Nå har det skjedd en del siden sist..
Bestemor har flyttet inn på gamlehjem og begynner å slå seg til ro der, og jeg føler at jeg slapper mye mer av nå. Skrev brev til henne i dag, så da blir hun vel glad når hun får det.
Jeg måtte innom postkontoret for å poste brevet og en pakke, og på veien dit gikk jeg forbi et skilt hvor det stod at en frisørsalong trengte hårmodeller. "Hvorfor ikke?" tenkte jeg og gikk innom. Lærlingen virket glad for at jeg kom innom og fortalte at hun skulle klippe ganske mye av håret, og ba meg komme innom igjen senere. Jeg forberedte meg på å få svært, svært kort hår i løpet av den dagen.
Etter en halvhjertet økt på skolen drar jeg hjennom for å dusje og spise lunsj (kjeks og sjokolademelk) før jeg drar til frisøren. Jeg rekker ikke å bli nervøs før jeg kommer frem, men det viser seg at det uansett ikke var noe å være nervøs for. Hun skulle bare kikke på håret mitt og høre hva jeg var villig til å gjøre. Hun ville klippe håret mitt i en bob og ta permament på "kronen", som hun sa. Jeg lurer på om jeg kommer til å angre på at jeg sa at jeg var med på det meste. Jeg får vite at selve klippen ikke skal skje før 3.mars, og at vi skal møtes en gang før da for å planlegge klippen enda litt mer. På vei ut spør lærlingen en annen frisør ang luggen min, og hun mente at jeg måtte ha rett lugg. Akkurat dét er jeg ikke så sikker på om jeg vil ha, men... hvem vet, kanskje jeg kler det?
Nå prøver jeg å tenke at jeg trenger en klipp, jeg har hatt samme frisyre i mange år og det hadde vært gøy å prøve noe helt annet. For meg er dette et ganske stort steg å ta, ettersom jeg er fryktelig glad i håret mitt. Innen 3.mars er jeg nok rimelig nervøs, og angrer kanskje litt, men i verste fall har jeg en caps, hehe. Håret mitt vokser ganske fort, så det er vel tilbake til det same old, same old innen neste vinter, om jeg finner ut at det er den beste frisyren for meg.
Jeg har aldri googlet hår så mye som i dag. Har etter en del googling funnet ut at frisyren er en inverted bob, med lugg. Jeg er veldig skeptisk til den luggen, men det skal jeg fortelle frisøren, så får vi se hva hun sier. Kanskje jeg ikke skal få en sånn Heidi Klum-lugg, og kanskje jeg slipper en sånn superkort lugg. Kanskje jeg får en som er dødsstilig!
Nå er det nesten en måned til, og jeg synes det er alt for lenge. Alt, alt for lenge. Alt for lang tid å undre og grue seg på, men nå har jeg sagt ja, og dette er tross alt en prøve for en frisørlærling, så det er litt viktig (såvidt jeg vet), så jeg synes ikke jeg kan trekke meg nå. Men det er skummelt, og det kommer til å bli veldig annerledes. *Klemme håret sitt*
Men det er på tide :)
torsdag 5. februar 2009
lørdag 17. januar 2009
Så var vi igang igjen...
Det er lørdag og jeg prøver å motivere meg til å gjøre noe konstruktivt, som feks jobbe med en øving, skrive opp fremdriftsplan i forskjellige fag eller spille WoW, men med en hodepine gnagende på høyre side av hodet så blir jeg egentlig bare sittende og stirre i skjermen.
Men nå er altså første uka tilbake i studenttilværelsen overstått. Jeg har vært på hele fem (haha) forelesninger, en legetime, trent(!), gjort en halv øving og festet med faddergruppa.
