardt. Livet er skjørt, og man bør sette pris på det og de man har. Likevel er det ikke alltid like lett å tenke sånn når dønningene har roet seg, men en gang i blant tror jeg det er sunt, og ikke minst lurt, å sette seg ned litt og tenke på de man er glad i. Kanskje det er på tide å tilgi noen for en gammel krangel, kanskje man bør tilbringe litt mer tid sammen med en venn man ikke har sett på en stund. Jeg mener at man bør utnytte sånne stunder med innsikt til å faktisk gjøre det.
Personlig er jeg kristen, men jeg vet ikke helt ennå hva jeg tror angående evig liv, eller om hva som skjer når folk dør. Men jeg synes det er litt godt å tenke på at man har noen som passer på og ønsker at vi skal ha det godt.
Jeg fant dette på en nettside:
Gud ønsker å ta bort din sorg. Det står i Bibelen, Salmene 147,3.
og forbinder deres verkende sår.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar