Failet challenge og sosiale dilemmaer

Vel, det er vel ikke å komme bort fra at min svært så enkle 5 day challenge viste seg å bli for vanskelig for det b-mennesket jeg er. Jeg klarte ikke å stå opp tidlig nok til å gjøre yoga og skrive før forelesninger kl 08 om morgenen, og da falt det andre også litt i fisk. Men jeg har likevel tatt til meg tipsene om å skrive litt jevnlig, og å ta meg tid til ro og lesing før jeg legger meg. Jeg har også kommet til dag 9 i en 30 day ab-challenge hos Hasfit.com, og det er jeg veldig fornøyd med! (Bildet ble tatt i går, jeg har altså trent i dag, men det ble krysset av etter bildet ble tatt ;) )

Men så var det det jeg egentlig hadde tenkt til å skrive om i dag:
Hvor sosialt akseptert er det å isolere seg fra kjentfolk på bussen?
Jeg er rundt mange folk hele dagen, og synes derfor det er godt med litt tid for meg selv når jeg kjører buss til og fra forskjellige ting som forelesninger og korøvelser. Det er langt ifra det at jeg ikke trives rundt folk, men det å måtte gi mye av seg selv tærer på meg, og jeg vet at spesielt under den kommende praksisperioden kommer det til å bli slitsomt. De 10-15 minuttene jeg har på bussen er da gull verdt for å rydde litt i tankene, lese eller bare høre på musikk. Det er hele tiden mange ting jeg må huske på, samtidig som jeg fortsatt tenker alt for mye.

Når jeg da sitter på bussen og ser at det kommer kjentfolk på, eller jeg selv kommer på bussen hvor det allerede sitter noen som jeg kjenner, er det da sosialt akseptert å unngå dem? Jeg hilser selvfølgelig, men noen ganger har jeg mest lyst til å gå lenger bak i bussen og sette meg ved noen jeg ikke kjenner, fordi jeg på bussturen hadde tenkt til å ha litt tid for meg selv. Noen ganger gjør jeg nettopp det, og får selvfølgelig dårlig samvittighet for å være så overlegen. Når situasjonen er snudd, og det er jeg som allerede sitter på bussen og min bekjente vil sette seg ved meg, mens jeg egentlig vil sitte alene - hva gjør man da? Er det lov å si at man helst vil sitte i fred? Det er selvfølgelig hyggelig å se folk jeg kjenner, men er det lov å si at det er nok etter man har utvekslet høflighetsfraser? Nå virker jeg kanskje som jeg ikke setter pris på de vennene jeg har, noe som absolutt ikke er tilfelle, men når man skal være sosial, utadvent og by på seg selv både på skole, jobb og fritid, samtidig som jeg vil være sosial når jeg er hjemme med kjæresten, så må det vel være lov til å ha lyst til å nyte de små stundene man har for seg selv også?

Jeg tar en buss som går mellom de største studentbyene og campusene, og møter dermed svært ofte på kjentfolk på bussen. Under min 7 uker lange praksisperioden kommer jeg til å være enda mer utsultet på alenetid, siden behovet vil bli større, og da skal jeg også kjøre en del buss. Selve praksisperioden er noe jeg ser frem til, men jeg gruer meg til å være konstant sliten og for sent ute til ting, fordi jeg er sliten når jeg kommer hjem og trenger noen ekstra minutter til å hente meg inn før jeg drar hjemmefra igjen. Det kan hende at bussturene vil bli bedre enn forventet, men det kan være jeg må se om jeg finner en annen måte å ta igjen tapt alenetid på. Jeg vet at det vil bli få muligheter for alenetid på kveldene, til tross for at jeg allerede nå sier ifra til folk at jeg ikke kommer til å orke å være med på noe den perioden, så kanskje det blir mulighet for å finne seg et stille rom/kontor på praksisplassen hvor jeg og kaffekoppen kan være litt i fred. Kanskje. Jeg krysser i det minste fingre for at vi får en liten arbeidsplass, for det hadde vært gull verdt.

Det føles godt å ha luftet tankene litt :) Hvis noen har noen tips til hvordan man kan lure til seg mer alenetid vil jeg gjerne høre dem!

Og! hvis noen føler seg truffet fordi de har møtt meg på bussen i det siste, så er dette absolutt ikke rettet mot dere. Dette er noe jeg har tenkt på det siste halvannet året, men da spesielt i høst. Det er hyggelig å møte kjentfolk på bussen, spesielt hvis jeg ikke har sett dem på lenge :)