Jeg er støl, men det minner meg egentlig bare på at jeg har vært flink, og at jeg må fortsette med å være flink. Motivasjonen min til å trene er et lite håp om å legge på seg litt, samt forbedre situasjonen til knærne mine. Jeg fikk nemlig en liten tankevekker da jeg snakket med læreren min fra i fjor. Hun sa at dersom jeg ikke trente forebyggende så kom jeg til å angre på det om ti-tjue år, og siden det gjør vondt nok fra før så vil jeg helst unngå at knærne mine svikter meg helt senere. Så da må man nok bare trene.
Jeg har funnet ut at jeg har fri både på mandager og onsdager, så jeg har egentlig masse tid til trening. Ettersom jeg ikke har noen planer om å bli i superduperform så holder det foreløpig med to ganger i uka for meg, men jeg håper på å komme meg på noen yoga- og coretimer, da de trener muskler som er lurt å trene, og så må man ikke hoppe og sprette rundt (noe jeg gjerne skulle gjort om knærne mine tålte det..).
Som sagt festet jeg i går, og jeg hadde planer om at dette skulle bli en bra fest, og jeg skulle bli full. Festen ble selvfølgelig bra (kunne ikke bli annet med den gjengen der), og jeg ble full nok. Min bedre halvdel ble også full.. litt for mye, kanskje, for da det nærmet seg tid for å ta buss hjem (det er sykt kaldt i Trondheim for tiden, så det er uaktuelt å gå hjem) ble det visst tid for å ha hodet i doskålen en stund. Nå kan det virke som om jeg henger ham ut, men jeg liker faktisk å ta vare på ham, og jeg synes han har godt av å bli litt dårlig iblant når han drikker så mye, hehe. Jeg er forsåvidt glad for at han ennå ikke har sett meg spy, men jeg har ikke planer om å la ham se det heller.
Man kom seg ikke ut av sengen før nærmere 5 i dag, men det er sånn jeg liker det. Det finnes ikke noe bedre enn å ligge og se på tv sammen med kjæresten sin. Mine planer for i kveld er å lage en svært enkel middag, kikke litt på den halvferdige matteøvingen, kanskje kikke på programmeringsøving (usannsynlig..), og så enten sjekke ut pokerlaget hos naboen (hvor kjæresten min skal vinne) eller spille WoW.. eller begge deler. Vi får se... Hurra for slappe helger!
Nå føler jeg at jeg har drukket fra meg for en stund, så det blir nok roligere på bursdagsfesten neste helg. I tillegg hører jeg rykter om at Soli skal komme oppover da, så da bør man vel holde seg i form til å ta en kaffe ellerno?
Men nå er altså første uka tilbake i studenttilværelsen overstått. Jeg har vært på hele fem (haha) forelesninger, en legetime, trent(!), gjort en halv øving og festet med faddergruppa.
Jeg er støl, men det minner meg egentlig bare på at jeg har vært flink, og at jeg må fortsette med å være flink. Motivasjonen min til å trene er et lite håp om å legge på seg litt, samt forbedre situasjonen til knærne mine. Jeg fikk nemlig en liten tankevekker da jeg snakket med læreren min fra i fjor. Hun sa at dersom jeg ikke trente forebyggende så kom jeg til å angre på det om ti-tjue år, og siden det gjør vondt nok fra før så vil jeg helst unngå at knærne mine svikter meg helt senere. Så da må man nok bare trene.
Jeg har funnet ut at jeg har fri både på mandager og onsdager, så jeg har egentlig masse tid til trening. Ettersom jeg ikke har noen planer om å bli i superduperform så holder det foreløpig med to ganger i uka for meg, men jeg håper på å komme meg på noen yoga- og coretimer, da de trener muskler som er lurt å trene, og så må man ikke hoppe og sprette rundt (noe jeg gjerne skulle gjort om knærne mine tålte det..).
Som sagt festet jeg i går, og jeg hadde planer om at dette skulle bli en bra fest, og jeg skulle bli full. Festen ble selvfølgelig bra (kunne ikke bli annet med den gjengen der), og jeg ble full nok. Min bedre halvdel ble også full.. litt for mye, kanskje, for da det nærmet seg tid for å ta buss hjem (det er sykt kaldt i Trondheim for tiden, så det er uaktuelt å gå hjem) ble det visst tid for å ha hodet i doskålen en stund. Nå kan det virke som om jeg henger ham ut, men jeg liker faktisk å ta vare på ham, og jeg synes han har godt av å bli litt dårlig iblant når han drikker så mye, hehe. Jeg er forsåvidt glad for at han ennå ikke har sett meg spy, men jeg har ikke planer om å la ham se det heller.
Man kom seg ikke ut av sengen før nærmere 5 i dag, men det er sånn jeg liker det. Det finnes ikke noe bedre enn å ligge og se på tv sammen med kjæresten sin. Mine planer for i kveld er å lage en svært enkel middag, kikke litt på den halvferdige matteøvingen, kanskje kikke på programmeringsøving (usannsynlig..), og så enten sjekke ut pokerlaget hos naboen (hvor kjæresten min skal vinne) eller spille WoW.. eller begge deler. Vi får se... Hurra for slappe helger!
Nå føler jeg at jeg har drukket fra meg for en stund, så det blir nok roligere på bursdagsfesten neste helg. I tillegg hører jeg rykter om at Soli skal komme oppover da, så da bør man vel holde seg i form til å ta en kaffe ellerno?
tirsdag 13. januar 2009
Hell i uhell
Turen min hjem ble både lenger og mer eventfull enn jeg hadde håpet.
Jeg dro hjemmefra litt for nærme halv 4, men skulle innom treningssenteret der søstra mi skulle kaste fra seg sekken i bilen og få en bag av oss, før vi kjørte videre mot Lillehammer.
Etterhvert som vi nærmer oss Lillehammer ser jeg at klokka går farlig fort og trafikken farlig sakte, og jeg begynner å bli stresset. Jeg hater å være for sent til ting. Til slutt blir det klart at vi ikke kommer til å rekke toget, noe jeg blir veldig frustrert over. Jeg har kjøpt miniprisbillett (riktignok til 399,-), og disse kan hverken refunderes eller endres, noe som kan resultere i at reisen hjem blir veldig dyr.
Neste tog går omtrent to timer senere, så jeg finner den eneste stikkonktakten på Lillehammer stasjon og setter meg der for å se Bewitched for andre gang den uka. Eneste problemet var at dette var ved en dør, så det ble litt kaldt, og det var i en del av bygget hvor byens fjortisser tydeligvis har funnet ut at det er fint å henge i timesvis..
Men så kommer toget, og jeg finner meg en ganske bra plass hvor jeg sover den første halvtimen. Konduktøren kommer innom nå og da og lover stadig å ringe det opprinnelige toget mitt for å finne ut ettellerannet ang billetten min (jeg nevnte ikke at det var en miniprisbillett). Resten av togturen går med på strikking, lesing og spising - jeg fikk forsåvidt en plastskje av damen i kaféen som en helgegave, hehe.
Så, omtrent en halvtime, tre kvarter fra Trondheim, kommer det en beskjed på høytaleranlegget om at toget ikke går lenger enn til Lundamo. Jeg aner ikke hvor det er, men håper at det er et stopp etter Trondheim. Det er det altså ikke. Og det har seg sånn at det har gått et jordras like ovenfor Lundamo, så lenger kommer vi ikke, og resten av turen skal gå med buss. Jeg beregner at det blir ca en halvtime med buss, noe som vil si at det kan bli vanskelig å få kommet seg på siste buss hjem - særlig siden bussjåføren nekter å stoppe i sentrum. Så da sitter jeg der på bussen, mens jeg prøver å holde tilbake noen bitre tårer fra en sliten kropp, og tenker på at dersom jeg hadde rukket det første toget så hadde jeg vært fremme nesten tre timer tidligere.
Men jeg rekker nest siste buss fra stasjonen og til sentrum, hvor jeg må vente 20 minutter før siste buss hjem går. Det er kaldt, og jeg er irritert. Så kommer bussen, jeg får halt inn all min bagasje og jeg setter meg på setet i midtgangen. Så kommer en fryktelig skravlete gjeng menn på, og det hjelper ikke akkurat på humøret mitt. Skal jeg sitte på en buss med en flokk fulle og bråkete menn? Jeg kikker surt opp på dem, der de står og betaler for seg til bussjåføren... og hva får jeg se? Magnus fra Gåte! Dagen er reddet! Selv om jeg har møtt ham personlig og snakket med ham før, så tør jeg ikke si hei, men sitter og smiler fornøyd resten av turen. Tenk at en sånn drittdag skulle ende på den måten!
Jeg må vel også nevne at det absolutt var koselig å komme hjem til Martinmin hvor det ble favorittpizzaen min og enda et gjensyn med Bewitched :)
Jeg dro hjemmefra litt for nærme halv 4, men skulle innom treningssenteret der søstra mi skulle kaste fra seg sekken i bilen og få en bag av oss, før vi kjørte videre mot Lillehammer.
Etterhvert som vi nærmer oss Lillehammer ser jeg at klokka går farlig fort og trafikken farlig sakte, og jeg begynner å bli stresset. Jeg hater å være for sent til ting. Til slutt blir det klart at vi ikke kommer til å rekke toget, noe jeg blir veldig frustrert over. Jeg har kjøpt miniprisbillett (riktignok til 399,-), og disse kan hverken refunderes eller endres, noe som kan resultere i at reisen hjem blir veldig dyr.
Neste tog går omtrent to timer senere, så jeg finner den eneste stikkonktakten på Lillehammer stasjon og setter meg der for å se Bewitched for andre gang den uka. Eneste problemet var at dette var ved en dør, så det ble litt kaldt, og det var i en del av bygget hvor byens fjortisser tydeligvis har funnet ut at det er fint å henge i timesvis..
Men så kommer toget, og jeg finner meg en ganske bra plass hvor jeg sover den første halvtimen. Konduktøren kommer innom nå og da og lover stadig å ringe det opprinnelige toget mitt for å finne ut ettellerannet ang billetten min (jeg nevnte ikke at det var en miniprisbillett). Resten av togturen går med på strikking, lesing og spising - jeg fikk forsåvidt en plastskje av damen i kaféen som en helgegave, hehe.
Så, omtrent en halvtime, tre kvarter fra Trondheim, kommer det en beskjed på høytaleranlegget om at toget ikke går lenger enn til Lundamo. Jeg aner ikke hvor det er, men håper at det er et stopp etter Trondheim. Det er det altså ikke. Og det har seg sånn at det har gått et jordras like ovenfor Lundamo, så lenger kommer vi ikke, og resten av turen skal gå med buss. Jeg beregner at det blir ca en halvtime med buss, noe som vil si at det kan bli vanskelig å få kommet seg på siste buss hjem - særlig siden bussjåføren nekter å stoppe i sentrum. Så da sitter jeg der på bussen, mens jeg prøver å holde tilbake noen bitre tårer fra en sliten kropp, og tenker på at dersom jeg hadde rukket det første toget så hadde jeg vært fremme nesten tre timer tidligere.
Men jeg rekker nest siste buss fra stasjonen og til sentrum, hvor jeg må vente 20 minutter før siste buss hjem går. Det er kaldt, og jeg er irritert. Så kommer bussen, jeg får halt inn all min bagasje og jeg setter meg på setet i midtgangen. Så kommer en fryktelig skravlete gjeng menn på, og det hjelper ikke akkurat på humøret mitt. Skal jeg sitte på en buss med en flokk fulle og bråkete menn? Jeg kikker surt opp på dem, der de står og betaler for seg til bussjåføren... og hva får jeg se? Magnus fra Gåte! Dagen er reddet! Selv om jeg har møtt ham personlig og snakket med ham før, så tør jeg ikke si hei, men sitter og smiler fornøyd resten av turen. Tenk at en sånn drittdag skulle ende på den måten!
Jeg må vel også nevne at det absolutt var koselig å komme hjem til Martinmin hvor det ble favorittpizzaen min og enda et gjensyn med Bewitched :)
fredag 9. januar 2009
Fra hjem til hjem
Nå skulle jeg egentlig vasket opp litt og pakke til jeg skal dra i morgen, men jeg tror jeg har grodd fast i sofaen her. Synd!
I morgen skal jeg altså ta toget fra den vinterkalde, koselige, snødekkede hjemmebygda til kalde, våte, forblåste Trondheim - og jeg gleder meg. Kanskje ikke så rart når jeg har vært alene hjemme i fire dager og egentlig kjedet meg ganske mye. Jeg har spilt litt WoW, overraskende nok mye mindre enn planlagt, og sett alt for mye tv, men jeg har vært flink og besøkt bestemor hver dag, og tatt en del klesvask.
Nå kom jeg plutselig på at jeg har en øl i kjøleskapet! *Henter øl*
*Sukk* Øl kan være fantastisk godt iblant. Nomnom..
Jeg skal besøke bestemor før jeg drar i morgen, og jeg gruer meg veldig. I dag var hun ikke helt "i form" (altså deppa og litt fjern), og begynte å gråte litt da hun snakket om hvor stille det kom til å bli når jeg drar i morgen. Jeg angrer nesten litt på at jeg har besøkt henne så mye, ettersom det sikkert bare har gjort ting verre, men samtidig så er det ikke godt å vite hvor lenge vi får ha bestemor med oss.
Det river i meg når jeg ser bestemor gråte. En del av meg vil ikke se det, for det er hjerteskjærende å se hvor trist og ensom hun er, en del av meg vil trøste henne, vel vitende om at hun da bare blir tristere, en del av meg vil be henne ta seg sammen, men det er noe jeg aldri kan få meg til å si til henne, så da er det den siste delen som seirer, nemlig den som vil muntre henne opp og trekke oppmerksomheten hennes over på noe annet. Men hva skal jeg gjøre i morgen når jeg faktisk skal dra, og skal være borte i over to måneder? Jeg håper humøret hennes er bedre i morgen, så hun ikke blir alt for lei seg for at jeg skal dra.. Det er nesten så jeg ikke vil besøke henne, for å slippe alt dette, men da blir hun bare enda mer lei seg.
Men jeg gleder meg egentlig til å dra "hjem" og få komme igang igjen. Jeg kjenner jeg blir rastløs av å sulle rundt hjemme, og at jeg blir ivrig på å komme i gang med skolearbeid. Jeg sier "hjem" fordi det ble litt rart å kalle det hjem, når hjem egentlig er i hjembygda mi. Men jeg sier alltid hjem om det stedet der jeg sover den natten, om det så er på et hotell eller hjemme hos Martin. Men i Bewitched synes jeg de sa det så fint:
"-Daddy.. What am I gonna do?
-Go home..
-Where is that?
-Wherever you've been the happiest"
Bewitched er forresten en film jeg absolutt anbefaler. Den er enn sånn film man bare sitter og smiler av, og jeg har egentlig bare fått mer og mer sansen for Nicole Kidman, så jeg synes det er moro å se en film hvor hun er litt rar, skjærer grimaser osv, og likevel er veldig søt.
Jeg har lagt merke til at serien The New Adventures of Old Christine - det er en komiserie med hun som spiller Elaine i Seinfeld - også får meg til å bare sitte og smile for meg selv. Pussig.. hehe.
Men nå bør jeg vel avslutte, sånn at jeg kanskje kan få gjort noe konstruktivt. Akkurat nå sitter jeg riktignok og gråter av en film, Touch the Top of the World, som handler om en blind mann som skal bestige Mount Everest - jeg MÅ få tak i boken og lese den etterhvert. Jeg blir lett rørt, hehe. Men nå bør jeg strengt tatt komme igang, som sagt, så får jeg be biblioteket i Trondheim om å få tak i den boken.
I morgen skal jeg altså ta toget fra den vinterkalde, koselige, snødekkede hjemmebygda til kalde, våte, forblåste Trondheim - og jeg gleder meg. Kanskje ikke så rart når jeg har vært alene hjemme i fire dager og egentlig kjedet meg ganske mye. Jeg har spilt litt WoW, overraskende nok mye mindre enn planlagt, og sett alt for mye tv, men jeg har vært flink og besøkt bestemor hver dag, og tatt en del klesvask.
Nå kom jeg plutselig på at jeg har en øl i kjøleskapet! *Henter øl*
*Sukk* Øl kan være fantastisk godt iblant. Nomnom..
Jeg skal besøke bestemor før jeg drar i morgen, og jeg gruer meg veldig. I dag var hun ikke helt "i form" (altså deppa og litt fjern), og begynte å gråte litt da hun snakket om hvor stille det kom til å bli når jeg drar i morgen. Jeg angrer nesten litt på at jeg har besøkt henne så mye, ettersom det sikkert bare har gjort ting verre, men samtidig så er det ikke godt å vite hvor lenge vi får ha bestemor med oss.
Det river i meg når jeg ser bestemor gråte. En del av meg vil ikke se det, for det er hjerteskjærende å se hvor trist og ensom hun er, en del av meg vil trøste henne, vel vitende om at hun da bare blir tristere, en del av meg vil be henne ta seg sammen, men det er noe jeg aldri kan få meg til å si til henne, så da er det den siste delen som seirer, nemlig den som vil muntre henne opp og trekke oppmerksomheten hennes over på noe annet. Men hva skal jeg gjøre i morgen når jeg faktisk skal dra, og skal være borte i over to måneder? Jeg håper humøret hennes er bedre i morgen, så hun ikke blir alt for lei seg for at jeg skal dra.. Det er nesten så jeg ikke vil besøke henne, for å slippe alt dette, men da blir hun bare enda mer lei seg.
Men jeg gleder meg egentlig til å dra "hjem" og få komme igang igjen. Jeg kjenner jeg blir rastløs av å sulle rundt hjemme, og at jeg blir ivrig på å komme i gang med skolearbeid. Jeg sier "hjem" fordi det ble litt rart å kalle det hjem, når hjem egentlig er i hjembygda mi. Men jeg sier alltid hjem om det stedet der jeg sover den natten, om det så er på et hotell eller hjemme hos Martin. Men i Bewitched synes jeg de sa det så fint:
"-Daddy.. What am I gonna do?
-Go home..
-Where is that?
-Wherever you've been the happiest"
Bewitched er forresten en film jeg absolutt anbefaler. Den er enn sånn film man bare sitter og smiler av, og jeg har egentlig bare fått mer og mer sansen for Nicole Kidman, så jeg synes det er moro å se en film hvor hun er litt rar, skjærer grimaser osv, og likevel er veldig søt.
Jeg har lagt merke til at serien The New Adventures of Old Christine - det er en komiserie med hun som spiller Elaine i Seinfeld - også får meg til å bare sitte og smile for meg selv. Pussig.. hehe.
Men nå bør jeg vel avslutte, sånn at jeg kanskje kan få gjort noe konstruktivt. Akkurat nå sitter jeg riktignok og gråter av en film, Touch the Top of the World, som handler om en blind mann som skal bestige Mount Everest - jeg MÅ få tak i boken og lese den etterhvert. Jeg blir lett rørt, hehe. Men nå bør jeg strengt tatt komme igang, som sagt, så får jeg be biblioteket i Trondheim om å få tak i den boken.
Abonner på:
Innlegg (Atom)